Helsehjelp på helsa løs

Jeg leste innlegget «Helseskadelig helsehjelp» på maddam.no etter nattevakt i dag. Jeg har også skrevet om temaet før og føler det er på tide å snakke om det igjen. Det er fortsatt mange som kan kjenne seg igjen i problemstillingen.

Man arbeider med mennesker, arbeidsdagen er uforutsigbar. Ting skjer, også i vaktskiftene som av og til gjør at man MÅ gå overtid. Når man da får beskjed gang på gang at man ikke får betalt for overtid, men må ta avspasering man ikke får mulighet til å benytte seg av føler man seg lurt.

Just before deadline - time, stress or rush concept.

Helsevesenet er presset fra før, dårlig bemannet på de fleste skift og stort arbeidspress på hver enkelt. At sykepleiere møter veggen etter et halvt år i arbeid, overrasker ikke meg. Jeg står i dette hver dag, ser problemene. Men problemstillingen burde overraske politikerne!
Sykepleiere som har angst for å komme på jobb, som gråter på skyllerommet fordi man ikke klarer å få endene til å møtes. Det enorme tidspresset man står ovenfor er umenneskelig og problemene tårner seg naturlig nok opp etter dag ut og dag inn med det samme presset. At sykefraværet er høyt i helsesektoren er ikke rart.

Helsepersonell som blir sykemeldt på grunn av utbrenthet er ikke en myte, det er dessverre en forferdelig sannhet.

Men jeg undres litt over dette med avspasering istedenfor lønn.
På en tidligere arbeidsplass jeg hadde var det slik at man ikke fikk godkjent overtid med mindre dette var planlagt med arbeidsgiver, god tid i forveien.
Er det noen som ser hvor rart det er?
Det går virkelig ikke an å planlegge når pasientene skal få en forverring. At tempoet var høyt, sykefraværet likeså gjorde ikke saken noe bedre. Hver eneste dag gikk jeg på akkord med meg selv. Jeg måtte være ferdig til klokken 15. Sånn var det bare. For overtidsbetalt fikk jeg uansett ikke. Og hvis jeg mot formodning skulle få det godkjent fikk jeg det som avspasering. Avspaseringstimer som bare samlet seg opp i banken. Ingen mulighet for å ta timene når jeg selv ønsket. Jeg ble påtvunget ufrivillig avspasering før jeg sluttet. Ingen mulighet for å påvirke hvilke dager, ergo ble ikke dagene brukt til noe fornuftig.

Her kommer feministen i meg frem. For i hvilket annet mannsdominert yrke er dette en realitet? Jeg klarer ikke se for meg en eneste mann som hadde funnet seg i å bli herset med slik. Hadde en arbeidsgiver sagt til sin mannlige ansatte at han ikke fikk lønn for overtid tror jeg det hadde blitt månelyst.
Jeg vet om bedrifter som har en policy der ansatte kan velge om de ønsker å ta ut overtid som lønn eller avspasering. Da er saken en annen, mener jeg. Det er valgfrihet. I helsevesenet har ikke alle denne valgfriheten. Hvorfor ikke? Er det fordi vi er kvinner som ikke sier ifra? Er vi for lette å herse med?

Når det er sagt så vil jeg poengtere hvor viktig og flott det er at man i år ser en økning blant antall søkere til helsefaglige utdanninger. Vi har stor bruk for dere! Men jeg vil også råde de av dere som har søkt om å være frempå, bry deg om arbeidstilværelsen din! Bry deg om lønn! Vis at dere ikke finner dere i hva som helst! Da tror jeg at vi kan få til et godt arbeidsliv med gode lønns- og arbeidsvilkår der økt bemanning, høyere lønn og kun faste stillinger blir et faktum.

 

 

Equal Pay Day 2015 – går NSF i syte-fella?

I morgen 21. Oktober arrangeres Equal Pay Day 2015 av Unio. Det viser seg nemlig at de som står i kvinnedominerte yrker arbeider gratis fra 21. oktober og ut året, hvis man sammenligner med andre yrker som har like lang utdanning. 
De har til og med fått med tegnehanne på laget, hun har tegnet en liten stripe om saken. Saken kan dere lese her.

