Rus og avhengighet- sykepleiere som stjeler medisiner

Av og til kommer det opp en eller flere saker i media som omhandler sykepleiere som har blitt tatt for stjeling av narkotiske medisiner på arbeidsplassen. Har vi enda ikke gode nok rutiner for å forhindre slikt?

Jeg leste en sak i lokalavisa her jeg bor for en tid tilbake angående en sykepleier som hadde stukket hull på en morfinampulle, trekt ut morfinen og sprøytet natriumklorid tilbake i den tomme morfinampullen. Dette var gjort med flere ampuller, noe som førte til at pasientene ikke fikk morfin, men saltvann. Og sykepleieren hadde fått lurt til seg store doser morfin. Det var en tilfeldig sykepleier som oppdaget hullene i ampullene og rapporterte til ledelsen. Kan vi ikke stole på våre kollegaer?

Vi har rutiner for uthenting av A-preparater. Dobbelkontroll ved uthenting av medisinene, men man er ikke to ved administrering av medisinene. Hvem er det som kontrollerer at man faktisk gir medikamentet til pasienten og ikke stikker det i egen lomme? Ingen. Men man stoler på hverandre, man stoler på at man gjør det riktige. Og de aller aller fleste gjør det. Men hva da, når noen ikke gjør det?

Gjennom studiet og praksis har alle sykepleiere lært at vi er der for pasienten, medisiner skal ikke tukles med og riktig administrering er alfa og omega. Vi lærer om empati, mellommenneskelige relasjoner og kommunikasjon, og det forventes at man har et rent hjerte når man starter på utdanningen.
Men kan det forventes? Jeg synes ofte det er saker i media om helsepersonell som har misbrukt sin makt eller mulighet til egen vinning. Kanskje det er på tide å få et økt fokus på misbruk og konsekvenser?

På sykehus er rutiner for medisinutlevering gode, man har alltid mange folk rundt seg og det vanskeliggjør eventuell stjeling. Men hva med på sykehjem? Der man går rundt som sykepleier, alene, ingen som spør om hvordan du har det, sjefen din aner kanskje ikke hva som rører seg i hodet ditt, fordi du er altfor travel til og snakke. Da tror jeg fristelsen kan bli stor noen ganger. Noen ganger så stor at medisiner forsvinner fra medisinrommet.

Vi må ta yrket vårt på alvor og være ærlige med oss selv. Rutinene er nok ikke gode nok, men foreløpig er de så gode som det går an. Stjeling av medisiner vil nok skje i lang tid fremover. Det er ikke noe nytt. Men vi kan tenke litt på det i hverdagen. Se oss rundt, er det noen som sliter i arbeidsmiljøet? Og ved å bry oss om hverandre kan vi kanskje forhindre mange tilfeller.

Institusjoner driver rovdrift på helsepersonell

Dårlig bemanning i helsevesenet er ikke et nytt fenomen. Et raskt googlesøk beviser det. Det drives rovdrift på helsepersonell i hele landet. Det er uholdbart.
Alle i helsevesenet opplever det, være seg hjelpepleiere, leger og sykepleiere. Vi møter trofast opp på jobb og blir møtt med alt for mange pasienter kontra personell. Det skjer kanskje ikke hver eneste dag, men alle vil oppleve, eller har opplevd det en eller annen gang. 

Det er en stor fortvilelse for alle parter som er involvert i en slik situasjon. Legene har for mye arbeid per person og lange dager som igjen kan føre til dårlig pasientbehandling. Sykepleiere rekker ikke over alle sykepleieprosedyrene og rapportskrivingen i løpet av sin arbeidsdag, og hjelpepleierne løper som noen strikkballer for å hjelpe pasientene i stell eller lignende. Jeg opplever og ser det nesten daglig.

Dårlig bemanning vil føre til feil, det vil føre til at pasientenes sikkerhet settes på prøve. Vi strekker oss langt i vårt arbeid, og det er når det stormer som verst at uhellene skjer. Pasienter som faller eller blir feilmedisinert. Stikkskader på grunn av stress. Et raskt søk i google viser at feilmedisinering og dårlig kvalitet på pleien er normalt. Det er ikke før det skjer graverende feil at problemene tas tak i.

