Vi er alle sykepleiere, respekter hverandre!

Vi arbeider alle i helsevesenet, fra sykehjem og hjemmesykepleie til ambulanse, akuttmottak, intensiv og sengepost. Vi har alle samme utgangspunkt, lik utdannelse. Sykepleier. Men vi arbeider på forskjellige steder. Men når en sykepleier som ikke arbeider på samme arbeidsplass som meg selv tviler på mine kunnskaper, ser jeg rødt.

Alt etter hvor du arbeider, så har du et sett med retningslinjer du skal følge. Hva retningslinjene på din arbeidsplass sier om hvordan du skal utøve din jobb, er nok annerledes enn de retningslinjene jeg må forholde meg til. Og slik skal det være. Det har med at vi tilbyr forskjellige helsetjenester.

Når noen som ikke arbeider på samme sted som meg betviler at jeg utøver min jobb riktig, da blir jeg forbanna. Jeg har fra tid til annen opplevd slike sykepleiere på sykehuset jeg arbeider på. Jeg blir møtt med en «ovenfra og ned» – holdning som ikke ligner noe. Og det er ikke legene eller andre yrkesgrupper som utmerker seg, nei, det er sykepleiere som er verst.

Jeg kan få følelsen av å bli sett ned på, jeg ser i øynene på noen at de synes jeg er ung og at den jobben jeg gjør krever en eldre sykepleier. Jeg har blitt snakket til som om jeg er en dritt. Det gjør meg sint. Jeg ble ikke sykepleier for å måtte slåss for min måte å utøve yrket på, ovenfor andre sykepleiere! Jeg ble sykepleier for å hjelpe syke mennesker videre i livet.

Men selv om vi alle har som mål å hjelpe syke mennesker videre i livet, så stoler vi ikke på hverandre. Vi stoler ikke på at alle har den samme kunnskapen! Det er en dårlig egenskap. Det er lov å stille nysgjerrige spørsmål om hvorfor man ikke gjør det slik istedenfor slik, men vi må slutte å henge hverandre ut.

Jeg har blitt uthengt. Uthengt av sykepleiere som arbeider med noe annet enn meg selv. Uthengt fordi jeg ikke gjør jobben slik som de gjør sin. Og jo, jeg gjør min jobb like godt som din! Men allikevel er det ikke godt nok for noen.

De gangene noen har vært slik mot meg har jeg dratt hjem fra jobb, forbanna og lei meg. Det kan ødelegge hele dagen min. Noen ganger har jeg lyst til å grine og slutte som sykepleier fordi vi ikke klarer å akseptere og respektere hverandres arbeid! Er det slik vi ønsker å ha det?

Bidrar dette til godt arbeidsmiljø og kultur? Bidrar en slik kultur til at flere vil bli sykepleiere i fremtiden?

Det gode teamarbeidet

Det er vel ingen hemmelighet at jeg er forkjemper for et godt teamarbeid i helsesektoren. Jeg har sett i uttallige situasjoner hvor ekstremt viktig det er og hvor utrolig mye bedre hjelp pasientene våre får når alle jobber sammen.

Det har vært et fokus på at sykepleiere og leger må bli flinkere til å arbeide sammen i helsevesenet, i media den siste tiden.
Vi trener masse på godt teamarbeid med kolleger med samme bakgrunn. Men det må mer trening til på tvers av utdanning. Det nytter ikke at leger trener på teamarbeid seg imellom og sykepleiere for seg når det i svært få tilfeller kun er sykepleiere eller kun leger i en akuttsituasjon rundt en pasient.

Med tverrfaglige teamøvelser vil legene få en bedre forståelse av sykepleiernes ansvarsområder og kunnskap og sykepleierne vil få en bedre forståelse av en leges ansvar. Og det vil også sette fokus på viktigheten av riktig og konkret kommunikasjon mellom profesjonene. For det er vel en kjensgjerning at sykepleiere og leger ikke alltid har like kommunikasjonsferdigheter.

I Tidsskriftet sykepleier i dag står det om at sykepleierstudenter og legestudenter trener på å arbeide i team. Kjempeflott! Og ikke et sekund for tidlig.

Vi kan ikke godta at dårlig teamarbeid og kommunikasjon skal gå på bekostning av pasientens behandling. Og det er veldig bra at dette gjøres allerede på skolebenken. Når de endelig skal ut i arbeidslivet så skal ikke alle arbeide i ett akuttmottak, eller ved en annen akuttavdeling og da hjelper det å ha disse verktøyene fra tidligere.

samarbeid

Også vil jeg bare si at det synes ekstremt godt både når teamarbeid ikke eksisterer og når teamarbeid fungerer ekstremt godt. Når det fungerer så er det veldig gøy å arbeide med hverandre, og man blir stolt av teamets innsats i etterkant.

