Korridorpasienter til besvær

Jeg leste artikkelen «Sykepleiere må si nei.» i Tidsskriftet Sykepleien i dag. Der snakkes det om at sykepleiere må nekte å ta i mot korridorpasienter. «Hvis sykepleierne setter ned foten, ville vi ikke hatt korridorpasienter,» mener sykepleierstudenten som har skrevet artikkelen.

si neiSi nei

Begrunnelsen «taushetsplikten brytes ved å ha korridorpasienter» synes jeg er tynn. Taushetsplikten brytes hver eneste dag på flersengsstuer rundt omkring i det langstrakte landet vårt.  At det er brudd på brannforskriften kan jeg være enig i. Gangene blir trange med korridorpasienter, vanskelig og komme seg frem.
Jeg betviler sterkt at sykehusets administrasjon mener oppriktig at med korridorpasienter kan sykehusets kapasitet økes, uten at grunnbemanningen øker.
Korridorpasienter er uansett ikke en ønskelig situasjon, nettopp på grunn av brannforskrifter ol.  Foretaket står i litt av en knipe hvis det faktisk skjer noe, og det går galt. Men mulig jeg er naiv, foretakene skal jo spare inn penger over alt.

Jeg skulle gjerne nektet å ta i mot korridorpasienter, og jeg gjør det til en viss grad.  Det er alltid pasienter som kan ligge på andre avdelinger og som ikke har stort behov for akkurat vår kompetanse. Disse pasientene kan ligge andre steder innenfor sykehuset som har bedre kapasitet.
Også har min arbeidsplass og sikkert andre avdelinger også restriksjoner på hva slags pasienter som kan ligge på korridoren. For eksempel: oppegående, selvstelt, trenger ikke oksygen eller andre hjelpemidler.
Gjør man det slik innebærer det ofte at det er de mest oppegående som blir korridorpasienter, og kanskje de til og med skal reise dagen etterpå. Men selvfølgelig, vi er pliktige til å ta i mot pasienter uansett.
For å rette opp i antallet korridorpasienter gjøres det ofte omrokkeringer på sykehuset, der de friskeste flytter til pasienthotell og da står man igjen med de tyngste pasientene på avdelingen. Og samme grunnbemanning. Rettferdig? Neppe. 

Jeg har faktisk ikke tenkt tanken å skrive avvik på korridorpasienter, men det er kanskje nødvendig. Det skal jeg ta med meg videre.

Apropo taushetsplikten så brytes den ikke bare med korridorpasienter, ofte som nevnt over, er korridorpasientene oppegående, og man kan dermed benytte et samtalerom under legevisitt.
Det jeg kanskje er mest opptatt av er at korridorpasientene mister muligheten til å si i fra hvis det skulle være noe,  de er lettere å «glemme» selv om vi ikke liker å innrømme at vi «glemmer» pasienter.

Det er mange ganger jeg synes pasientene er urettferdig fordelt. Min avdeling har kanskje blitt fylt opp av pasienter av alle slag, med alle mulige sykdommer. Til og med sykdommer som ikke hører hjemme på min avdeling(!). Og her må lederne ta noen tak. Det er slike situasjoner som ofte gir korridorpasienter i utgangspunktet. Jeg har sagt i fra mange ganger, og jeg vet at flere av mine kollegaer gjør det samme. Men vi kan ikke streike fordi vi har korridorpasienter. Dette er foretakets og adminstrasjonens ansvar å gjøre noe med. 

korridorpasienterTrangt om plassen…  

Jeg har aldri tenkt at det trengte en begrunnelse før jeg leste om det i artikkelen. Foretakstillitsvalgt i Helse Stavanger sier at det er forskjell på overbelegg og korridorpasienter. Og jeg er enig med henne, her er det nok store mørketall. Jeg velger å tro at det er fordi man ikke er klar over at det er en forskjell på disse berepene.

Jeg kan jo gjøre det klart: Overbelegg, for mange pasienter inne på pasientrom. 
Korridorpasienter, faktiske pasienter som har sengen sin på korridoren. 
Jeg tror, som henne, at alle pasienter meldes som overbelegg, også glemmer man å si hvor mange som er korridorpasienter. Får man en mer riktig melding her, vil det kanskje gå opp et lys for foretakene når de omsider får riktige tall.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kommer på jobb uten en eneste korridorpasient. Men jeg tror det blir voldsomt lenge til.
I dag legges det inn alt for mange pasienter i sykehusene, flere kunne blitt innlagt på kommunens ø-hjelp senger. Det er mer enn en gang jeg har opplevd at jeg ikke forstår hvorfor pasienten er innlagt. Det må bedre samhandling til mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Kompetansen i kommunene må opp og flere leger må ut i arbeid på sykehjemmene. Samtidig har vi et ansvar for god nok bemanning der man arbeider og å få ned liggedøgnene.

Da  er mye gjort, men det er nok ikke løst i løpet av de neste fem årene allikevel. 

 

Å etterlate gamle på institusjoner, er det riktig av oss?

Før i tiden levde vi våre liv slik at uventede vendinger passet mer eller mindre inn i vår hverdag. At foreldrene våre ble syke og gamle hadde ikke så mye å si for vår livsstil. Det var noe i oss som sa at vi skal ta vare på de gamle, slik som i andre kulturer nå i dag. 
Etter å ha arbeidet en stund som sykepleier har jeg sett at vi er mye dårligere til å ta vare på våre gamle, nettopp fordi det gjør en så stor inngripen i vårt dagligliv. 

