Glasstaket- vanskeligere for kvinnelige ledere i helsevesenet?

Vi lever i et likestilt samfunn der både kvinner og menn er ansatt i lederstillinger. Men allikevel kan det se ut som at det er tøffere for kvinnelige ledere kontra mannlige ledere. Hvorfor?

Jeg leste en undersøkelse som var blitt gjort blant norske studenter der de fikk presentert en case med en kvinnelig og en mannlig leder. Studentene ble delt i to grupper, der den ene skulle vurdere den mannlige lederen og den andre den kvinnelige lederen.

Resultatet er oppsiktsvekkende.

Studentene vurderte den mannlige lederen som en bedre leder enn kvinnen, til tross for at den eneste forskjellen var navn og kjønn. Mer om studien kan du lese her.

I helsevesenet er det en overvekt av kvinnelige ledere, men det er også menn i lederroller her. Er det virkelig slik at vi syns at våre kvinnelige ledere gjør en dårligere jobb?
Det er ikke lett å være leder i helsevesenet i utgangspunktet. Mye å ta hensyn til og mange krav som skal oppfylles.
Jeg tror at kvinnelige ledere får et dårligere rykte fordi de må ta upopulære avgjørelser som ikke samsvarer med de verdiene samfunnet mener at kvinner skal inneha. Empati og omsorg. Mens for mannlige ledere som tar samme upopulære avgjørelser blir det annerledes da stereotypen er at en mann er handlekraftig og tar en naturlig lederrolle.

Vi snakker om «glasstaket,» en usynlig barriere som gjør det vanskelig for kvinner å nå opp i næringslivet. 

Jeg tror det er på tide å gå i oss selv. Det er mange dyktige kvinner der ute som gjør sitt ytterste for å bli en god leder. At stereotypier skal styre er gammeldags. Empati og lederskap kan også kombineres, og dette har jeg selv sett i helsevesenet. Men det er vanskelig å ta hensyn til alt og alle, det fungerer ikke slik. Våre kvinnelige ledere må være tøffe i sin jobb, at de da skal møtes med motstand er ikke riktig.
Jeg har hørt om flere kvinnelige ledere i helsevesenet som har fått et dårlig rykte. Ikke fordi de ikke gjør jobben sin, for det gjør de. Men fordi de ikke viser nok omsorg ovenfor sine ansatte. Kan dette virkelig kreves av en leder? Klart man skal vise omsorg, men i hvilken grad? Det er andre hensyn som også må tas, f.eks budsjett, arbeidstidsfordeling etc. Som igjen gjør at man må ta upopulære valg.

Selv er mitt ønske å bli en sterk kvinnelig leder, men for å komme dit vet jeg at det må hardt arbeid til. Som kvinne føler jeg at det må bevises over lang tid at jeg er god nok. Kanskje tar jeg feil, tiden for vise. Men eksperimentet jeg har linket til viser noe annet.

Det er på tide å inkludere kvinnene i «gutteklubben-grei.»

 

Lavstatus å være sykepleier?

Jeg har mange ganger fundert over hvorfor det er slik at sykepleieryrket ofte ses på som et lavstatusyrke.  Lave lønninger og avisoppslag om hvor mye vi løper på jobb, er nok med å bidra til dette.

Men tenk litt på dette: Det er mitt fjes du møter først når du blir innlagt i sykehus, det er jeg som gir deg nødvendig medikasjon, det er jeg som ser at du ikke har det så bra en dag og tar det videre til legen. Det er jeg som strekker meg så langt, for å få deg på beina igjen.

Høres det ut som et lavstatusyrke? 

Jeg gledet meg til å bli sykepleier, for å kunne hjelpe andre, gjøre vurderinger i samarbeid med lege og til å være et medmenneske i jobben.
Jeg ble sjokkert og lei meg da jeg fant ut at sykepleie i dag betegnes som et lavstatusyrke. Ingenting har gjort meg mer opprørt enn det.
Jeg møter pasienter og pårørende i sårbare situasjoner, jeg trøster, jeg blir kjeftet på, jeg sørger for at du har rene klær og gir deg mat og drikke når du spør. Jeg tørker oppkast, slim og avføring etter deg uten spørsmål. Alt dette gjør jeg for at du skal bli frisk! Også blir jeg møtt med et slikt nedrig utsagn.
Grunnen til at det har blitt slik tror jeg, er fordi mange tar oss for gitt, og slik har det blitt.

