Skikket eller ikke til arbeid i helsevesenet?

Den siste uken har det vært stor diskusjon og flere artikler som har blitt skrevet om vernepleierstudent Lene Antonsen som har blitt meldt til skikkethetsnemnda på bakgrunn av bilder hun selger, og fordi hun har figurert som toppløsmodell. Hva synes vi egentlig om det? 

Jeg har lest saken og en del kommentarer, og jeg forstår i grunn både de som er enig i at dette er riktig å gjøre og de som synes det er feil. Jeg skjønner også den fornærmede i saken som føler seg trakassert. Men skikkethetsvurdering er ikke noe som utføres i det øyeblikket det oppdages noe kritikkverdig, det er løpende skikkethetsvurderinger på slike studier. Samtidig tenker jeg at det må være lov å levere en tvilsmelding på en student og når tvilsmelding er levert vil saken komme opp i skikkethetsnemnda.

Jeg tenker faktisk at det er sunt at det stilles tvil til studenter som selger toppløsbilder, men det er ikke dermed sagt at studenten ikke er skikket til arbeid i helsevesenet. Det er to forskjellige ting.
I forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning står det at «hvis det er begrunnet tvil om studenten er skikket eller ikke, skal det foretas en særskilt skikkethetsvurdering.»

Og da mener jeg at hvis skolens institusjonsansvarlig for skikkethetsvurderinger mener at her er det begrunnet tvil, ja da har hun gjort det som er rett og rimelig, faktisk.
Også må jeg bare poengtere at det å bli meldt til skikkethetsnemnda ikke er ensbetydene med å bli kastet ut fra skolen eller studiet. Her synes jeg mediene tar voldsomt hardt i. Jeg har selv sittet som representant i en skikkethetsnemnd og denne nemnda vurderer studenten etter en del kriterier, det er litt forskjellige kriterier alt etter om du studerer til å bli lærer eller helsepersonell. Men hovedkriteriene går på at studenten er truende, viser manglende vilje eller evne til omsorg, empati, forståelse, misbruk av rusmidler og lignende.
Hvis dere vil lese mer om det kan dere klikke på lenken i teksten ovenfor.

Nå kjenner ikke jeg hverken til saken eller til fornærmede, men jeg tror nok at den vurderingen i skikkethetsnemnda vil gå i favør fornærmede på bakgrunn av den informasjonen jeg har gjennom media og det forskriften sier. Men tiden vil vise. Selv er jeg veldig usikker på hva jeg mener personlig om saken. Men ut i fra de kriteriene som er satt ser jeg ikke noe kritikkverdig og det er forskjell på jobb og privatliv.

Når det er sagt vil jeg gjerne si at det krever en del mot å melde studenter til skikkethetsnemnda. Det er ikke noen enkel prosess og man ser dessverre ofte at studenter som absolutt burde bli meldt til skikkethetsnemnda sklir igjennom studiene sine. Til tross for at det har blitt sådd tvil rundt deres praksis og yrkesutøvelse. Og det er meget synd. Min påstand er at det skjer fordi det innebærer en del ekstraarbeid og de fleste av oss er lite flinke til å takle konflikter. Det er tøft og være melder også!
Vi har alle et ansvar for å melde i fra om kritikkverdige forhold, om du er medstudent, kollega, faglærer eller institusjonsansvarlig. Men det gjøres alt for sjeldent.
At en slik sak blir «opphauset» i media tror jeg bidrar til at færre våger å melde fra i fremtiden.

Flere må melde i fra om slike tilfeller, vi skal arbeide pasientsikkert i mange år fremover. En jobb i helsevesenet er faktisk ikke for alle.

Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning

 

Høsten er rundt hjørnet, og det betyr nye studenter! I år er jeg også en av dem.

Det er nok mange som sitter med sommerfugler i magen i disse dager. Juli er godt i gang og det er kun noen få uker igjen til høstens studenter skal tusle inn dørene på landets institusjoner for første gang. Noen skal ta bachelor, andre skal ta master eller videreutdannning. I år er jeg også en av disse! Jeg skal nemlig studere akuttsykepleie!

