Vi må kreve rammeplan til spesialiseringen i akuttsykepleie!

Det er vel ikke alle som er som meg og tenker over dette. Men de aller fleste studiene vi har tilbud om, har en fastsatt rammeplan for studiet. Men det har ikke videreutdanningen i akuttsykepleie. Og det innebærer at videreutdanningen kan arte seg veldig forskjellig, alt etter hvor du studerer den.  Og kan man da forvente at akuttsykepleiere du møter i arbeidslivet, kan det samme som deg? 

Da jeg studerte til å bli sykepleier var jeg engasjert i studentpolitikken på skolen jeg gikk på. Jeg ble skikkelig bitt av basillen kan man si, og jeg var både kulltillitsvalgt, representant i diverse styrer, råd og utvalg på skolen, engasjert i studentorganisasjonen lokalt og nasjonalt, og NSF student lokalt og nasjonalt. Jeg fartet rundt på en del møter ved siden av studiene og lærte en og annen ting om rammeplaner, økonomisk styring, akkreditering, lover og forskrifter.
Og er det noe som alltid kom opp som et spørsmål, så var det; hva sier rammeplanen om hva studenten skal lære?

Derfor ble jeg litt overrasket over at det ikke eksisterte noen rammeplan for studiet da jeg startet på akuttsykepleie.

På sykepleierstudiet var det ofte et tema at det finnes 28 ulike sykepleierutdanninger, men det er en felles rammeplan og innenfor den rammeplanen kan skolen gjøre individuelle tilpasninger. Rammeplanen fungerte som den skulle, men den ble oppfattet som alt for vid fordi det kom frem at det å studere sykepleie i Kristiansand var en ganske annen utdanning en for de som studerte sykepleie i Tromsø.

Tilbake til videreutdanning. Jeg fant en rammeplan på regjeringens side. Regjeringens definisjon av funksjonen til rammeplan sier og jeg siterer:
«Rammeplaner angir målområder og bestemmer innhold i videreutdanningene og er et nasjonalt styringsmiddel. Hovedintensjonene med rammeplaner er å sikre et ensartet faglig nivå, fremme mulighetene for fleksible utdanningsløsninger og gjøre de enkelte videreutdanningene innen hvert fagområde likeverdige i hele landet.»

Dette er tatt fra rammeplan for videreutdanning i anestesisykepleie men jeg sjekket de andre også og det står det samme i alle rammeplanene for de forskjellige videreutdanningene. Jeg reagerer derfor på at en utdanning som akuttsykepleie ikke er inkludert i dette. Noen vil si at utdanningen er ny. Nei, det er den ikke lenger! I Østfold har utdanningen eksistert i over ti år. Testperioden er over nå.

Jeg stiller meg undrende til at dette ikke får større fokus og kommer frem i lyset. For at jeg som fremtidig akuttsykepleier skal kunne vite at andre akuttsykepleiere, som har tatt sin utdanning andre steder i landet, også har de samme kunnskapene som meg, så kreves det en rammeplan.
Noen vil vel kanskje si at læringsgrunnlaget og kompetansemålene er de samme som for anestesi og intensiv, og derfor kan vi «bare bruke deres rammeplan,» men nei det blir faktisk feil!

Akuttmedisin og sykepleie er i vinden om dagen. Leger har endelig fått sin egne spesialisering i akuttmedisin, og alle jubler. Det blir sagt; «endelig», «det var jammen meg på tide» og «pasienten skal møte personell med den beste kompetansen først.»

Det samme blir ikke sagt om akuttsykepleie. «Hva skal man med det?» har jeg fått høre opp til flere ganger. Akuttsykepleie er ikke anerkjent som et eget fag og det provoserer meg kraftig. Og mangel på rammeplan forsterker bare det inntrykket.
Rammeplanen skal være fundamentet for enhver god utdanning. Skal faget akuttsykepleie bli anerkjent i Norge som det blir i utlandet, må det være et felles fundament for alle akuttsykepleierutdanningene i Norge. Og det må det gjøres noe med nå. Vi er på overtid.