Ledelsene rundt om på landets institusjoner sliter med å få bemannet opp alle vaktene. Mange er sykemeldte, det er vanskelig å få tak i noen som vil arbeide ekstravakter. Og alle vet at med bare én mindre person på vakt, blir vaktene tyngre for alle. Og det igjen fører til at flere blir slitne, og i verste fall sykemelder seg. En skikkelig ond sirkel som er ekstremt vanskelig å komme ut av.

Det er ikke rart det er så mange sykemeldinger i det norske helsevesenet. Og det er heller ikke så rart at de aller fleste er kvinner. Mest fordi 90% av de som arbeider i helsevesenet er kvinner. Og vi setter ofte ned foten litt i seneste laget. Vi sier ikke i fra før vi er utslitte, lederne våre ser det ikke før sykemeldingene ramler inn. Hvorfor ikke?  Fordi vi står i stresset helt til vi ikke takler det mer. Og da er det full stopp. Det er denne onde sirkelen, som nevnt ovenfor.
Men ansvaret for en bedre arbeidshverdag er et felles ansvar. Vi som arbeidstakere må gå i oss selv og bli flinkere å si i fra  om arbeidstilværelsen, gjerne daglig. Har dagen vært uholdbar, fortell ledelsen om det med en gang istedenfor å prate med kollegaer i korridorene.
Og ledelsen må bli flinkere til å ha en åpen dialog med sine ansatte, gjerne daglig.
De må bli bedre lyttere, mindre prating og mer handling.
Ledelsen må møte sine ansatte med en åpen holdning. Ikke glem at det er de under dere som går i stresset, som kjenner det på kroppen. Noen ledere er flinke til å være der tingene skjer sammen med sine ansatte, men det er også de som ikke er like gode på akkurat dette.

Jeg har selv opplevd å ha ansvar for ti pasienter. Medisinutlevering, sykepleieprosedyrer, stell og mobilisering er noe av mitt ansvar. Pårørende som har spørsmål de ønsker svar på og telefoner som ringer. Ofte føler jeg meg direkte dum, fordi jeg ikke har mulighet til å gi gode svar på spørsmålene. Og jeg føler meg utilstrekkelig ovenfor pasientene mine.
Det er ikke greit.

utbrent

Jeg vet det er vanskelig å få tak i flere hender i dagens helsevesen. Og det er flust av forslag til endringer, deriblant verneplikt innenfor helsesektoren. Det er et forslag, men ikke et veldig godt et spør du meg. Men det er en desperat handling fra personer som aldri har satt en fot innenfor helsevesenets mange institusjoner.
Hvis endringene i arbeidsmiljøloven blir vedtatt frykter jeg større rovdrift på helsepersonell. Lettere å arbeide overtid og igjen dårligere kvalitet på pleien som gis. Det kan ikke godtas.
For mitt vedkommende er det nok nå. Jeg orker ikke å bli nedringt om vakter, jeg orker ikke å slite meg ut i en jobb jeg skal ha i 35 (!) år til.

Men jeg har også forståelse for at kabalen om penger og bemanning ikke er enkel. Og ledelsene rundt om på de forskjellige institusjonene får en viss sum penger de skal drive for. Det inkluderer også lønningene våre. Problemet er ikke nødvendigvis hos min, eller din sjef. Nei, problemet sitter definitivt høyere opp i systemet enn som så.
Og her skulle jeg virkelig ønske at de som sitter på pengesekken kan komme seg ut på institusjonene, se med egne øyne hva som foregår.
Jeg vil at de skal se den vanvittige rovdriften som drives på helsepersonell.

Kanskje de får opp øynene.. kanskje.

For rovdrift er det, definitivt.

Menneskelig svikt- er roboter løsningen?