Det siste året har jeg arbeidet ved et akuttmottak, og funnet meg godt til rette der med tiden. Så godt til rette at jeg ønsket å starte på en videreutdanning i akuttsykepleie. Å utdanne seg i dette faget tror jeg er lurt for alle som arbeider i akuttmottak. Man får stor breddekunnskap om diverse lidelser og tilstander og blir, etter min mening, en mer kompetent sykepleier for et akuttmottak.

Jeg har snakket med diverse mennesker som synes denne utdanningsretningen er noe overflødig. Jeg har hørt uttalelser som at «en erfaren sykepleier kan like mye som en akuttsykepleier.» Jeg er til dels enig. Ja, en sykepleier som har arbeidet i 15 år i faget har kanskje mer erfaring, men det er stort sett ikke disse sykepleierne som tar en slik utdanning heller. Man kan forsåvidt si det samme om en intensivsykepleier også, men på intensiv arbeider det som regel kun intensivsykepleiere, så da har man ingen å sammenligne kunnskap med. I den grad det går an.
De som vil bli akuttsykepleiere i dag er ofte unge sykepleiere i akuttmottak. Og det er en god utvikling. Unge sykepleiere som etterspør mer kunnskap å henge erfaringene sine på er positivt. Og betryggende for pasienter og kolleger.

En akuttsykepleier skal mestre alt av medisinsk- teknisk utstyr. En akuttsykepleier skal kunne noe om alt, man skal kunne noe om hjertesykdommer, lungesykdommer, nyresykdommer, gastrosykdommer, ortopedi, infeksjoner etc. Pensumet er med andre ord stort!

«Akuttsykepleieren skal kunne yte helsehjelp til akutt og/eller kritisk syke pasienter i alle aldre.» «Faglig forsvarlig akuttsykepleie innebærer å handle raskt og riktig på basis av faglig vurdering av en pasients situasjon.»

Sitat tatt fra Høgskolen i Østfolds studieplan

Når jeg kikker på studieplanen blir jeg bare mer og mer overbevist om at dette er riktig. Landets akuttmottak trenger flere akuttsykepleiere. Pasientene burde møte faglig sterke sykepleiere slik at riktig behandling gis fra første stund. Selv om det er legen som bestemmer behandling, spiller sykepleierne en stor rolle i starten av behandlingskjeden. 

Jeg er også heldig og får utdanningsstilling til dette studiet. Lønn ved siden av studiet, mot at jeg arbeider noen helger og om sommeren. En mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Og en god sjef som ser viktigheten av akuttsykepleiere i mottak.
Jeg gleder meg! 

 

Er det noen andre som skal starte på denne utdanningen til høsten? Selv skal jeg gå i Fredrikstad. Hvor skal du eventuelt gå? Send meg en melding da vel!

Den tryggende kommunikasjonen

Etter jeg startet i ny jobb har viktigheten av kommunikasjon ikke nødvendigvis endret seg, men selve kommunikasjonen har endret karakter. Før var det den gode samtalen som var viktig, nå er det den tryggende samtalen, samtalen man har med en pasient som er livredd, forvirret og engstelig.

Kommunikasjon er utfordrende uansett hvilken situasjon det er. Man skal bli fortrolig med en pasient som ikke kjenner deg, og du skal få pasienten til å høre på deg eller eventuelt følge instrukser. I min nye rolle ser jeg at tryggende kommunikasjon er det pasientene mine trenger mest av alt. Noen kommer inn etter en ulykke, andre kommer inn etter henvisning fra fastlegen. Men alle har like mange spørsmål og trenger tryggende kommunikasjon. De trenger å vite at deres problemstillinger blir tatt hånd om og at vi gir svar etter hvert som de foreligger.
Utfordringen i noen tilfeller er å være så trygg i kommunikasjonen at pasienten ikke oppfatter utrygghet i stemmen din. For vi kan være utrygge i noen situasjoner vi også, men det er en kunst å ikke vise det og samtidig svare ærlig når pasienter spør og man ikke kan svare på akkurat det, der og da.