Jeg spør igjen: I hvilken verden er det lavstatus å hjelpe andre? I hvilken verden mener du at jeg gjør en «drittjobb?»

Norsk Sykepleierforbund har det som sitt innsatsområde for denne perioden at […]sykepleieprofesjonen skal styrkes. […] 
Det er ingen lett jobb når det er gjengs over linja at yrket er lavstatus i utgangspunktet. Men jeg håper de får det til.
Hver dag føler jeg at jeg kjemper mot denne lavstatusen, ikke i form av dårlig betalt eller kjipe arbeidstider, men i form av alt vi «finner oss i». Underbemanning, tidstyver og innsparinger henger over oss hele tiden.

Det er helt tydelig at helsenorge ikke har råd til oss. Og det må prioriteres fremover nå, vi trenger trossalt flere sykepleiere og helsefagarbeidere i fremtiden.

Og nei, jeg mener ikke selv at det er lavstatus å være sykepleier. Men det kan oppfattes slik av utenforstående, og det tror jeg ikke at jeg er alene om å ha opplevd.

 

Hviletid mellom vakter, en viktig faktor for pasientsikkerheten

De fleste som arbeider turnus har kjent på søvnproblemene som oppstår når man kommer hjem fra kveldsvakt og skal på dagvakt. Det er slitsomme dager. Man kommer hjem og prøver å «ekspress-sove,» man presser hodet ned i puta, ser på klokka og ber til høyere makter om at man sovner innen en halvtime. Sjeldent fører det noe godt med seg. 

Arbeidsmiljøloven sier: […] Det kan ikke avtales kortere arbeidsfri periode enn 8 timer i løpet av 24 timer. […]
Greit nok det, men jeg føler sjeldent at jeg faktisk har arbeidsfri i denne perioden mellom kveld- og dagvakt.

Vi har en hektisk arbeidshverdag, med mange inntrykk som trenger bearbeidelse.
Kveldsvaktene, etter min erfaring er ofte de tyngste. Mange spørsmål fra pårørende og man har som oftest ansvar for flere pasienter per sykepleier, enn på dagvakt. Man føler ikke at man får fulgt opp alle pasientene sine godt nok. Alle pasientene har de samme behovene som på en dagvakt, men man har mindre tid per hode.

Det er nok en individuell vurdering. Alt fra hvilken arbeidsplass man arbeider ved, til den enkeltes kapasitet. Men på kveldsvaktene har pasientene ofte behov for samtaler, råd og veiledning, noen mer enn andre. Uforutsette ting oppstår, man hjelper, fikser og trøster før man går videre til neste.
Når jeg da drar hjem fra kveldsvakt har jeg ofte mange tanker, tanker som jeg må bearbeide, jeg må få «stresset» ut av kroppen før jeg sovner. Så «ekspress-soving» fungerer relativt dårlig.
Man kommer seg stort sett alltid i seng med en gang man kommer hjem, men det er en sjeldenhet at man sovner innen én time. Jeg kan bare snakke for meg selv, men på det verste sovner jeg ikke før langt på natt. Og da vet jeg at jeg skal opp igjen om kun få timer og fungere som en profesjonell sykepleier, med alt det innebærer.
Da er det sjeldent det blir en god, dyp, kvalitetsøvn.

Og er det god pasientsikkerhet? Kan jeg ikke forestille meg.
Men vi finner oss i det. For slik er det bare.
Jeg vil gjerne dra frem Vi, kinesere som er det mest leste innspillet på sykepleien.no. For det er så tatt på kornet. Det handler ikke bare om julebord eller skifting før arbeidstiden vår, det stikker dypere enn som så. Og den lovlige hviletiden mellom vakter er også en av de tingene som bare er sånn. Slik har det vært i årevis og det er ingen tegn som tyder på at det vil bli en endring til det bedre på det området med det første.

Endringene i AML som nå ligger på bordet sier ingen ting om hviletiden. Men de sier veldig mye om arbeidstiden.
Lengre arbeidsdager og mer overtid bidrar ikke til bedre hvileperioder heller. Ved å arbeide lengre vakter, vil man også sitte igjen med flere inntrykk som må bearbeides og vanskeligere å stresse ned etter endt arbeidsdag. Man blir fortere sliten og ukonsentrert og dessverre er det da avvikene oppstår.