Jeg har registrert at arrangementet skal skje og jeg har lest litt om det, men jeg har litt problemer med at NSF ikke forklarer hvorfor det er slik.  For alt er slik for en grunn. Men når de ikke velger å forklare ordentlig hvorfor, så gir NSF et inntrykk til omverdenen at sykepleiere syter.
Og det siste jeg ønsker å være med på er å syte meg til høyere lønn.
Jeg har ingen problemer med å tjene mindre enn en ingeniør, jeg har valgt dette selv og jeg trives med arbeidet.

Jeg vet det er landsmøte i NSF om en måneds tid og i den forbindelse håper jeg inderlig at NSF kan ta dette med seg videre inn i neste periode. For hva er det som er viktig for oss sykepleiere? Mann som kvinne? Jo! 
Vi skal verdsettes for det arbeidet vi gjør, der vi gjør det! NSF må bli en tydeligere organisasjon som prater mindre om historie, (Florence Nightingale og de andre pionerene kan med fordel legges litt på hylla.) og mer om de virkelige oppgavene en sykepleier kommer over. Sykdomslære, anatomi, legemiddelhåndtering etc.

equal pay day 2015

De som forvalter økonomien i dette landet kan med fordel bevege seg ut av bobla si og åpne øynene, mange ganger er mitt inntrykk at det sykepleiere gjør blir ikke lagt merke til.
NSF kunne med fordel hatt en bedre forbundsleder, som ønsker å profilere yrket på en annen måte. De varme hendene og «kallet» er borte for lengst for de fleste av oss. 
Kompetansen vi innehar må komme frem i lyset for at regjering skal forstå at høyere lønninger trengs!

Med kompetanse og kunnskap, og kun dette på bordet vil pipa få en annen låt!
At en sykepleier har høy kompetanse om anatomi og fysiologi, sykdomslære, sosiale og åndelige behov, kunnskap om krise- og livsmestring og legemiddelhåndtering er det ikke en levende sjel som snakker om. 
Og nettopp det må det snakkes om! Mye! Sykepleie er ikke et nytt yrke lenger så historien må vi kunne legge litt bak oss.
Når historie legges til grunn for høyere lønn høres det ut som syting og det virker kunnskapsløst fra NSF sin side.

NSF, organisasjonen med over 100.000 sykepleiere i ryggen må virkelig fronte saker for alle disse medlemmene, hvis ikke tror jeg flere medlemmer vil falle fra underveis.

Selv er jeg lei av å bli fremstilt som ei «syte-kjærring» og jeg ser at gode lønnsforhandlinger uteblir når historie og varme hender legges til grunn. 

Hviletid mellom vakter, en viktig faktor for pasientsikkerheten

De fleste som arbeider turnus har kjent på søvnproblemene som oppstår når man kommer hjem fra kveldsvakt og skal på dagvakt. Det er slitsomme dager. Man kommer hjem og prøver å «ekspress-sove,» man presser hodet ned i puta, ser på klokka og ber til høyere makter om at man sovner innen en halvtime. Sjeldent fører det noe godt med seg. 

Arbeidsmiljøloven sier: […] Det kan ikke avtales kortere arbeidsfri periode enn 8 timer i løpet av 24 timer. […]
Greit nok det, men jeg føler sjeldent at jeg faktisk har arbeidsfri i denne perioden mellom kveld- og dagvakt.

Vi har en hektisk arbeidshverdag, med mange inntrykk som trenger bearbeidelse.
Kveldsvaktene, etter min erfaring er ofte de tyngste. Mange spørsmål fra pårørende og man har som oftest ansvar for flere pasienter per sykepleier, enn på dagvakt. Man føler ikke at man får fulgt opp alle pasientene sine godt nok. Alle pasientene har de samme behovene som på en dagvakt, men man har mindre tid per hode.