I nyere tid har det vært stor diskusjon rundt implementering av roboter i helsevesenet. Vi lever i en ny tid, så det er en legitim diskusjon. Men er det løsningen på bemanningsproblemene og hever det kvaliteten i arbeidet? 

robot

Det snakkes om at roboter skal erstatte helsepersonell i stellsituasjoner og at roboter skal ta over i operasjonssalen, det er gode intensjoner bak disse forslagene som kan bidra til et mer effektivt helsevesen. Men er det så enkelt?
Det er ingeniører som utvikler disse robotene og jeg tviler ikke på at intensjonen er god. Men jeg får en følelse av at det er mer ingeniørenes våte drøm, og det mellommenneskelige aspektet er fraværende.

Roboter kan være hendige i noen tilfeller. Jeg ser for meg at litt hjelp til tunge forflytninger hadde spart mange rygger, men det må fungere som et supplement. Ikke en erstatning. 

Når jeg hører at roboter skal overta arbeid til helsepersonell, føler jeg det litt som et hån. Det gir et inntrykk av at en robot kan gjøre den jobben vi gjør, mange ganger bedre enn oss.
Selv har jeg opplevd en ingeniør fortelle meg at maskinene de utviklet til bruk i helsevesenet, at det var maskinene som gjorde jobben, ikke oss helsepersonell. Fins ikke noe annet som provoserer mer for en sykepleier.

Det er flott å ha tanker for fremtiden og jeg støtter utviklingen av et moderne helsevesen, men det må ikke utvikles med tanke på erstatning av menneskelig kontakt. Men som en hjelp i hverdagen.
Jeg så et nyhetsinnslag i forrige uke der noen forskere utviklet en operasjonsrobot som skulle overta jobben på operasjonsstuen. Ingen tvil om at det er en hjelp under store operasjoner som tar flere timer. Men realiteten er en annen.
Jeg vil tippe at disse robotene vil brukes til mindre rutineinngrep, og ikke der de kanskje faktisk trengs. Nemlig hos en utslitt kirurg som opererer på åttende timen.

Også lurer jeg på: vil det kunne redusere menneskelig svikt? Eller vil det kunne bidra til større komplikasjoner? Komplikasjoner som oppstår under en operasjon, vil roboten selv kunne fikse opp i det? Større uforutsette blødninger for eksempel?

robotnurse

Det snakkes om at i livet på sykehjem vil roboter ta over stellsituasjoner slik at helsepersonell kan bruke tiden på det de faktisk skal. Men stell er en del av vår jobb.
Kan man regne med at roboter kan ta høyde for alle observasjonene vi gjør i stell? Trykksår, underernæring, vitale tegn, smerter, obstipasjon, retensjon… listen er lang. Det tror jeg ikke.
Dermed var det plutselig ikke så enkelt allikevel å implementere roboter i vårt arbeid.

Jeg ser også for meg en robot som skal ha en samtale med pårørende til en pasient. Det går jo ikke. Seriøst.
Det går sikkert an å lage en robot som kan gi faktaopplysninger rundt sykdom, prognose og behandling. Det har kanskje til og med ingeniørene tenkt på.  Men det vil by på problemer.
En del av helsepersonells utdanning er mellommenneskelige relasjoner og kommunikasjon. En stor del faktisk.
Vi må være der for å skape tillit og trygghet i yrkesutøvelsen. Se for deg situasjonen der en robot kommer inn til en dement eldre person for å foreta et stell. Jeg hadde blitt livredd. Og det er jeg nok ikke alene om. 

Empati, forståelse trygghet, tillit og kunnskap går hånd i hånd i vårt yrke. La det være som det er også må vi heller jobbe for økt rekruttering i helsevesenet.
Et menneske uten menneskelig kontakt, vil ikke ha god livskvalitet. Kvaliteten i pleien vil bli dårligere, og på lang sikt tror jeg det vil komme fler avvik, ikke færre.