Dette er også en grunn til at vi i morgen 28. Januar må stå opp for Arbeidsmiljøloven, verne om den slik den er. Vi arbeider i Norge, et av verdens beste helsevesen.
Derfor kan vi ikke tillate at det skal drives enda større rovdrift på helsepersonell enn det allerede gjør.
Vi kan ikke tillate at pasientene våre skal få ukonsentrerte og slitne sykepleiere i arbeid.
For det er pasientene det vil gå utover til syvende og sist.

En ekstremt uheldig ringvirkning som unngås.

politisk streik

Finn et arrangement nær deg her og støtt opp om arbeidsmiljøloven vår!

 

 

Follow my blog with Bloglovin

Institusjoner driver rovdrift på helsepersonell

Dårlig bemanning i helsevesenet er ikke et nytt fenomen. Et raskt googlesøk beviser det. Det drives rovdrift på helsepersonell i hele landet. Det er uholdbart.
Alle i helsevesenet opplever det, være seg hjelpepleiere, leger og sykepleiere. Vi møter trofast opp på jobb og blir møtt med alt for mange pasienter kontra personell. Det skjer kanskje ikke hver eneste dag, men alle vil oppleve, eller har opplevd det en eller annen gang. 

Det er en stor fortvilelse for alle parter som er involvert i en slik situasjon. Legene har for mye arbeid per person og lange dager som igjen kan føre til dårlig pasientbehandling. Sykepleiere rekker ikke over alle sykepleieprosedyrene og rapportskrivingen i løpet av sin arbeidsdag, og hjelpepleierne løper som noen strikkballer for å hjelpe pasientene i stell eller lignende. Jeg opplever og ser det nesten daglig.

Dårlig bemanning vil føre til feil, det vil føre til at pasientenes sikkerhet settes på prøve. Vi strekker oss langt i vårt arbeid, og det er når det stormer som verst at uhellene skjer. Pasienter som faller eller blir feilmedisinert. Stikkskader på grunn av stress. Et raskt søk i google viser at feilmedisinering og dårlig kvalitet på pleien er normalt. Det er ikke før det skjer graverende feil at problemene tas tak i.

Ledelsene rundt om på landets institusjoner sliter med å få bemannet opp alle vaktene. Mange er sykemeldte, det er vanskelig å få tak i noen som vil arbeide ekstravakter. Og alle vet at med bare én mindre person på vakt, blir vaktene tyngre for alle. Og det igjen fører til at flere blir slitne, og i verste fall sykemelder seg. En skikkelig ond sirkel som er ekstremt vanskelig å komme ut av.

Det er ikke rart det er så mange sykemeldinger i det norske helsevesenet. Og det er heller ikke så rart at de aller fleste er kvinner. Mest fordi 90% av de som arbeider i helsevesenet er kvinner. Og vi setter ofte ned foten litt i seneste laget. Vi sier ikke i fra før vi er utslitte, lederne våre ser det ikke før sykemeldingene ramler inn. Hvorfor ikke?  Fordi vi står i stresset helt til vi ikke takler det mer. Og da er det full stopp. Det er denne onde sirkelen, som nevnt ovenfor.
Men ansvaret for en bedre arbeidshverdag er et felles ansvar. Vi som arbeidstakere må gå i oss selv og bli flinkere å si i fra  om arbeidstilværelsen, gjerne daglig. Har dagen vært uholdbar, fortell ledelsen om det med en gang istedenfor å prate med kollegaer i korridorene.
Og ledelsen må bli flinkere til å ha en åpen dialog med sine ansatte, gjerne daglig.
De må bli bedre lyttere, mindre prating og mer handling.
Ledelsen må møte sine ansatte med en åpen holdning. Ikke glem at det er de under dere som går i stresset, som kjenner det på kroppen. Noen ledere er flinke til å være der tingene skjer sammen med sine ansatte, men det er også de som ikke er like gode på akkurat dette.

Jeg har selv opplevd å ha ansvar for ti pasienter. Medisinutlevering, sykepleieprosedyrer, stell og mobilisering er noe av mitt ansvar. Pårørende som har spørsmål de ønsker svar på og telefoner som ringer. Ofte føler jeg meg direkte dum, fordi jeg ikke har mulighet til å gi gode svar på spørsmålene. Og jeg føler meg utilstrekkelig ovenfor pasientene mine.
Det er ikke greit.

utbrent

Jeg vet det er vanskelig å få tak i flere hender i dagens helsevesen. Og det er flust av forslag til endringer, deriblant verneplikt innenfor helsesektoren. Det er et forslag, men ikke et veldig godt et spør du meg. Men det er en desperat handling fra personer som aldri har satt en fot innenfor helsevesenets mange institusjoner.
Hvis endringene i arbeidsmiljøloven blir vedtatt frykter jeg større rovdrift på helsepersonell. Lettere å arbeide overtid og igjen dårligere kvalitet på pleien som gis. Det kan ikke godtas.
For mitt vedkommende er det nok nå. Jeg orker ikke å bli nedringt om vakter, jeg orker ikke å slite meg ut i en jobb jeg skal ha i 35 (!) år til.