Det er nok noen som ikke er enige med meg, noen mener kanskje at rammeplan er begrensende for utdanningsinstitusjonen. Jeg er ikke enig i det. Rammeplan er en kvalitetssikring og nettopp det burde både nåværende studenter, fremtidige studenter og arbeidsgivere kreve.
Arbeidgiver gir stipend til sine arbeidstakere for at de skal komme tilbake, kunnskapsrike og mer arbeidslystne.
Det brukes store summer på de som tar denne utdanningen og da må vi også kunne sikre oss en kvalitetsikring gjennom rammeplan. 

Korridorpasient eller pasient på feil avdeling? Hva er mest pasientsikkert?

I det siste har det vært en del saker i media om korridorpasienter og pasienter som har havnet på feil avdeling i forhold til sykdom og i verste fall dødd, på grunn av mangelfull oppfølging av riktig, kompetent personell. Dette er det ultimate skrekk-scenarioet. Det skal bare ikke skje. Pasientsikkerheten er truet. 

Både faglig og politisk har vi som mål at pasienter ikke skal ligge på korridor, men sykehusene måles ut i fra beleggsprosent. Så et fullt sykehus er positivt, det er størst produktivitet slik. Men korridorpasienter vil ingen avdelinger egentlig ha. Pasienter blir da noen ganger flyttet til andre avdelinger slik at de får et rom fremfor å beholde de på korridor på den egentlige avdelingen.
Selv har jeg gjort dette mange ganger og det er et system for at disse pasientene som flyttes rundt på andre avdelinger skal få riktig oppfølging. De blir lagt på andre avdelinger som «satellittpasienter.» Flyttes de til en annen avdeling på den måten, vil den eksisterende avdelingen fortsatt ha pasienten på sin liste, som igjen vil føre til at pasienten får riktig oppfølging.

Men som alle andre systemer så kan dette også svikte. Og det er beklagelig. Det er ikke lenge siden jeg leste om et slik avvik i lokalavisen. Det endte med døden. Dessverre.

Til hvilken pris skal pasienter flyttes rundt på andre avdelinger? Er det muligens bedre å ha en eller to korridorpasienter? 

En ting er oppfølging pasienten får av lege, men oppfølgingen av sykepleier er heller ikke god. Vi har forskjellig kunnskap på forskjellige avdelinger. En sykepleier på en gastroavdeling er ikke god på riktig behandling av thoraxdren og vise versa.

Jeg har selv blitt stående i situasjoner med pasienter som har en helt annen problemstilling enn det jeg til vanlig arbeider med. Man lærer jo, man oppsøker lærdom, ringer og spør, slår opp i kvalitetshåndboken, men det tar tid. Hadde pasienten blitt lagt på riktig avdeling i utgangspunktet så hadde man spart seg for tid og unødvendig stress for pasienten.

Nå i dag arbeider jeg i et akuttmottak. Nå sitter jeg i andre enden. Enden som bestemmer hvilken avdeling pasienten skal ligge på.
Min oppgave er å ringe og melde pasienten til avdelingen. Ofte får jeg beskjed av sykepleier i andre enden om at «det er fullt, vi har bare korridorplasser igjen.» «Eller, nei vi har ikke plass.» 
Det setter meg i en ubehagelig situasjon. Jeg som er der med pasienten i en alvorlig og kritisk fase ser at pasienten trenger plass på riktig avdeling, med riktig og kompetent oppfølging. Jeg snakker med lege i akuttmottaket, får beskjed om at pasienten  til den avdelingen, det må de bare fikse. Utfallet blir ofte sure miner, dessverre. Og jeg bruker unødig mye tid i telefonen, som jeg heller ville brukt hos pasienten.
Systemet er ikke optimalt.

Men hovedfokuset når man fordeler pasientene på de forskjellige avdelingen må være pasientsikkerhet. Pasienten skal føle seg trygg og ivaretatt uansett hvor de oppholder seg. Selv tenker jeg at det er bedre med en eller to på korridor fremfor at pasienten blir liggende på feil avdeling, uten riktig oppfølging.