Vi har ingenting å tape på å bli flinkere til å samhandle med hverandre.  Bedre samhandling fører til økt selvtillit og et bedre arbeidsmiljø, det er jeg overbevist om!

 

Den tryggende kommunikasjonen

Etter jeg startet i ny jobb har viktigheten av kommunikasjon ikke nødvendigvis endret seg, men selve kommunikasjonen har endret karakter. Før var det den gode samtalen som var viktig, nå er det den tryggende samtalen, samtalen man har med en pasient som er livredd, forvirret og engstelig.

Kommunikasjon er utfordrende uansett hvilken situasjon det er. Man skal bli fortrolig med en pasient som ikke kjenner deg, og du skal få pasienten til å høre på deg eller eventuelt følge instrukser. I min nye rolle ser jeg at tryggende kommunikasjon er det pasientene mine trenger mest av alt. Noen kommer inn etter en ulykke, andre kommer inn etter henvisning fra fastlegen. Men alle har like mange spørsmål og trenger tryggende kommunikasjon. De trenger å vite at deres problemstillinger blir tatt hånd om og at vi gir svar etter hvert som de foreligger.
Utfordringen i noen tilfeller er å være så trygg i kommunikasjonen at pasienten ikke oppfatter utrygghet i stemmen din. For vi kan være utrygge i noen situasjoner vi også, men det er en kunst å ikke vise det og samtidig svare ærlig når pasienter spør og man ikke kan svare på akkurat det, der og da.

En pasient som etter en ulykke er redd og lurer på om dette skal gå bra? Det er ikke noe godt fasitsvar på spørsmålet. Men det viktigste er at pasienten vet at nå er hjelpen her, og at hjelpen vil gjøre alt som trengs for at det skal gå bra! Informasjon om hva man gjør, er alfa og omega i slike situasjoner. Det er skummelt å havne brått på sykehus, det kan vi alle identifisere oss med. Og det burde unngås å snakke over hodet på pasienten. Det vil føre til utrygge pasienter.

Klarer man dette er jeg overbevist om at helsehjelpen vi gir blir bedre, pasienten får definitivt en god erfaring og et bedre utgangspunkt for videre helsehjelp.

Etter hvert som man har arbeidet litt utarbeider man seg noen standardfraser. Man vet hva som virker og fortsetter å bruke disse frasene. Det er nødvendigvis ikke en dum ting, men pasienter oppfatter ofte slikt ganske fort hvis kommunikasjonen går for lett. Det er hvert fall min erfaring.

Ønsker man en real utfordring er kommunikasjon med barn og foreldre noe å bryne seg på. For er det noe som krever mye av dine kommunikasjons-evner så er det barna. De spør om alt de lurer på, og så er det opp til deg som sykepleier hvordan du vil forklare. Noe av det viktigste i kommunikasjon med barn, tenker jeg, er å være ærlig. For de gjennomskuer deg så innmari lett hvis du ikke er ærlig. Og sier du at den blodprøven som må tas ikke gjør vondt, da har du ikke akkurat fått noen venn for livet.
Foreldrene til barna er ofte de som trenger mest informasjon og trygging. De er som regel ganske bekymret for avkommet sitt, naturlig nok, og har derfor en del spørsmål. Jeg tenker at det er viktig å gi gode svar, kan du ikke gi et godt svar, vær ærlig og si at du ikke vet, men at du kan finne ut av det. Det vil de aller fleste sette veldig stor pris på.

Kommunikasjon er en kunst, og det kan godt tørrtrenes. Men det aller viktigste er å komme seg ut i arbeid og praktisere faget. Man lærer så lenge man lever, og som sykepleier blir man aldri utlært.

Teamarbeid- livsviktig å være god i

I de aller fleste stillinger innenfor helsevesenet vektlegges teamarbeid som viktig. Nettopp fordi det er det vi driver med hver eneste dag på jobb. I alle helseforetak og kommuner driver vi med dette. Allikevel ser man at det ikke alltid fungerer som det skal. Og hvem går det utover? Pasienten.

I alle mine jobber og praksisplasser har det å være en god teammedarbeider et viktig moment. Og det gjelder både innad i sykepleiegruppen og med andre yrkesgrupper som leger, fysioterapeuter, assistenter og helsefagarbeidere. Det vektlegges i alle stillingsannonsene og på intervju, med god grunn. Det er livsviktig for de pasienten vi har, sammen.

Men uansett hvor man arbeider vil man møte på andre som ikke er så gode på teamarbeid. Uansett yrkestittel. Noe som i mange tilfeller fører til unødvendig liggetid for pasienten, misoppfattelse av situasjonen, oppgaver som ikke blir gjort, og kanskje til og med dobbelt arbeid, noe som igjen fører til utrygge pasienter.
Det er utrolig hva pasientene våre oppfatter, de merker det utrolig godt når vi ikke klarer å arbeide sammen som et team. De ringer i klokkene og har mange ubesvarte spørsmål, de engster seg unødig og vi bruker mye tid på å roe de ned.