Men jeg har også forståelse for at kabalen om penger og bemanning ikke er enkel. Og ledelsene rundt om på de forskjellige institusjonene får en viss sum penger de skal drive for. Det inkluderer også lønningene våre. Problemet er ikke nødvendigvis hos min, eller din sjef. Nei, problemet sitter definitivt høyere opp i systemet enn som så.
Og her skulle jeg virkelig ønske at de som sitter på pengesekken kan komme seg ut på institusjonene, se med egne øyne hva som foregår.
Jeg vil at de skal se den vanvittige rovdriften som drives på helsepersonell.

Kanskje de får opp øynene.. kanskje.

For rovdrift er det, definitivt.

Uvitenhet fører til unødvendig frykt

Jeg har nettopp lest «Når drømmejobben er å rydde miner og kjempe mot ebola» i Aftenposten.  Noen velger å reise ut i verden for å bekjempe sykdommer eller drive annet humanitært arbeid, men opplever at venner ikke ønsker kontakt med de når de kommer hjem. 

Uvitenhet er ikke akkurat et nytt fenomen. Og det eneste det fører med seg er frykt. Frykt for det ukjente.
Jeg har selv i lange tider ønsket å reise ut som sykepleier, for å hjelpe. Men responsen jeg har fått har aldri vært utelukkende positiv. Det er alltid spørsmål som «Hvorfor vil du utsette deg for slik fare?» og «hva hvis du blir smittet?» og aldri lykkeønskninger. Jeg kommer nok ikke til å reise ut med det første, men ønsket vil alltid være der.

uvitenhet

Jeg har lest en god del om ebola den siste tiden. Ja, det er en farlig sykdom. Men det er ikke problematisk å beskytte seg mot den. Så lenge man følger rutinene som er satt. Og følge rutiner, tør jeg påstå at helsepersonell er gode på. Det gjør vi hver eneste dag i vårt arbeid her hjemme også. Så hvorfor skepsisen?

Uvitenhet. Det er forsåvidt samme leksa som det var på 80-tallet med HIV/aids pandemien. Uvitenhet blant befolkningen som spredte seg som ild i tørt gress. Rykter som at kun homofile får sykdommen, og at man ikke skulle ta på smittede uten hansker var utbredt. I dag vet vi at alle som var utsatt fikk sykdommen, både homofile og heterofile, den smitter via blod og vi vet også at HIV/aids har eksistert siden tidlig 1900-tallet. I dag, med behandling, kan de smittede leve et godt og langt liv. Og sjansen for at de dør av sykdommen er minimal. Det er blitt en sykdom man dør med.

Jeg kan se for meg at 20 år frem i tid så tenker vi tilbake på dette ebola-utbruddet og rister på hodet. Jeg tror ikke ebola er bekjempet, men vi vil ha så god kunnskap om sykdommen at faren er betraktelig mindre.

Så, jeg ville ikke dratt som hjelpearbeider til et ebolarammet land i dag, men kanskje i fremtiden. Men er det noen i min omgangskrets som gjør det i nær fremtid vil jeg ikke unngå de når de kommer hjem. Jeg vil heller oppsøke dem og høre historiene. En humanitær organisasjon har ansvar for at deres hjelpearbeidere holder seg friske, og har de fått lov til å reise hjem og ingen prøver som tas gir utslag så er det ingenting og frykte.
Vi skal ikke unngå hjelpearbeidere på grunn av vår uvitenhet, de skal oppsøkes på grunn av deres viten. 


I går var verdens aidsdag (1.desember). Dette er fortsatt et tema som må opplyses mer om. Det må ikke glemmes selv om man har kommet langt i forskningen.