Derfor spør jeg: Har vi blitt for egoistiske?

eldre etterlates

En liten historie helt i starten.
En pårørende ringer og forteller at der er vanskelig å ha far hjemme, for mor orker ikke lenger. Pårørende lurer så på om, siden det er ferie, om ikke far kan være innlagt hos oss til ferien er over slik at de kan reise på ferie med hele familien, uten bekymringer? Det blir så vanskelig når far er hjemme, sier pårørende.

Jeg kommer tilbake til dette senere.

Før var det helt normalt at slekta tok vare på sine gamle, hjemme. Slik er det ikke lenger, og det er helt greit. Vi har mange flotte institusjoner rundt om i landet, med god kompetanse. Det er også mange flotte helsearbeidere i hjemmesykepleien. Disse bidrar til at pårørende kan fortsette sine liv, og heller være pårørende i ordets rette forstand. De kan komme på besøk og ha det hyggelig i den stunden, uten og måtte ha  masse ærender hjemme hos dem.
Men for noen skal institusjoner fungere som oppbevaringsplass når det ikke passer for pårørende å ha de hjemme. Og dette er jeg sterkt i mot. 

Jeg har hørt historier om pårørende som har satt sin gamle mor  eller far utenfor akuttmottaket og forlatt de der i håp om at de blir innlagt, og at de får en sykehjemsplass i kommunen ved utskrivelse.
Hva er det som får oss til å gjøre dette? Har vi blitt så selvsentrerte? Aldri i min villeste fantasi ville jeg forlatt en av mine foreldre på trappen til et sykehus!

Tilbake til historien i starten av innlegget.
Det har faktisk skjedd. Den samtalen skjedde meg.  Å fortelle pårørende at et sykehus ikke er en oppbevaringsplass og at pasienten blir skrevet ut når behandlingen er over, føltes unødvendig. Men det måtte til. Pårørende skjønte ikke hvorfor og ble sint, fordi jeg tydeligvis ikke brydde meg om pårørendes familie.
Noen ganger må man bare telle til ti og puste rolig. 
For jo jeg bryr meg, jeg bryr meg om pasientene mine. Det er for dem jeg er på jobb.
Pårørende la på røret etter at jeg hadde fortalt at pasienten ville nok bli utskrevet innen noen få dager.

Jeg undres over hva det er som gjør at vi ikke lenger klarer å bry oss om de gamle? Er vi for opptatte av oss selv?

Jeg tror det er på tide at vi tar et tak i oss selv og behandler de gamle slik vi ønsker å bli behandlet når det er vår tur. De gamle er ikke søppel som kan etterlates på dørstokken. De er mennesker, selvstendige individer som oss.
Kanskje har de noen handikap, dårlige til bens eller kanskje deres hukommelse ikke er som før. Bare husk at det kan skje oss alle, og ingen fortjener å bli behandlet slik som jeg har sett at noen blir.

Samhandlingsreformen- et tilbakeblikk

Samhandlingsreformen (st.meld. nr. 47) ble innført 1. Januar 2012 og er en av de viktigste reformene i helsevesenet her til lands i nyere tid. Reformen omfatter både kommunehelsetjenesten og sykehusdriften og baserer seg på at pasienter som blir innlagt i sykehus skal ha færre liggedøgn, og man skal under oppholdet kartlegge behov for videre oppfølging av kommunehelsetjenesten ved utskrivelse. Ikke alle er ferdig behandlet når de reiser fra sykehuset, og trenger videre oppfølging og behandling.

Når reformen kom var det mye skepsis knyttet til den, men også et håp for fremtiden. Nå har det kun gått to år siden den ble innført, og per nå ser man kanskje ikke de store endringene fordi ting tar tid. Og tregheter i systemet bidrar til at det tar enda lenger tid.

Fra sykehusets side meldes pasienten utskrivingsklar når legen ser at det ikke er behov for behandling av spesialisthelsetjenesten lenger. Da meldes pasienten til kommunen, er det en pasient med store behov for tilrettelegging eller kanskje en sykehjemsplass, er det kommunens ansvar at pasienten får denne plassen så fort som mulig. Klarer de ikke det fra dagen pasienten er utskrivingsklar må kommunen betale for å ha pasienten liggende på sykehus frem til de har plass. Dette kan fort bli store summer, så her legges det et stort press på kommunen for å finne plass.

I en undersøkelse gjort av bladet sykepleien ser man at i løpet av første driftsår, i Østfold fylke, har klar å redusere overliggerdøgn med 97%, og det med det har blitt en effektivisering av sykehussengene. Flere kan legges inn, og kommunen har også overtatt en del av «sykehusbefolkningen», som de kaller de i undersøkelsen. Det ligger et stort press på kommunene i hele landet etter innføringen av samhandlingsreformen, men dette har de stor grad mestret.

Man ser at antall overliggerdøgn går gradvis ned etterhvert som vi lærer.  For det er ingen tvil om at her må vi lære mens vi går langs veien. Ikke alt går som smurt fra første stund, men det går bedre og bedre, og man ser at det er en positiv endring.

Det gikk fra skepsis til fryd. Jeg kan forstå at det for den litt eldre garde som ikke har vært vant med denne fra tidligere, at det kan være en stor omstilling. Personlig er jeg positiv til samhandlingsreformen, men jeg har også fått kommet inn i den under utdanning, fått den inn i blodet om du vil. Det har mye og si.

Har du egne erfaringer? Kommenter gjerne under.

Jeg vil senere komme med et innlegg om hvordan arbeidshverdagen påvirkes av samhandlingsreformen. Stay tuned! 

#samhandlingsreformen #kommune #helsevesen #sykehus