Så har man jo pasienter som ikke vil legges inn på sykehus med mindre de får rom. Jeg har hørt flere si at «må jeg ligge på korridor så reiser jeg hjem.» Noen ganger tror jeg at pasienten selv har skyld i at de flyttes til andre avdelinger. Vi, meg inkludert, lar oss føye av slike «trusler.» Vi vil gjøre alle til lags, alle skal få gode erfaringer fra det norske helsevesen.
Jeg skjønner meget godt at å ligge på korridor ikke er optimalt, men hvis pasienten visste at det var på grunn av pasientsikkerhet. Og for at pasienten skal få den beste oppfølgingen så er dette nødvendig. Ville det hjulpet? Jeg tror ikke alle pasienter har tenkt i de baner.

Korridorpasienter har nok kommet for å bli, om ikke for alltid så hvert fall for lang tid fremover. Men pasienter på feil avdeling, skal og bør unngås. Riktig avdeling, riktig oppfølging. 


Så kan det jo selvfølgelig diskuteres hvor pasientsikkert det er med korridorpasienter også, men det får bli en annen gang.

Equal Pay Day 2015 – går NSF i syte-fella?

I morgen 21. Oktober arrangeres Equal Pay Day 2015 av Unio. Det viser seg nemlig at de som står i kvinnedominerte yrker arbeider gratis fra 21. oktober og ut året, hvis man sammenligner med andre yrker som har like lang utdanning. 
De har til og med fått med tegnehanne på laget, hun har tegnet en liten stripe om saken. Saken kan dere lese her.

Jeg har registrert at arrangementet skal skje og jeg har lest litt om det, men jeg har litt problemer med at NSF ikke forklarer hvorfor det er slik.  For alt er slik for en grunn. Men når de ikke velger å forklare ordentlig hvorfor, så gir NSF et inntrykk til omverdenen at sykepleiere syter.
Og det siste jeg ønsker å være med på er å syte meg til høyere lønn.
Jeg har ingen problemer med å tjene mindre enn en ingeniør, jeg har valgt dette selv og jeg trives med arbeidet.

Jeg vet det er landsmøte i NSF om en måneds tid og i den forbindelse håper jeg inderlig at NSF kan ta dette med seg videre inn i neste periode. For hva er det som er viktig for oss sykepleiere? Mann som kvinne? Jo! 
Vi skal verdsettes for det arbeidet vi gjør, der vi gjør det! NSF må bli en tydeligere organisasjon som prater mindre om historie, (Florence Nightingale og de andre pionerene kan med fordel legges litt på hylla.) og mer om de virkelige oppgavene en sykepleier kommer over. Sykdomslære, anatomi, legemiddelhåndtering etc.

equal pay day 2015

De som forvalter økonomien i dette landet kan med fordel bevege seg ut av bobla si og åpne øynene, mange ganger er mitt inntrykk at det sykepleiere gjør blir ikke lagt merke til.
NSF kunne med fordel hatt en bedre forbundsleder, som ønsker å profilere yrket på en annen måte. De varme hendene og «kallet» er borte for lengst for de fleste av oss. 
Kompetansen vi innehar må komme frem i lyset for at regjering skal forstå at høyere lønninger trengs!

Med kompetanse og kunnskap, og kun dette på bordet vil pipa få en annen låt!
At en sykepleier har høy kompetanse om anatomi og fysiologi, sykdomslære, sosiale og åndelige behov, kunnskap om krise- og livsmestring og legemiddelhåndtering er det ikke en levende sjel som snakker om. 
Og nettopp det må det snakkes om! Mye! Sykepleie er ikke et nytt yrke lenger så historien må vi kunne legge litt bak oss.
Når historie legges til grunn for høyere lønn høres det ut som syting og det virker kunnskapsløst fra NSF sin side.

NSF, organisasjonen med over 100.000 sykepleiere i ryggen må virkelig fronte saker for alle disse medlemmene, hvis ikke tror jeg flere medlemmer vil falle fra underveis.