 

Korridorpasienter til besvær

Jeg leste artikkelen «Sykepleiere må si nei.» i Tidsskriftet Sykepleien i dag. Der snakkes det om at sykepleiere må nekte å ta i mot korridorpasienter. «Hvis sykepleierne setter ned foten, ville vi ikke hatt korridorpasienter,» mener sykepleierstudenten som har skrevet artikkelen.

si neiSi nei

Begrunnelsen «taushetsplikten brytes ved å ha korridorpasienter» synes jeg er tynn. Taushetsplikten brytes hver eneste dag på flersengsstuer rundt omkring i det langstrakte landet vårt.  At det er brudd på brannforskriften kan jeg være enig i. Gangene blir trange med korridorpasienter, vanskelig og komme seg frem.
Jeg betviler sterkt at sykehusets administrasjon mener oppriktig at med korridorpasienter kan sykehusets kapasitet økes, uten at grunnbemanningen øker.
Korridorpasienter er uansett ikke en ønskelig situasjon, nettopp på grunn av brannforskrifter ol.  Foretaket står i litt av en knipe hvis det faktisk skjer noe, og det går galt. Men mulig jeg er naiv, foretakene skal jo spare inn penger over alt.

Jeg skulle gjerne nektet å ta i mot korridorpasienter, og jeg gjør det til en viss grad.  Det er alltid pasienter som kan ligge på andre avdelinger og som ikke har stort behov for akkurat vår kompetanse. Disse pasientene kan ligge andre steder innenfor sykehuset som har bedre kapasitet.
Også har min arbeidsplass og sikkert andre avdelinger også restriksjoner på hva slags pasienter som kan ligge på korridoren. For eksempel: oppegående, selvstelt, trenger ikke oksygen eller andre hjelpemidler.
Gjør man det slik innebærer det ofte at det er de mest oppegående som blir korridorpasienter, og kanskje de til og med skal reise dagen etterpå. Men selvfølgelig, vi er pliktige til å ta i mot pasienter uansett.
For å rette opp i antallet korridorpasienter gjøres det ofte omrokkeringer på sykehuset, der de friskeste flytter til pasienthotell og da står man igjen med de tyngste pasientene på avdelingen. Og samme grunnbemanning. Rettferdig? Neppe. 

Jeg har faktisk ikke tenkt tanken å skrive avvik på korridorpasienter, men det er kanskje nødvendig. Det skal jeg ta med meg videre.

Apropo taushetsplikten så brytes den ikke bare med korridorpasienter, ofte som nevnt over, er korridorpasientene oppegående, og man kan dermed benytte et samtalerom under legevisitt.
Det jeg kanskje er mest opptatt av er at korridorpasientene mister muligheten til å si i fra hvis det skulle være noe,  de er lettere å «glemme» selv om vi ikke liker å innrømme at vi «glemmer» pasienter.

Det er mange ganger jeg synes pasientene er urettferdig fordelt. Min avdeling har kanskje blitt fylt opp av pasienter av alle slag, med alle mulige sykdommer. Til og med sykdommer som ikke hører hjemme på min avdeling(!). Og her må lederne ta noen tak. Det er slike situasjoner som ofte gir korridorpasienter i utgangspunktet. Jeg har sagt i fra mange ganger, og jeg vet at flere av mine kollegaer gjør det samme. Men vi kan ikke streike fordi vi har korridorpasienter. Dette er foretakets og adminstrasjonens ansvar å gjøre noe med. 

korridorpasienterTrangt om plassen…  

Jeg har aldri tenkt at det trengte en begrunnelse før jeg leste om det i artikkelen. Foretakstillitsvalgt i Helse Stavanger sier at det er forskjell på overbelegg og korridorpasienter. Og jeg er enig med henne, her er det nok store mørketall. Jeg velger å tro at det er fordi man ikke er klar over at det er en forskjell på disse berepene.

Jeg kan jo gjøre det klart: Overbelegg, for mange pasienter inne på pasientrom. 
Korridorpasienter, faktiske pasienter som har sengen sin på korridoren. 
Jeg tror, som henne, at alle pasienter meldes som overbelegg, også glemmer man å si hvor mange som er korridorpasienter. Får man en mer riktig melding her, vil det kanskje gå opp et lys for foretakene når de omsider får riktige tall.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kommer på jobb uten en eneste korridorpasient. Men jeg tror det blir voldsomt lenge til.
I dag legges det inn alt for mange pasienter i sykehusene, flere kunne blitt innlagt på kommunens ø-hjelp senger. Det er mer enn en gang jeg har opplevd at jeg ikke forstår hvorfor pasienten er innlagt. Det må bedre samhandling til mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Kompetansen i kommunene må opp og flere leger må ut i arbeid på sykehjemmene. Samtidig har vi et ansvar for god nok bemanning der man arbeider og å få ned liggedøgnene.