Med mennesker involvert vil det alltid komme avvik. Derfor arbeides det med rutiner og risikovurderinger i dagens helsevesen. Vi må heller være åpne for at alle vil gjøre feilvurderinger en eller annen gang. Og at vi må ta lærdom av disse og lage bedre rutiner og systemer.

Så kort fortalt. Roboter trenger ikke være en dårlig ting, men ingeniørene må stagge entusiasmen sin litt og ta med helsepersonell på laget.

Måtte man velge mellom mellommenneskelige relasjoner fra en sykepleier, eller et følelsesløst forhold og faktabaserte opplysninger fra en robot vet jeg hva jeg ville valgt…. 

Se NSF sin video Robonurse som handler om det samme.

Å etterlate gamle på institusjoner, er det riktig av oss?

Før i tiden levde vi våre liv slik at uventede vendinger passet mer eller mindre inn i vår hverdag. At foreldrene våre ble syke og gamle hadde ikke så mye å si for vår livsstil. Det var noe i oss som sa at vi skal ta vare på de gamle, slik som i andre kulturer nå i dag. 
Etter å ha arbeidet en stund som sykepleier har jeg sett at vi er mye dårligere til å ta vare på våre gamle, nettopp fordi det gjør en så stor inngripen i vårt dagligliv. 

Derfor spør jeg: Har vi blitt for egoistiske?

eldre etterlates

En liten historie helt i starten.
En pårørende ringer og forteller at der er vanskelig å ha far hjemme, for mor orker ikke lenger. Pårørende lurer så på om, siden det er ferie, om ikke far kan være innlagt hos oss til ferien er over slik at de kan reise på ferie med hele familien, uten bekymringer? Det blir så vanskelig når far er hjemme, sier pårørende.

Jeg kommer tilbake til dette senere.

Før var det helt normalt at slekta tok vare på sine gamle, hjemme. Slik er det ikke lenger, og det er helt greit. Vi har mange flotte institusjoner rundt om i landet, med god kompetanse. Det er også mange flotte helsearbeidere i hjemmesykepleien. Disse bidrar til at pårørende kan fortsette sine liv, og heller være pårørende i ordets rette forstand. De kan komme på besøk og ha det hyggelig i den stunden, uten og måtte ha  masse ærender hjemme hos dem.
Men for noen skal institusjoner fungere som oppbevaringsplass når det ikke passer for pårørende å ha de hjemme. Og dette er jeg sterkt i mot. 

Jeg har hørt historier om pårørende som har satt sin gamle mor  eller far utenfor akuttmottaket og forlatt de der i håp om at de blir innlagt, og at de får en sykehjemsplass i kommunen ved utskrivelse.
Hva er det som får oss til å gjøre dette? Har vi blitt så selvsentrerte? Aldri i min villeste fantasi ville jeg forlatt en av mine foreldre på trappen til et sykehus!

Tilbake til historien i starten av innlegget.
Det har faktisk skjedd. Den samtalen skjedde meg.  Å fortelle pårørende at et sykehus ikke er en oppbevaringsplass og at pasienten blir skrevet ut når behandlingen er over, føltes unødvendig. Men det måtte til. Pårørende skjønte ikke hvorfor og ble sint, fordi jeg tydeligvis ikke brydde meg om pårørendes familie.
Noen ganger må man bare telle til ti og puste rolig. 
For jo jeg bryr meg, jeg bryr meg om pasientene mine. Det er for dem jeg er på jobb.
Pårørende la på røret etter at jeg hadde fortalt at pasienten ville nok bli utskrevet innen noen få dager.

Jeg undres over hva det er som gjør at vi ikke lenger klarer å bry oss om de gamle? Er vi for opptatte av oss selv?

Jeg tror det er på tide at vi tar et tak i oss selv og behandler de gamle slik vi ønsker å bli behandlet når det er vår tur. De gamle er ikke søppel som kan etterlates på dørstokken. De er mennesker, selvstendige individer som oss.
Kanskje har de noen handikap, dårlige til bens eller kanskje deres hukommelse ikke er som før. Bare husk at det kan skje oss alle, og ingen fortjener å bli behandlet slik som jeg har sett at noen blir.