En pasient som etter en ulykke er redd og lurer på om dette skal gå bra? Det er ikke noe godt fasitsvar på spørsmålet. Men det viktigste er at pasienten vet at nå er hjelpen her, og at hjelpen vil gjøre alt som trengs for at det skal gå bra! Informasjon om hva man gjør, er alfa og omega i slike situasjoner. Det er skummelt å havne brått på sykehus, det kan vi alle identifisere oss med. Og det burde unngås å snakke over hodet på pasienten. Det vil føre til utrygge pasienter.

Klarer man dette er jeg overbevist om at helsehjelpen vi gir blir bedre, pasienten får definitivt en god erfaring og et bedre utgangspunkt for videre helsehjelp.

Etter hvert som man har arbeidet litt utarbeider man seg noen standardfraser. Man vet hva som virker og fortsetter å bruke disse frasene. Det er nødvendigvis ikke en dum ting, men pasienter oppfatter ofte slikt ganske fort hvis kommunikasjonen går for lett. Det er hvert fall min erfaring.

Ønsker man en real utfordring er kommunikasjon med barn og foreldre noe å bryne seg på. For er det noe som krever mye av dine kommunikasjons-evner så er det barna. De spør om alt de lurer på, og så er det opp til deg som sykepleier hvordan du vil forklare. Noe av det viktigste i kommunikasjon med barn, tenker jeg, er å være ærlig. For de gjennomskuer deg så innmari lett hvis du ikke er ærlig. Og sier du at den blodprøven som må tas ikke gjør vondt, da har du ikke akkurat fått noen venn for livet.
Foreldrene til barna er ofte de som trenger mest informasjon og trygging. De er som regel ganske bekymret for avkommet sitt, naturlig nok, og har derfor en del spørsmål. Jeg tenker at det er viktig å gi gode svar, kan du ikke gi et godt svar, vær ærlig og si at du ikke vet, men at du kan finne ut av det. Det vil de aller fleste sette veldig stor pris på.

Kommunikasjon er en kunst, og det kan godt tørrtrenes. Men det aller viktigste er å komme seg ut i arbeid og praktisere faget. Man lærer så lenge man lever, og som sykepleier blir man aldri utlært.

Sykepleie er ikke for alle. Er du villig til å gi alt, og litt til?

Vi har rundet Juli måned og om et par uker vil de som har søkt seg inn på sykepleierstudiet få svar på om de har kommet inn eller ikke. 2015 er nok ikke noe annerledes enn andre år. Mange som søker er ikke motiverte for studiet. Dessverre.
Derfor spør jeg deg, er du villig til å gi alt, og enda litt til?

For en måned siden ble innlegget «Det er ingen menneskerett å bli sykepleier!» publisert av sykepleierstudenten Kristian. Innlegget ble delt på facebook over 5000 ganger og mange, inkludert meg selv, leste det. Han trekker frem seks gode poenger som viser hvor nære relasjoner vi har til pasientene våre. Jeg ble inspirert av innlegget og ønsker også å si noe om det.
Jeg vil gjerne si litt om hva som forventes av deg på studiet og i etterkant, og med det ønsker jeg at de som starter på sykepleierstudiet til høsten er supermotiverte. Et stort frafall er ikke ønskelig, og høye krav må settes til studentene våre hvis vi skal få dedikerte og dyktige sykepleiere fremover.

studere sykepleie

Bare det teoretiske i studiet krever mye av din tid, det kreves at man følger med på forelesninger og leser mye jevnlig selv. Pensumet er stort, naturlig nok. Det er mennesket vi snakker om. Mye undervisning er også obligatorisk, det skal trenes på øvelseslaben og repeteres. Ikke bestill sydenturen når undervisning pågår. Du har all verdens av ferie ellers når du studerer. 

Det er mye praksis. Mye. Du skal innom alle praksisfelt der sykepleie har en rolle. Fra sykehjem til psykiatri. Du vil nok finne ut av i løpet av denne tiden hvor det vil passe best for akkurat deg å arbeide senere, men ikke ta lett på noen praksisperioder. Det får du lite igjen for. Vær dedikert, hvis interesse, bruk det du har lært på forelesning og les pensum i praksisperiodene også. Gjør du ikke det vil du i verste fall ikke bestå praksis. Praksis er ingen hvilepute!