Det er nok en individuell vurdering. Alt fra hvilken arbeidsplass man arbeider ved, til den enkeltes kapasitet. Men på kveldsvaktene har pasientene ofte behov for samtaler, råd og veiledning, noen mer enn andre. Uforutsette ting oppstår, man hjelper, fikser og trøster før man går videre til neste.
Når jeg da drar hjem fra kveldsvakt har jeg ofte mange tanker, tanker som jeg må bearbeide, jeg må få «stresset» ut av kroppen før jeg sovner. Så «ekspress-soving» fungerer relativt dårlig.
Man kommer seg stort sett alltid i seng med en gang man kommer hjem, men det er en sjeldenhet at man sovner innen én time. Jeg kan bare snakke for meg selv, men på det verste sovner jeg ikke før langt på natt. Og da vet jeg at jeg skal opp igjen om kun få timer og fungere som en profesjonell sykepleier, med alt det innebærer.
Da er det sjeldent det blir en god, dyp, kvalitetsøvn.

Og er det god pasientsikkerhet? Kan jeg ikke forestille meg.
Men vi finner oss i det. For slik er det bare.
Jeg vil gjerne dra frem Vi, kinesere som er det mest leste innspillet på sykepleien.no. For det er så tatt på kornet. Det handler ikke bare om julebord eller skifting før arbeidstiden vår, det stikker dypere enn som så. Og den lovlige hviletiden mellom vakter er også en av de tingene som bare er sånn. Slik har det vært i årevis og det er ingen tegn som tyder på at det vil bli en endring til det bedre på det området med det første.

Endringene i AML som nå ligger på bordet sier ingen ting om hviletiden. Men de sier veldig mye om arbeidstiden.
Lengre arbeidsdager og mer overtid bidrar ikke til bedre hvileperioder heller. Ved å arbeide lengre vakter, vil man også sitte igjen med flere inntrykk som må bearbeides og vanskeligere å stresse ned etter endt arbeidsdag. Man blir fortere sliten og ukonsentrert og dessverre er det da avvikene oppstår.

Dette er også en grunn til at vi i morgen 28. Januar må stå opp for Arbeidsmiljøloven, verne om den slik den er. Vi arbeider i Norge, et av verdens beste helsevesen.
Derfor kan vi ikke tillate at det skal drives enda større rovdrift på helsepersonell enn det allerede gjør.
Vi kan ikke tillate at pasientene våre skal få ukonsentrerte og slitne sykepleiere i arbeid.
For det er pasientene det vil gå utover til syvende og sist.

En ekstremt uheldig ringvirkning som unngås.

politisk streik

Finn et arrangement nær deg her og støtt opp om arbeidsmiljøloven vår!

 

 

Follow my blog with Bloglovin

Mastersyke- et sykepleiefenomen

Til stadighet leser jeg om «mastersyken» som overtar sykepleieryrket. «Vi trenger flere hender, ikke flere hoder» har jeg lest. Jeg er overrasket, overrasket over negativiteten rundt høyere utdanning. Hvorfor så mye negativitet?

Jeg har alltid vært opptatt av høyere utdanning, så jeg ble mildt sagt overrasket når det gikk opp for meg at mange sykepleiere synes det er unødvendig med en mastergrad.
«Vi må slutte å tenke lønn» har jeg hørt bli sagt.
Jeg tenker ikke nødvendigvis lønn når jeg sier at jeg skal ha master. Jeg tenker flere muligheter i arbeidslivet, større forutsetninger for god kvalitet i mitt arbeid, og bedre forutsetninger for å arbeide kunnskapsbasert.

En mastergrad handler ikke om at flere skal sitte bak et skrivebord, eller at flere nødvendigvis må forske. Men det gir oss muligheten. Det er en vesentlig forskjell. Selv om man får en master i anestesisykepleie, er sjansen fortsatt relativt stor for at den sykepleieren fortsatt vil arbeide «på gulvet» i etterkant.
For det er nettopp der de fleste sykepleiere trives best.

Karriere
På grunn av all negativiteten rundt denne påståtte «mastersyken» så føler jeg meg som et utskudd.
Et utskudd som tok sykepleierutdanningen for morroskyld. Jeg har blitt spurt om hvorfor jeg ble sykepleier, når jeg uansett skal ta en masterutdanning. Vel, svaret er enkelt det. Jeg ble sykepleier fordi det er et interessant yrke som jeg trives godt i, og en master vil føre meg videre inn i yrket og vil gi meg flere muligheter i yrkeslivet.
Det må være lov å ha drømmer og et ønske om en karriere selv om man «bare» er sykepleier?