Vi må være bevisste på vår egen kompetanse og utfylle hverandre. Og gi gode, gjerne skriftlige, men også muntlige beskjeder til hverandre som ikke kan misoppfattes.

teamarbeid 2

Godt teamarbeid har man hvis man alltid har kontroll og klarer å samarbeide. Og spesielt i situasjoner der det er høyt arbeidstempo og man selv føler det går litt over stokk og stein. Da er det ekstremt viktig å se sine egne begrensninger og spørre om hjelp. Men det er også viktig at teamet «ser alle» og tilbyr hjelp hvis man selv ikke har så mye å gjøre. Slik får man en god flyt i arbeidet, pasientene får den behandlingen de trenger og man skaper da samtidig tillit og trygghet ikke bare i personalgruppen, men ute hos hver enkelt pasient.
For teamarbeid er faktisk livsviktig i helsevesenet! Det tror jeg det er viktig at alle er inneforstått med.

Jeg er smertelig klar over at det er lettere sagt enn gjort, men det er viktig at vi alle tenker over det i det daglige uansett yrkestittel. Vi klarer oss ikke alene bestandig, helsevesenet er nå enda satt sammen slik.

Er teamarbeid vanskelig på din arbeidsplass? En anbefaling: dra på teambuilding, gjør noe sosialt sammen på fritiden. Dette vil styrke samholdet og «teamspiriten» på jobb. 
Ikke glem hvem vi gjør det for, pasienten. 


 

På grunn av oppstart i ny jobb har jeg vært noe fraværende, jeg skal komme tilbake for hyppigere oppdateringer nå. Jeg har virkelig savnet å blogge fra sykepleieverdenen. 

Finnes det vanskelige pårørende?

Jeg leste artikkelen En vanskelig pårørende? i Tidsskriftet Sykepleien for en ukes tid siden. En interessant artikkel sett fra pårørendes standpunkt. Når jeg leser artikkelen prøver jeg å tenke over om jeg ville oppfattet henne som vanskelig. Jeg kommer frem til at nei, det ville jeg ikke.
Hun oppfattes av meg som nysgjerrig og spørrende. Det er hennes sønn det er snakk om, selvfølgelig har hun spørsmål.

Hospital violence

På vaktrommet snakkes det ofte om vanskelige pårørende. Men jeg har aldri opplevd at en spørrende og nysgjerrig pårørende har blitt oppfattet som vanskelig.
Det er vi som behandler pasienten som skal ha svar på spørsmålene til disse pårørende, selvfølgelig vil de spørre. Men det virker som at (utifra artikkelen) vi bare skal gjøre de sykepleiefaglige oppgavene også er det liksom nok. Det virker for meg som at det har gått flere hus forbi at en veldig viktig oppgave vi har er å informere pårørende og være deres ventil når de har det tungt.

Jeg og sikkert flere med meg har opplevd virkelige vanskelige pårørende. De er fortvilte. Fortvilte over situasjonen og at de som pårørende står helt hjelpesløse på sidelinjen, uten noen form for kontroll. Jeg har blant annet blitt kjeftet på og blitt kalt inkompetent.  Da må det være lov og ventilere seg på vaktrommet.

Jeg er utdannet sykepleier. Det er min jobb. Det er ikke min identitet. Det må også disse vanskelige pårørende huske på. Jeg prøver så godt jeg kan og ikke ta med meg jobben hjem. Av og til skjer det. Og alle burde vite at det ikke er noe hyggelig.

Det er ikke alltid like lett å få luftet disse tankene om vanskelige pårørende i en travel arbeidshverdag, og min oppfatning er at det er derfor de blir kalt vanskelige. I en hektisk arbeidshverdag har vi ikke alltid tid til å svare på utallige spørsmål fra pårørende. Hvis alle pårørende til mine pasienter skulle gjort det i løpet av en dag, hadde jeg ikke hatt tid til annet. Derfor tror jeg at pårørende oppfatter oss som lite villige til å svare på spørsmål.
Vi må sette grenser for oss selv i vårt arbeid, men det er måten det gjøres på som er viktig.

Vær ærlig med pårørende og forklar at du ikke har tid til å svare på alle spørsmålene, men at du kan besvare de på et senere tidspunkt. Eller avtal en tid der du ser at du har mulighet til og sette deg ned med pårørende for en lengre prat. Det vil de sette pris på, og kanskje vil de heller ikke oppfattes som vanskelige lenger.