Medikamentregning er vel det faget alle gruer seg litt til. For å bestå må du ha hundre prosent rett. Ikke slurv. Les godt og regn mange oppgaver. Du skal helst regne så mange oppgaver at du helst vil kaste opp. Og da skal du regne enda litt til. Det skal sitte i ryggmargen. Det burde sitte så godt at du kan ta det kjapt i hodet eller på en kalkulator lynraskt i en akuttsituasjon. Mange tenker at de bare kan ta den på nytt hvis de ikke står. Men det er kun tre forsøk, og det er ikke kult å måtte bruke det tredje forsøket sitt.

Du må like å snakke med mennesker, et av fagene på studiet er kommunikasjon. Vær aktiv og du vil lære noen tips og triks. Faget er ikke et tullefag, du vil få bruk for det igjen og igjen og igjen. Men vær frampå i praksisperiodene i forhold til dette også, og du vil få verdifull lærdom med deg videre. Synes du det er kjipt å snakke med mennesker? Da er ikke sykepleie noe for deg.

En stor del av sykepleiefaget er teamarbeid, du skal kunne arbeide sammen med leger, fysioterapeuter, ergoterapeuter, andre sykepleiere, psykiatere, psykologer, hjelpepleiere/helsefagarbeidere og portører. Mange sykepleiere har en hektisk hverdag og da er det viktig at man ser hverandre. Du kan lese mer om det i mitt forrige innlegg om teamarbeid og viktigheten av det. Trives du best i din egen boble? Da finnes det mange andre ting du heller kan bli enn sykepleier.

Du vil nok oppleve ett og annet i praksisperiodene. Du vil nok se betente trykksår, alle mulige kroppsvæsker, terminale pasienter, pårørende i krise, stomier, kateter, slim, kanskje en hjertestans? Er du klar for det?
Å tømme en stomipose eller et urinkateter er også en viktig arbeidsoppgave, man ser på farge, lukt og konsistens for å avgjøre sykdom hos pasienten. Et betent trykksår vil gjøre pasienten dårlig, såret må stelles daglig for at pasienten skal bli frisk.
Pårørende til en terminal pasient skal snakkes med. Hvordan skal man håndtere en vanskelig samtale? Her kommer lærdommen fra faget kommunikasjon godt med.

Også vil jeg poengtere dette med turnus. Alt for mange som får en bachelorgrad i hånden er overbevist om at de skal klare å få en 8-16 jobb rett etter endt utdanning. Urealistiske forventninger. Det er få dagjobber som sykepleier og turnusarbeid er forventet. Det medfører dag-,kveld- og nattarbeid hele uken, uansett om det er helligdag eller ikke. Og selvfølgelig hver tredje helg. Er du klar for å gi litt slipp på friheten? Er det greit for deg å arbeide en julaften når du helst skulle reist hjem til familien? Sjansen for at det blir en høytid alene er tilstede. Sjansen for lite søvn mellom en kvelds- og dagvakt etter hverandre er også tilstede. Men det er sånn det er å arbeide turnus. Og er du motivert vil du se gleden av å arbeide til ugunstige tider, for det medfører fri i andre perioder igjen.

Etter endt utdanning venter et krevende første år i arbeid som sykepleier. Forvent en bratt læringskurve og vær på! Les deg opp jevnlig. Å tilegne seg ny kunnskap så lenge man er sykepleier er livsviktig! Det kommer nye retningslinjer og nye behandligsmetoder hele tiden, les deg opp og hold deg oppdatert. Det får du mye igjen for. Vi skal alltid arbeide kunnskapsbasert!

Dette er de kravene og forventningene jeg har til høstens sykepleierstudenter. Jeg forventer at dere er motiverte og at sykepleieryrket er noe dere virkelig ønsker. Arbeidet vi gjør er livsviktig for våre pasienter og det nytter ikke å hvile på lauvbæra.
Det aller meste kan læres, men motivasjonen må dere selv stå for. Ingen motivasjon, ingen lærdom.