Kvalitetssikring av yrkesutøvelsen
En mastergrad i sykepleie er ikke negativt! Det det handler om er at man ønsker at flere skal arbeide kunnskapsbasert, og det lærer man når man tar en mastergrad. Vi arbeider i et pasientnært yrke, et yrke som stadig er i endring. Kan man arbeide kunnskapsbasert har man også større forutsetninger for å oppsøke ny kunnskap.

En mastergrad bidrar til en kvalitetssikring av yrkesutøvelsen vår! Er det negativt? 
De som mener master er unødvendig må nok svelge stoltheten sin og innse at erfaringsbasert kunnskap er ikke nødvendigvis den beste formen for kunnskap.

Andre yrkesgrupper
Jeg har mange venner og bekjente med høyere utdanning. Og de aller fleste har andre yrker enn meg selv.
Der i blant: lærer, ingeniør, grafisk designer, statsviter og mediautvikler. Alle innenfor nevnte kategorier har femårig utdanning. Ingen som stiller spørsmålstegn ved det. Nettopp fordi det er helt normalt. Flere av nevnte yrkesgrupper må ha det for i det hele tatt få seg arbeid.
Det er flust av arbeid for sykepleiere. Men vi kan ikke alle være generalister. Og som vi alle vet, helsevesenet vil bli mer og mer spesialisert i tiden fremover.
Så hvorfor skal vi ikke ta i mot masterutdanninger med åpne armer, når det egentlig bare har fordeler? Man ser jo at det har en positiv virkning på andre yrker, så hvorfor ikke vårt eget?  Jeg stiller meg undrende til det hele.

mastersyke 2
Mastergrad- nytt fenomen innenfor sykepleie
Det er kun innenfor sykepleie at en mastergrad ses på som noe negativt. Det er en merkelig utvikling. Ønsker vi ikke det beste for våre pasienter?
Man vet at en sykepleier med mastergrad har større forutsetninger for å oppsøke riktig kunnskap, på rett sted. Nettopp fordi man selv har arbeidet med en masteroppgave, er man mer kildekritisk og man evner å sortere god og dårlig informasjon.
Helsevesenet får nye retningslinjer til stadighet. Disse må oppsøkes. Jo flinkere man er til å oppsøke slik informasjon, jo bedre kvalitet blir det i arbeidet som gjøres pasientnært.

Når det er sagt, må jeg understreke at mastergrad innenfor sykepleierfaget er enda et nytt fenomen. Gi det litt tid, og det vil gå opp for de fleste at det er en nødvendighet. Skal sykepleieryrket fremmes som et yrke man kan vokse i, denne utviklingen skje. Vi rekrutterer ikke flere til yrket ved å være negative til masterutdanning.
Kanskje  kan vi bli pionerer innenfor sykepleierforskning.
Eller kanskje sykepleiere kan få større slagkraft ved politiske eller organisatoriske spørsmål.
Det er vel det vi ønsker, er det ikke? Og tenk så gøy det hadde vært! Jeg blir ihvertfall fra meg av begeistring når jeg tenker tanken.

florence nightFlorence Nightingale var en stor pioner.
Hvem blir den neste?


Pasienter krever god kvalitet i pleien
Jeg sier ikke at det er nødvendig at alle sykepleiere tar en mastergrad, men ikke svartmal de som faktisk gjør det.
Jeg tror ikke det vil føre til at flere sitter bak et skrivebord, jeg tror det vil føre til flere dyktige mennesker på gulvet. Og det er jo det vi trenger i helsevesenet.

Og våre pasienter krever god kvalitet.

Institusjoner driver rovdrift på helsepersonell

Dårlig bemanning i helsevesenet er ikke et nytt fenomen. Et raskt googlesøk beviser det. Det drives rovdrift på helsepersonell i hele landet. Det er uholdbart.
Alle i helsevesenet opplever det, være seg hjelpepleiere, leger og sykepleiere. Vi møter trofast opp på jobb og blir møtt med alt for mange pasienter kontra personell. Det skjer kanskje ikke hver eneste dag, men alle vil oppleve, eller har opplevd det en eller annen gang. 