Selv er jeg lei av å bli fremstilt som ei «syte-kjærring» og jeg ser at gode lønnsforhandlinger uteblir når historie og varme hender legges til grunn. 

Vår tids største fiende- sukkerinnholdet i dagligvarene

Hele tankeprosessen bak dette innlegget startet når jeg leste artikkelen «Norsk barnefedmelege: Sukker tar liv» ble publisert på vg.no for en knapp uke siden.  Den overrasker ikke, men den gjør noe med deg. Det stikker litt dypere når det handler om barna våre. 

I mitt arbeid på sykehuset ser jeg et økende antall innlagte med diabetes. Det går sjeldent en dag uten at blodsukker måles og insulin settes. Og det er et økende antall pasienter med diabetes type 2 som må ta medisiner for dette, til tross for at kostendringer ville hjulpet. Det er flere med fedmeproblematikk som ikke bare fører til diabetes, men til hjerte- og karsykdommer. Jeg ser unge mennesker med hjertelidelser man ikke så på de under 70 i «gamle dager.»

På jobb er det også naturligvis et økt fokus på ernæring, noe som har ført til at jeg tenker meg om en ekstra gang når jeg handler og lager mat.

Jeg undrer meg over årsaken til at 90 prosent av alle matvarer skal inneholde sukker? En ting er godteri og bakevarer, det forventes jo. Men at det er sukker i pålegget jeg har på brødskiva henger ikke på grep.

DSC_0217

Dette er et lite utvalg av det jeg fant i skuffer og skap her hjemme som inneholdt sukker. Joda, en del halvfabrikat, men sist jeg sjekket var det absolutt ikke nødvendig med sukker i peppersausen, eller aspargessuppen. Joda, jeg kan lage det fra bunnen av, og vet meget godt at sukker ikke er en av ingrediensene.

I VG-artikkelen påpekes det at sukker er vår tids største fiende, joda jeg er enig, men det er vel primært tidsklemma til alle foreldrene som er den aller største fienden?

Helsedirektoratet kom med en rekke «nye» kostholdsråd i april 2015. Og de anbefaler i dag som i 1950, normal husmannskost. Ingen overraskelser der i grunn. Mange av oss følger også disse rådene uten veiledning, fordi det er innlært. Men de ikke sier noe om bruken av halvfabrikat. De sier ingenting om at bruken av sukker i halvfabrikat er alarmerende! Og at dette burde vi holde oss unna.

Råd nr 10 fra Helsedirektoratet: Unngå mat og drikke med mye sukker i til hverdags.
Toro burde få seg en smekk på lanken sammen med Gilde for å nøkkelhull-markere produkter som inneholder sukker.
Nå er det ikke primært dette som gjør størst utslag på sukkerkvota, men alle monner drar. 

Jeg blir oppgitt og lei av at disse store aktørene skal ha så mye kontroll over min og barns fremtid. Hvorfor finnes det ikke et RAW-alternativ, altså et mer naturlig alternativ? Eller går det ikke an med mindre man har en okse, en høne og noen grønnsaker i hagen?
Jeg har trålet noen matbutikker etter naturlig mat, uten alt mulig dilldall i seg, og  varene jeg finner er, for det første kvalmende dyre og for det andre i et lite utvalg. Noe som fører til at de som faktisk trenger det ikke har råd til å spise naturlig.
Å spise naturlig er forbeholdt eliten i samfunnet, det er ihvertfall sånn det ser ut for meg. Det er synd. For vi vil aldri få bukt med livsstilsykdommene i samfunnet vårt så lenge det er tilfelle.  

Sukker er en ekstremt stor fiende i samfunnet vårt, og den vil bare bli større og større med mindre noen tar til vett snart. Vi kommer alltid til å kjøpe halvfabrikat, det er kommet for å bli. Lettvinte løsninger må til så lenge man har denne tidsklemma å forholde seg til.
Lager dere en sunnere halvfabrikat, er jeg gjerne prøvekanin. 

12. mai-den internasjonale sykepleierdagen. Gratulerer med dagen!