Hvis dere kan svare ja på flere av punktene ovenfor er dere nok klare for det som venter. Vær med og gi samfunnet dedikerte sykepleiere i fremtiden som alltid vil det beste for pasienten. 
Hvis noen av dere rynket litt på nesa når dere leste innlegget, finn noe annet å utdanne dere til. 

 

– Hilsen en tydelig, modig og stolt sykepleier

 

Allsidig sykepleie

Jeg starter i ny jobb på mandag og det er kun en sommer i mellom før nye sykepleierstudenter skal starte med sin utdanning.  I den forbindelse har jeg tenkt en del på hvor allsidig vår jobb er. 

En sykepleier kan i bunn og grunn arbeide hvor som helst. Tittelen sykepleier gir oss muligheten til å arbeide i stortsett alle sektorer i landet. Men allikevel synes jeg mange har et snevert syn på hvor en sykepleier kan arbeide.
Selv fikk jeg kastet etter meg at det var urealistisk å ønske seg en jobb innenfor offshoreindustrien. Det er ikke urealistisk, men man må stå på for å komme seg dit.

Det er bare så utrolig viktig og huske på at sykepleiere trengs overalt.

Kommuner, sykehus, private bedrifter, fengsler, forsikringsselskaper, offshore, forsvaret, organisasjoner, nødmeldetjenester og ambulanse.
Utrolig mange muligheter! Men noen krever videreutdanning. Eller bare stor egeninnsats.

Det interessante er hvor forskjellige jobber man kan ha. Til tross for at man driver med samme type arbeid, pasientrettet for eksempel, er arbeidet utrolig forskjellig fra avdeling til avdeling, eller fra kommune til kommune.
Sykepleie er ikke det, det en gang var. Det er ikke et kall for de aller fleste og på grunn av oppgaveglidning har vi overtatt en del arbeidsoppgaver fra legene de siste årene. Vi er ikke lenger fastlåst til å arbeide kun på sykehus eller i kommunen. Vi må få opp øynene og se oss rundt. Vi trengs over alt i dagens samfunn!

Personlig skifter jeg bare avdeling på sykehuset jeg arbeider på, samme type arbeid som tidligere, men helt annerledes allikevel. Ved å ha en slik type jobb har man alltid muligheten til å utfordre seg selv! Selv elsker jeg å teste meg selv og mine grenser, en utfordring sier jeg aldri nei til og nye ting må prøves.

Derfor har jeg valgt sykepleie som yrke! For allsidig sykepleie er det beste for meg.

Batteriene skal lades i helga, så jeg er klar til dyst i ny jobb.
Ønsk meg lykke til i ny jobb til uka! 

Å forme fremtidens sykepleiere – et felles ansvar

Det er behov for strengere opptakskrav til sykepleierutdanningen. Og i den forbindelse har det vært mye snakk om karakterkravet i matte som ønskes. Ikke alle ser behovet for et karakterkrav i dette faget. Selv er jeg litt usikker på hva jeg mener om saken. Jeg forstår hensikten, men kun et karakterkrav i matte vil ikke gi noen endring, tror jeg.

Vi har alle et felles ansvar for at fremtidens sykepleiere skal bli gode. Og jeg er redd vi begynner i feil ende når vi starter med å sette opptakskrav til studiet. Det argumenteres med at lærerutdanningen har karakterkrav i matte, ja de har det, men de har også en gjennomgående bedre kvalitetsikring av studiet generelt. De som ikke er egnet til å bli lærer, blir faktisk veiledet ut av studiet i mye større grad enn ved sykepleierutdanningen. Veilederne i praksis er også i mye større grad erfarne lærere. Ikke som i helsevesenet, nyutdannede sykepleiere som akkurat har startet i jobb.

Som sykepleier er det viktig å kunne matte,  ikke å være god. Så et krav i matte trengs neppe. De som ikke fikser legemiddelregning på tre forsøk, må veiledes ut av studiet. De må ikke oppfordres til å forsøke ved en annen høyskole. Disse studentene er faktisk ikke skikket til å bli sykepleiere.