Det er en stor fortvilelse for alle parter som er involvert i en slik situasjon. Legene har for mye arbeid per person og lange dager som igjen kan føre til dårlig pasientbehandling. Sykepleiere rekker ikke over alle sykepleieprosedyrene og rapportskrivingen i løpet av sin arbeidsdag, og hjelpepleierne løper som noen strikkballer for å hjelpe pasientene i stell eller lignende. Jeg opplever og ser det nesten daglig.

Dårlig bemanning vil føre til feil, det vil føre til at pasientenes sikkerhet settes på prøve. Vi strekker oss langt i vårt arbeid, og det er når det stormer som verst at uhellene skjer. Pasienter som faller eller blir feilmedisinert. Stikkskader på grunn av stress. Et raskt søk i google viser at feilmedisinering og dårlig kvalitet på pleien er normalt. Det er ikke før det skjer graverende feil at problemene tas tak i.

Ledelsene rundt om på landets institusjoner sliter med å få bemannet opp alle vaktene. Mange er sykemeldte, det er vanskelig å få tak i noen som vil arbeide ekstravakter. Og alle vet at med bare én mindre person på vakt, blir vaktene tyngre for alle. Og det igjen fører til at flere blir slitne, og i verste fall sykemelder seg. En skikkelig ond sirkel som er ekstremt vanskelig å komme ut av.

Det er ikke rart det er så mange sykemeldinger i det norske helsevesenet. Og det er heller ikke så rart at de aller fleste er kvinner. Mest fordi 90% av de som arbeider i helsevesenet er kvinner. Og vi setter ofte ned foten litt i seneste laget. Vi sier ikke i fra før vi er utslitte, lederne våre ser det ikke før sykemeldingene ramler inn. Hvorfor ikke?  Fordi vi står i stresset helt til vi ikke takler det mer. Og da er det full stopp. Det er denne onde sirkelen, som nevnt ovenfor.
Men ansvaret for en bedre arbeidshverdag er et felles ansvar. Vi som arbeidstakere må gå i oss selv og bli flinkere å si i fra  om arbeidstilværelsen, gjerne daglig. Har dagen vært uholdbar, fortell ledelsen om det med en gang istedenfor å prate med kollegaer i korridorene.
Og ledelsen må bli flinkere til å ha en åpen dialog med sine ansatte, gjerne daglig.
De må bli bedre lyttere, mindre prating og mer handling.
Ledelsen må møte sine ansatte med en åpen holdning. Ikke glem at det er de under dere som går i stresset, som kjenner det på kroppen. Noen ledere er flinke til å være der tingene skjer sammen med sine ansatte, men det er også de som ikke er like gode på akkurat dette.

Jeg har selv opplevd å ha ansvar for ti pasienter. Medisinutlevering, sykepleieprosedyrer, stell og mobilisering er noe av mitt ansvar. Pårørende som har spørsmål de ønsker svar på og telefoner som ringer. Ofte føler jeg meg direkte dum, fordi jeg ikke har mulighet til å gi gode svar på spørsmålene. Og jeg føler meg utilstrekkelig ovenfor pasientene mine.
Det er ikke greit.

utbrent

Jeg vet det er vanskelig å få tak i flere hender i dagens helsevesen. Og det er flust av forslag til endringer, deriblant verneplikt innenfor helsesektoren. Det er et forslag, men ikke et veldig godt et spør du meg. Men det er en desperat handling fra personer som aldri har satt en fot innenfor helsevesenets mange institusjoner.
Hvis endringene i arbeidsmiljøloven blir vedtatt frykter jeg større rovdrift på helsepersonell. Lettere å arbeide overtid og igjen dårligere kvalitet på pleien som gis. Det kan ikke godtas.
For mitt vedkommende er det nok nå. Jeg orker ikke å bli nedringt om vakter, jeg orker ikke å slite meg ut i en jobb jeg skal ha i 35 (!) år til.