Enten dere er på jobb, på ferie eller bare har en vanlig fridag så håper jeg at dere blir satt pris på og gratulert i dag. Selv har jeg fri, men kake skal jeg spise allikevel. Håper dere alle blir bortskjemt med kake, hvor enn dere måtte befinne dere. 

Det er flere som har hyllet sykepleierne i dag, deriblant Anne Lindmo. Hun sier det så bra: «det er bare én yrkesgruppe som har glorie som en del av arbeidsantrekket.»

Også vil jeg fokusere litt på NSF sin kampanje «Ekspert på din trygghet.» Kampanjen formidler at sykepleiere har en sterk og unik kompetanse på det som betyr mest: Helsen til de vi har kjær. Sykepleiere er eksperter og nøkkelen til et bedre helsevesen i Norge. Vi er eksperter på pasientenes behov. Vi pleier, bevarer og redder liv daglig.
Det er samfunnsøkonomisk lønnsomt å ha nok sykepleiere med riktig kompetanse. Høyt kunnskapsnivå, bred erfaring og faglig omsorg utgjør en enestående kompetanse. Den er det verdt å satse på. Den er det verdt å betale for.

Vi arbeider for et bedre helsevesen. Det er vi som kjenner utfordringene i hverdagen, og det er vi som vet hvor skoen trykker. Utfordringen fremover blir å skaffe nok sykepleiere.

Sykepleiermangel vil gi dårligere pasientbehandling. 

sykepleierdagen

Gratulerer med dagen! 

Meslingutbruddet i Snåsa- hva blir det neste?

Omsider har det blitt påvist meslinger i Norge. Aftenposten har rapportert om et meslingutbrudd på Snåsa. Det har blitt påvist meslinger i Norge tidligere enn dette også, men det er nok litt spesielt nå. Vaksinasjonsdebatten har jo herjet media det siste halve året. 
Jeg har undret meg lenge på når det skulle komme et utbrudd i Norge. Nå har vi det. Er dette det som skal til for at befolkningen skal forstå at vaksinasjon er livsviktig?

Meslinger er en svært farlig sykdom, den er svært smittsom og en av de aller farligste barnesykdommene.
Jeg blir lei meg og irritert når jeg leser slike saker. Er dette virkelig noe vi ønsker oss? Ønsker vi oss virkelig tilbake til et samfunn der meslinger er en vanlig sykdom igjen? I verste fall kan man dø eller få varig hjerneskade av sykdommen.
Det er faktisk ikke snakk om at «de sterkeste overlever», det er snakk om overlevelse eller varige mén.

Vi har et vaksinasjonsprogram av en grunn, og ja det er frivillig å vaksinere. Men når vi får slike utbrudd vil det på et tidspunkt oppstå tiltak som tvangsvaksinering hvis jeg kan kalle det det. En gang vil det bli desperate tider, og desperate tider krever drastiske tiltak. Det er unødvendig.

Jeg begynner å lure på om det er helsevesenet som ikke klarer å formidle god nok kunnskap av hvor farlig disse sykdommene er og hvorfor vi har vaksiner i utgangspunktet. Men samtidig tror jeg ikke det er enkelt å være jordmor eller helsesøster og skulle mene noe om hva som er best for andres barn. For mødre vet jo alltid hva som er best for sitt barn. Naturligvis.
Eller er det tilfelle at folk henger seg opp i alternative nyhetskilders påstander om at vaksiner fører til autisme? Jeg bare lurer.

Men bare for å ha sagt det, jeg er fullt klar over at ikke alle kan ta vaksinen. Allergiske reaksjoner og lignende er ikke gunstig. Derfor må alle vi andre gjøre det!

Men nå er det et barn og en forelder som er smittet. De som har hatt kontakt med personene må haste til lege for å ta MMR vaksine. Også får man håpe at de faktisk haster av gårde til legen for å gjøre det da. Istedenfor å sitte på gjerdet å tro at ungen har godt av det. Jeg skulle likt å se den forelderen som synes det er ok at ungen ender opp med eventuelle varige mén.