Angående krav til mattekunnskaper.
Det finnes gode rutiner innenfor legemiddelhåndtering og de fleste medisiner er enkelt dosert på grunn av dette. I løpet av mine to år som sykepleier har jeg måttet bruke mine regnekunnskaper omtrentlig tre ganger.
Verre er det med språket vårt og de i helsevesenet som ikke har norsk som morsmål. Vi må kunne være sikre på at alle rundt oss forstår beskjedene våre og at misforståelser unngås. I dag skjer misforståelser stort sett daglig. Det kan være skummelt.

Er alle egnet til jobben da?
En sykepleier som i utgangspunktet ikke var skikket for utdanningen, men som allikevel slapp i gjennom kan  gjøre vel så store feil og overtramp. Og det kun på grunn av manglende interesse.
Så hvor skal kvalitetsikringen av studiet starte? Vi må vurdere skikketheten til studentene! I 2013 var det kun en eneste student som ble vurdert til ikke skikket. Jeg har vanskelig for å tro at dette stemmer, og det er ikke minst bekymringsverdig.

 

learning by doing

Et felles ansvar altså å utdanne gode sykepleiere. Hva mener jeg med det? Learning by doing er det noe som heter. Det er praksisperiodene og veilederne jeg tenker på.
Studentene må ha gode veiledere som utfordrer studentene og studentene bør få veiledere som ønsker å veilede!
Det er et enormt ansvar å veilede en sykepleierstudent. Jeg har selv gjort det. Og det er på denne arenaen man danner gode sykepleiere. De skal lære rutiner, hvordan prioritere og hvordan legemiddelhåndtering fungerer i praksis. Og de skal møte en vennlig veileder som synes det gir en ekstra piff i arbeidshverdagen å ha student.

Så fremt studentene blir utfordret i praksisperiodene vil man fort se hvem som er egnet for yrket og ikke. Og skolene må være flinkere til å ta tak når veileder ringer til skolen for å fortelle at studenten ikke er skikket for yrket. Det skal tas på alvor! Skolen må også gjøre det de sier at de gjør, nemlig en løpende skikkethetsvurdering gjennom hele studieløpet. Da har man gode forutsetninger for å luke ut de som ikke er skikket.
Når de rammene er på plass og vi starter med å  gi oss selv de beste sykepleierne, er jeg sikker på at karakterkrav er overflødig.

En liten oppsummering helt til slutt.
Kvalitetssikring av studiet, med gjennomgående god oppfølging av studentene, samt økt fokus på skikkethet vil også gi økt kvalitet på våre fremtidige sykepleiere.

Mastersyke- et sykepleiefenomen

Til stadighet leser jeg om «mastersyken» som overtar sykepleieryrket. «Vi trenger flere hender, ikke flere hoder» har jeg lest. Jeg er overrasket, overrasket over negativiteten rundt høyere utdanning. Hvorfor så mye negativitet?

Jeg har alltid vært opptatt av høyere utdanning, så jeg ble mildt sagt overrasket når det gikk opp for meg at mange sykepleiere synes det er unødvendig med en mastergrad.
«Vi må slutte å tenke lønn» har jeg hørt bli sagt.
Jeg tenker ikke nødvendigvis lønn når jeg sier at jeg skal ha master. Jeg tenker flere muligheter i arbeidslivet, større forutsetninger for god kvalitet i mitt arbeid, og bedre forutsetninger for å arbeide kunnskapsbasert.

En mastergrad handler ikke om at flere skal sitte bak et skrivebord, eller at flere nødvendigvis må forske. Men det gir oss muligheten. Det er en vesentlig forskjell. Selv om man får en master i anestesisykepleie, er sjansen fortsatt relativt stor for at den sykepleieren fortsatt vil arbeide «på gulvet» i etterkant.
For det er nettopp der de fleste sykepleiere trives best.