For oss som arbeider med pårørende, er det ekstremt viktig med refleksjon når man havner i vanskelige situasjoner. Uansett hva det måtte være. Men jeg vet veldig godt at det er mange arbeidsplasser som ikke har tilbud om refleksjonsgrupper. Det burde være på plass på alle arbeidsplasser. Hvis ikke skal det være høy takhøyde på vaktrommet. Og da uten at noen skal dømme en for sine utsagn.
VI må bli flinkere til å stresse ned, stole på kunnskapen vi har og de gode formidlingsevnene våre. Men noen ganger er en pårørende vanskelig og da må det være lov å søke hjelp av medkollega.

Refleksjonsforum- en viktig arena nå på nett!

Før jeg dro på ferie «lanserte» jeg refleksjonsforum for helsepersonell her på bloggen. Til nå har det ikke vært særlig aktivitet og ingen som har meldt seg inn. Forumet er kun for de som lager seg bruker siden det kan være temaer man nødvendigvis ikke vil dele med «hvermannsen». Jeg oppfordrer dere til å benytte det, det har hvertfall jeg planer om. Bruk det som et verktøy i hverdagen, still spørsmål og utfordre dere selv og andre. Litt diskusjon har vi alle godt av.

Forumet har noen barnesykdommer, jeg jobber med å løse de. E det noen der ute som har innspill så kom gjerne med de, enten som kommentar til dette innlegget eller send en mail.

Forumet finner dere ved å følge linken.
Obs! Dere får ikke opp forumet før dere har laget bruker og logget inn!

Håper jeg ser flere av dere der og at forumet kan bli en suksess.

Innlegget er skrevet fra iPad.

Pasient og sykepleier- forholdet

Vi har jo alle hørt det at forholdet mellom pasient og sykepleier, er vel så viktig som pleien vi gir. Vi er trossalt mennesker alle mann, og noen passer bare ikke sammen. 

sykepleier pasient

Under utdanning husker jeg det var et tema. Man skulle ikke ta seg nær av situasjoner der pasienten ikke ønsket å ha deg tilstede, eller omvendt. Selv har jeg alltid sett på det som en selvfølge. Alle er forskjellige. 
Men jeg tror at det har lett for at det bare går en vei. Altså at sykepleieren ikke går overens med pasienten, sjeldent at det går andre veien. Jeg tror nok de fleste pasienter tenker at de ikke har noe valg, de må bare tolerere.

Men for noen uker siden var det en pasient som ikke ønsket å ha en spesifikk sykepleier. Pasienten fortalte meg det i fortrolighet og ønsket at jeg brakte det videre. Det gjorde jeg jo, men allikevel følte jeg at det var jeg som gjorde noe galt. Det var jo ikke verre enn at akkurat den sykepleieren og den pasienten ikke hadde kjemi sammen, og klarte dermed ikke å snakke sammen. Sånn er det jo noen ganger. For alt jeg vet har det sikkert skjedd meg og. Men jeg fikk en følelse av å «svikte» min egen kollega.
Men det ordnet seg uansett, jeg var ansvarlig for pasienten videre under oppholdet og det funket veldig bra.

Etter hendelsen kom jeg til å tenke på hvor ufattelig viktig akkurat den kjemien er. Vi skal jo formidle problemer og ønsker fra pasient til lege. Vi skal tale pasientes sak, men stemmer ikke kjemien mellom partene blir det vanskelig. For og kunne få frem de riktige ønskene og behovene pasienten har, må man kunne snakke sammen på et dypere nivå enn man gjør med hvem som helst. Og dit kommer man ikke med bare overfladisk snikk snakk. Som sykepleier må man kunne spille på pasientens lag, samtidig som pasienten må kunne spille på sykepleiers lag.

Jeg har bare vært ute i jobb ett år nå, men allikevel hadde jeg glemt det vi snakket om på skolen om kjemi og samarbeid. Det måtte en situasjon til på jobb for at jeg skulle tenke; selvfølgelig!
For det er nettopp det, det er, en selvfølge at pasienten skal kunne si i fra hvis det er en pleier man ikke kommer overens med.
Det må oppfordres, tror jeg, til at pasientene skal si i fra om det. Det vil skape bedre pleie og omsorg og et bedre opphold for pasienten. Pasienten vil nok føle seg mer ivaretatt og man som pasient vil føle seg sikker på at sykepleieren tar tak i de riktige tingene.

Herved oppfordrer jeg alle pasienter til å si ifra når noe ikke føles riktig. Uansett. Men vær klar over at ønsket kanskje ikke alltid kan etterkommes. Og vi sykepleiere må bli mer bevisst på om kjemien stemmer mellom pasient og sykepleier, og heller si ifra når man ser at en selv ikke går overens med en pasient.

Tror vi vil spare tid på det.