Da  er mye gjort, men det er nok ikke løst i løpet av de neste fem årene allikevel. 

 

Ebola- en verdenskrise

Ebola er et virus i filoviridaefamilien.  Sykdommen som forårsakes av viruset kalles blødningsfeber. Altså den karakteriseres ved at man blør ut av kroppsåpningene. Den smitter ved berøring, og er dødelig. 
Viruset er oppkalt etter en sideelv til Kongoelva som heter Ebola.  Første gang viruset viste seg var i 1976, og det var da flere små epidemier i området. (Wikipedia.)

2014 er året for det største utbruddet av ebola noensinne. Over 3000 mennesker er døde som følger av viruset, hovedsakelig i Vest-Afrika. Sykdommen har ekstremt høy dødelighet, mellom 60-90 prosent.

-

Det er bare noen dager siden en norsk hjelpearbeider ble hentet hjem med ebola. Og det er først nå, når vi har et smittetilfelle i landet at vi virkelig begynner å bry oss om sykdommen. Sjansen for at ebola vil spre seg i Norge er minimal, men vi er en rik nasjon som gjerne reiser hvor som helst i denne verden uten å tenke nevneverdig over hva vi tar med oss hjem i bagasjen.

Vi tenker for ofte at «det skjer ikke oss.» Det gjør det, den norske hjelpearbeideren er et bevis på det.

Vi kan ikke sitte på hver vår tue og tro at dette er Vest-Afrika sitt problem. Epidemien må stoppes/stagneres og de trenger vår hjelp. Jeg har tenkt litt på de som drar med Leger Uten Grenser til de ebola-rammede områdene. De har min fulle respekt. De er modige og setter alle andre foran seg selv, i et håp om bedring. Jeg vil sammenligne det med å dra i krig.
Selv var jeg i Forsvaret i 2009, jeg hadde et stort ønske om å bidra som helsepersonell i Afghanistan. Det fikk jeg uheldigvis ikke. Ønsket er der nemlig enda. Men å bli med en veletablert organisasjon til Afrika, kommer ikke på tale. Jeg måtte spørre meg selv, hvorfor ikke? Vel, for det første er jeg et annet sted i livet nå, enn da. Jeg er etablert og trives med det. For det andre, dødelige sykdommer og virus vi egentlig ikke vet så mye om skremmer meg.  Men allikevel, all ære til de som drar ned. Jeg vet at de blir godt tatt vare på der nede og risikoen er nok mindre enn vi tror, for å bli smittet.

Jeg er glad ikke alle tenker som meg. Det trengs mange flere hjelpearbeidere i Afrika, og det er enkelt å bli med så fremt du har den erfaringen som trengs.  Her kan du lese mer om hvordan bli feltarbeider. Og her kan du bli fast giver hvis du tenker som meg. 


 

Men hvis ebola blir et problem her til lands. Hva da? Det arbeides med en vaksine som vil bli klar i starten av 2015. Hvis utbruddet ble så stort at vaksinering ble aktuelt, hadde jeg ikke lurt noe særlig på om jeg skulle tatt den eller ikke. Selvfølgelig skulle jeg tatt den. Jeg var så dum at jeg leste på facebooksiden vaksineaksjon.no og der er det flere som ikke ville latt seg vaksinere mot ebola. Hva er det for slags tull? Ønsker du å bli dehydrert og blø ut av diverse kroppsåpninger før du dør en pinefull død? Jeg tror det er fåtallet som vil klare å kjempe seg i gjennom en slik sykdom. Fordi det blir et sjokk for kroppen og du vil tape mer væske enn du klarer å tilføre. I tillegg leser jeg på samme side at de mener at ebola kan behandles med C-vitaminer. Come on! Da tror jeg Afrikas befolkning hadde vært frisk for lengst. Har ikke de enorme mengder med appelsiner?!

ebolac vitamin

Jeg gruer meg, hvis det blir aktuelt, til å ta i mot smittede nordmenn. Samtidig vil jeg ha problemer med å godta at noen av de norske rammede har valgt å ikke beskytte seg, fordi de mener det er «sunt» for kroppen og immunforsvaret. Jeg ser for meg at det er de pasientene som vil klage mest, og rope høyest. 


 

Det ble  visst plass til litt vaksine-prat i dag også. Det provoserer meg helt enormt at visse personer er villig til å risikere alles liv på grunn av deres dumhet.