Hjertesukk fra Sykepleier Ann

Å forme fremtidens sykepleiere – et felles ansvar

Det er behov for strengere opptakskrav til sykepleierutdanningen. Og i den forbindelse har det vært mye snakk om karakterkravet i matte som ønskes. Ikke alle ser behovet for et karakterkrav i dette faget. Selv er jeg litt usikker på hva jeg mener om saken. Jeg forstår hensikten, men kun et karakterkrav i matte vil ikke gi noen endring, tror jeg.

Vi har alle et felles ansvar for at fremtidens sykepleiere skal bli gode. Og jeg er redd vi begynner i feil ende når vi starter med å sette opptakskrav til studiet. Det argumenteres med at lærerutdanningen har karakterkrav i matte, ja de har det, men de har også en gjennomgående bedre kvalitetsikring av studiet generelt. De som ikke er egnet til å bli lærer, blir faktisk veiledet ut av studiet i mye større grad enn ved sykepleierutdanningen. Veilederne i praksis er også i mye større grad erfarne lærere. Ikke som i helsevesenet, nyutdannede sykepleiere som akkurat har startet i jobb.

Som sykepleier er det viktig å kunne matte,  ikke å være god. Så et krav i matte trengs neppe. De som ikke fikser legemiddelregning på tre forsøk, må veiledes ut av studiet. De må ikke oppfordres til å forsøke ved en annen høyskole. Disse studentene er faktisk ikke skikket til å bli sykepleiere.

Angående krav til mattekunnskaper.
Det finnes gode rutiner innenfor legemiddelhåndtering og de fleste medisiner er enkelt dosert på grunn av dette. I løpet av mine to år som sykepleier har jeg måttet bruke mine regnekunnskaper omtrentlig tre ganger.
Verre er det med språket vårt og de i helsevesenet som ikke har norsk som morsmål. Vi må kunne være sikre på at alle rundt oss forstår beskjedene våre og at misforståelser unngås. I dag skjer misforståelser stort sett daglig. Det kan være skummelt.

Er alle egnet til jobben da?
En sykepleier som i utgangspunktet ikke var skikket for utdanningen, men som allikevel slapp i gjennom kan  gjøre vel så store feil og overtramp. Og det kun på grunn av manglende interesse.
Så hvor skal kvalitetsikringen av studiet starte? Vi må vurdere skikketheten til studentene! I 2013 var det kun en eneste student som ble vurdert til ikke skikket. Jeg har vanskelig for å tro at dette stemmer, og det er ikke minst bekymringsverdig.

 

learning by doing

Et felles ansvar altså å utdanne gode sykepleiere. Hva mener jeg med det? Learning by doing er det noe som heter. Det er praksisperiodene og veilederne jeg tenker på.
Studentene må ha gode veiledere som utfordrer studentene og studentene bør få veiledere som ønsker å veilede!
Det er et enormt ansvar å veilede en sykepleierstudent. Jeg har selv gjort det. Og det er på denne arenaen man danner gode sykepleiere. De skal lære rutiner, hvordan prioritere og hvordan legemiddelhåndtering fungerer i praksis. Og de skal møte en vennlig veileder som synes det gir en ekstra piff i arbeidshverdagen å ha student.

Så fremt studentene blir utfordret i praksisperiodene vil man fort se hvem som er egnet for yrket og ikke. Og skolene må være flinkere til å ta tak når veileder ringer til skolen for å fortelle at studenten ikke er skikket for yrket. Det skal tas på alvor! Skolen må også gjøre det de sier at de gjør, nemlig en løpende skikkethetsvurdering gjennom hele studieløpet. Da har man gode forutsetninger for å luke ut de som ikke er skikket.
Når de rammene er på plass og vi starter med å  gi oss selv de beste sykepleierne, er jeg sikker på at karakterkrav er overflødig.

En liten oppsummering helt til slutt.
Kvalitetssikring av studiet, med gjennomgående god oppfølging av studentene, samt økt fokus på skikkethet vil også gi økt kvalitet på våre fremtidige sykepleiere.