Men jeg har også forståelse for at kabalen om penger og bemanning ikke er enkel. Og ledelsene rundt om på de forskjellige institusjonene får en viss sum penger de skal drive for. Det inkluderer også lønningene våre. Problemet er ikke nødvendigvis hos min, eller din sjef. Nei, problemet sitter definitivt høyere opp i systemet enn som så.
Og her skulle jeg virkelig ønske at de som sitter på pengesekken kan komme seg ut på institusjonene, se med egne øyne hva som foregår.
Jeg vil at de skal se den vanvittige rovdriften som drives på helsepersonell.

Kanskje de får opp øynene.. kanskje.

For rovdrift er det, definitivt.

Arbeidstid på helsa løs- arbeidsmiljøloven trues

Vi er godt inne i 2015 og det som møter oss er en politisk streik mot forslaget om endringer i arbeidsmiljøloven. Det er ingen tvil om at arbeidsmiljøloven er truet, men hva innebærer endringene? Hvilke konsekvenser vil det få for oss sykepleiere? 

politisk streikBIldet er lånt fra LO sine sider

Jeg er ikke så sikker på at alle er klar over endringene som er foreslått i arbeidsmiljøloven, og hva endringene innebærer. Jeg vil forsøke å forklare disse for dere. Jeg vil også poengtere at endringene vil påvirke alle yrkesgrupper, men jeg vil kun ta for meg min egen yrkesgruppe her.

Arbeidsdagene kan bli lengre
Dere har sikkert sett listene som henges opp på vaktrommene når ny turnus er ferdig laget.  En liste man må skrive under på for at ledelsen skal få lov til og gjennomsnittsberegne arbeidstiden din.  Gjennomsnittsberegning innebærer at man i perioder kan arbeide mer enn normal arbeidsuke, mot at man i andre perioder arbeider mindre. I gjennomsnitt skal ikke arbeidstiden overstige lovens grenser. Med dagens arbeidsmiljølov innebærer det 9 timer i løpet av 24 timer og 48 timer i løpet av 7 dager. Det er dette vi skriver under på, på listene. Jeg anbefaler at dere leser på  Arbeidstilsynets sider for utfyllende informasjon.

Med de nye endringene vil regjeringen øke gjennomsnittsberegningen av arbeidstid til 10 timer istedenfor 9 timer. Og ved lokal avtale med tillitsvalgt øke timeantallet fra 10 til 12,5 timer. Dette vil innebære et økt press på tillitsvalgte til godkjenning av arbeidsdager og det vil kanskje medføre lengre arbeidsdager for vår del.

Mer overtid
Arbeidsgiver kan i dag pålegge deg å arbeide inntil 10 timer overtid per uke og 25 timer per måned. Forslaget regjeringen nå kommer med er 12 timer per uke og 30 timer per måned.  Grensen for lokalt avtalt overtid økes fra 15 til 20 timer per uke og fra 40 til 50 timer per måned.
Dette er dog en forhandling som må tas lokalt, men hvis flertallet på arbeidsplassen ønsker forslaget vil dette også ramme de som ikke ønsker økt overtid

Forslaget innebærer at økt arbeidsbelastning én periode skal kompenseres med lavere arbeidsbelastning en annen periode. Men selv om det er flott, kommer man ikke unna at økt arbeidstid fortsatt er en sikkerhetsrisiko for deg som sykepleier, pasientene eller andre det måtte ramme. tidstyver

Mindre overtidsbetaling
Siden grensene for normalarbeidstid forskyves vil også grensene for overtidsbetaling endres. Penger spart for noen, penger tapt for andre.

Det å arbeide turnus, helgearbeid, nattevakter og lengden på vaktene spiller inn på helse og sikkerhet. Det spiller inn i vårt daglige arbeide med pasienter, og risikoen for feil blir større.  STAMI (Statens Arbeidsmiljøinstitutt) har utført en rekke studier som viser at arbeid over åtte timer øker risikoen for ulykker med femti prosent.
En arbeidstid over tolv timer vil fordoble faren for ulykker.
STAMI har samlet mye dokumentasjon som viser at turnusarbeid og nattarbeid har negativ innvirkning på søvnen vår som igjen kan føre til psykiske plager, eller negative effekter med tanke på hjerte- og karsykdommer, kreft og fertilitet. Jeg anbefaler dere å lese noe av dokumentasjonen. 