Karriere
På grunn av all negativiteten rundt denne påståtte «mastersyken» så føler jeg meg som et utskudd.
Et utskudd som tok sykepleierutdanningen for morroskyld. Jeg har blitt spurt om hvorfor jeg ble sykepleier, når jeg uansett skal ta en masterutdanning. Vel, svaret er enkelt det. Jeg ble sykepleier fordi det er et interessant yrke som jeg trives godt i, og en master vil føre meg videre inn i yrket og vil gi meg flere muligheter i yrkeslivet.
Det må være lov å ha drømmer og et ønske om en karriere selv om man «bare» er sykepleier?

Kvalitetssikring av yrkesutøvelsen
En mastergrad i sykepleie er ikke negativt! Det det handler om er at man ønsker at flere skal arbeide kunnskapsbasert, og det lærer man når man tar en mastergrad. Vi arbeider i et pasientnært yrke, et yrke som stadig er i endring. Kan man arbeide kunnskapsbasert har man også større forutsetninger for å oppsøke ny kunnskap.

En mastergrad bidrar til en kvalitetssikring av yrkesutøvelsen vår! Er det negativt? 
De som mener master er unødvendig må nok svelge stoltheten sin og innse at erfaringsbasert kunnskap er ikke nødvendigvis den beste formen for kunnskap.

Andre yrkesgrupper
Jeg har mange venner og bekjente med høyere utdanning. Og de aller fleste har andre yrker enn meg selv.
Der i blant: lærer, ingeniør, grafisk designer, statsviter og mediautvikler. Alle innenfor nevnte kategorier har femårig utdanning. Ingen som stiller spørsmålstegn ved det. Nettopp fordi det er helt normalt. Flere av nevnte yrkesgrupper må ha det for i det hele tatt få seg arbeid.
Det er flust av arbeid for sykepleiere. Men vi kan ikke alle være generalister. Og som vi alle vet, helsevesenet vil bli mer og mer spesialisert i tiden fremover.
Så hvorfor skal vi ikke ta i mot masterutdanninger med åpne armer, når det egentlig bare har fordeler? Man ser jo at det har en positiv virkning på andre yrker, så hvorfor ikke vårt eget?  Jeg stiller meg undrende til det hele.

mastersyke 2
Mastergrad- nytt fenomen innenfor sykepleie
Det er kun innenfor sykepleie at en mastergrad ses på som noe negativt. Det er en merkelig utvikling. Ønsker vi ikke det beste for våre pasienter?
Man vet at en sykepleier med mastergrad har større forutsetninger for å oppsøke riktig kunnskap, på rett sted. Nettopp fordi man selv har arbeidet med en masteroppgave, er man mer kildekritisk og man evner å sortere god og dårlig informasjon.
Helsevesenet får nye retningslinjer til stadighet. Disse må oppsøkes. Jo flinkere man er til å oppsøke slik informasjon, jo bedre kvalitet blir det i arbeidet som gjøres pasientnært.

Når det er sagt, må jeg understreke at mastergrad innenfor sykepleierfaget er enda et nytt fenomen. Gi det litt tid, og det vil gå opp for de fleste at det er en nødvendighet. Skal sykepleieryrket fremmes som et yrke man kan vokse i, denne utviklingen skje. Vi rekrutterer ikke flere til yrket ved å være negative til masterutdanning.
Kanskje  kan vi bli pionerer innenfor sykepleierforskning.
Eller kanskje sykepleiere kan få større slagkraft ved politiske eller organisatoriske spørsmål.
Det er vel det vi ønsker, er det ikke? Og tenk så gøy det hadde vært! Jeg blir ihvertfall fra meg av begeistring når jeg tenker tanken.

florence nightFlorence Nightingale var en stor pioner.
Hvem blir den neste?


Pasienter krever god kvalitet i pleien
Jeg sier ikke at det er nødvendig at alle sykepleiere tar en mastergrad, men ikke svartmal de som faktisk gjør det.
Jeg tror ikke det vil føre til at flere sitter bak et skrivebord, jeg tror det vil føre til flere dyktige mennesker på gulvet. Og det er jo det vi trenger i helsevesenet.

Og våre pasienter krever god kvalitet.