Sykepleiere er allerede med dagens arbeidsbelastning livredde for å gjøre feil, og noen er utslitte etter åtte timers arbeidsdag. Det er en stor arbeidsbelastning i dette yrket. Å være «bautaen» til våre pasienter er en belastende, men viktig oppgave. Ved å godta at arbeidstidsbestemmelsene økes godtar vi også at arbeidsgiver har større makt i forhold til arbeidstiden vår.
Vi må kunne fortsette å være «bauta» og fremdeles ha et rikt og sosialt privatliv. Økt arbeidstid er ikke løsningen, la arbeidsmiljøloven være som den er!

Den 28. Januar blir det politisk streik mot endringene i Arbeidsmiljøloven. Møt opp og vis din støtte du også.
Du kan klikke her for å finne et arrangement nær deg. 

Helsefagarbeidere- en viktig ressurs

Den siste uken som har vært, har jeg lest og hørt flere snakke om situasjonen om helsefagarbeiderne. Saken er at færre og færre velger å bli helsefagarbeidere, men de trengs sårt i arbeidslivet.

Helsefag_button

Det blir stadig mindre attraktivt og bli helsefagarbeidere. Jeg har lyst til å slå et slag for helsefagarbeiderne. Det er et stort behov som skal dekkes i fremtiden og det er ikke bare helsefagarbeidere det vil være lite av, dette gjelder også sykepleiere. Men det vil være størst mangel på helsefagarbeidere, hele 57000 i underdekning, innen 2035, i følge Helsedirektoratet. Helse og sosialfag er et ettertraktet fag både på videregående- og høyskole- nivå, men man ser at flere fra videregående ikke fullfører lærlingetiden for å bli helsefagarbeider. Det er synd. Flere av disse starter kanskje heller på sykepleierutdanningen senere.

Men det er ikke ettertraktet å bli helsefagarbeider. Små stillinger, lav lønn og et inntrykk av lav status bidrar til at elevene hopper av i lærlingetiden. Dagens ungdom er nemlig blitt meget bevisst på akkurat disse tingene. Mulighetene er større hvis man heller velger å bli sykepleier.

Men i fremtidens helsevesen trenger vi sykepleiere og helsefagarbeidere. Det holder ikke med bare en av yrkesgruppene. For sammen utfyller yrkesgruppene hverandre veldig godt. Jeg har gleden av å arbeide sammen med flere hjelpepleiere (samme som helsefagarbeider.) og de er noen driftige og arbeidsomme medarbeidere alle sammen. De bidrar til at jeg kan få gjort de administrative arbeidsoppgavene som hoper seg opp i løpet av en dag, og de er vel så dyktige som meg i det kliniske arbeidet. De dagene jeg arbeider sammen med helsefagarbeidere er blant de beste, for da kan vi alle sitte med følelsen av at vi har fått gjort en god jobb. Det er en god følelse. De er en viktig og god ressurs å ha med seg i arbeidshverdagen, og det er viktig at alle helsefagarbeidere er klar over at de settes meget stor pris på. Vet de ikke det, så burde noen si det til de nå.

Men jeg forstår også helsefagarbeiderne. De ønsker å ha muligheten til og velge, derfor søker de sykepleierutdanningen istedenfor. Det åpnes for at helsefagarbeidere kan ta «y-veien» inn i sykepleierutdanningen. For så vidt en god løsning, men allikevel mener jeg at generell studiekompetanse er en rett du opparbeider deg ved å ta allmennfaglig studieretning på videregående. Men jeg er litt delt om dette, fordi jeg ser også hensikten kunnskapsdepartementet har, nemlig å sikre at flere fullfører yrkesfag på videregående.

I det lange løp er jeg redd vi blir sittende igjen med alt for mange sykepleiere, som skal ta over flere og flere oppgaver fra legene og ingen som blir igjen til å ta over sykepleiernes oppgaver.
Det må også tenkes på.