Institusjonalisering- en fallgruve

Hver eneste dag ser jeg pasienter som har blitt eller blir institusjonalisert. Lite tenker vi over at det kan gå ut over livskvaliteten til pasientene.

Begrepet institusjonalisering betyr «å få noe inn i faste, regelstyrte former.» En pasient som er institusjonalisert har blitt vant til at h*n trenger hjelp til daglige gjøremål, fordi de blir gjort for dem.

Selv har jeg alltid vært opptatt av at pasientene skal benytte seg av sine egne ressurser, så langt det går. Samme hvor lang tid de bruker, de må ikke glemme hvordan de selv, en gang pleide og f.eks stelle seg selv.

Grunnen til at man kanskje ikke lar pasientene gjøre ting selv, er nok på grunn av tidsmangel. Det går mye fortere når vi gjør det, har jeg hørt flere si. Greit, men hva gjør det med pasienten? Det tror jeg er viktig å reflektere over.

Jeg har også opplevd å sende relativt friske pasienten på et avlastningsopphold på et sykehjem. Så kommer pasienten tilbake etter en ukes tid, og er tydelig institusjonalisert. Klarer ikke lenger å ta på seg skjorte lenger. Det er alvorlig.

Jeg har også erfart at pasienter som er på institusjon, egentlig klarer mer på egen hånd. Når de kommer utenfor sitt vante miljø, til andre pleiere som ikke kjenner de, får de til mer. De må bare utfordres. Ellers vil de faktisk bli late.

Et godt tips, som jeg har lært av meg selv? Ved morgenstellet, gi pasienten den våte kluten og se hva h*n gjør. I 90 prosent av tilfellene jeg har vært borti har vedkommende vasket seg selv i ansiktet. Det går automatisk. Det er noe vi er tillært gjennom årevis med vasking av vår egen kropp. De 10 prosentene som ikke gjør det, trenger virkelig hjelp.

Et viktig moment er også at pasienten har større glede av å vaske seg selv der de kan, enn at vi gjør det for de. Vi hjelper til der pasienten ikke klarer, men en pasient som føler at h*n har gjort noe selv, er en glad pasient. Enorm mestringsfølelse hos de aller fleste. Mange trodde kanskje ikke at de ville klare det en gang.

Ved at helsepersonell ikke har nok tid vil flere og flere bli institusjonalisert i fremtiden. Samhandlingsreformen som bidrar til at flere blir sendt på kortere opphold på sykehjem gir oss en utfordring.
Jeg kan se for meg at yngre pasienter vil bli institusjonalisert, noe som igjen fører til at vi må ha flere sykehjem rundt om. Kanskje det er krisemaksimering, men det er uansett unødvendig merarbeid på de som skal stå i jobben.

Viktig å gi pasienter som kanskje ellers ikke har det så godt, en god mestringsfølelse som igjen vil bidra til stor livskvalitet.

[yop_poll id=»2″]

 


Innleggene kommer nok ikke like hyppig nå som det er sommer. Det er ferieavvikling for min del snart, og fint vær ute. Men det kommer innlegg. God sommer!

Kompetanseheving i kommunehelsetjenesten

Flere ganger har jeg erfart at pasienter blir innlagt, ikke fordi de er syke, men fordi kommunehelstetjenesten ikke klarer å ivareta de. 

kompetanseheving

Når samhandlingsreformen trådde i kraft ble det klart at kompetansen i kommunehelsetjenesten må styrkes. Og det ble den vel kanskje til en viss grad også, men det holder ikke.
Nå, tre år etterpå er det langt i fra godt nok. Det skrives ut til tider, ganske syke pasienter som ikke trenger mindre oppfølging hjemme eller på institusjon. Nesten tvert i mot, de er dårligere, trenger mye oppfølging og hjelp.

Det har blitt relativt vanlig at pasienter som ble sendt hjem for en uke siden kommer tilbake fort, og som innleggelsesårsak blir det brukt «hjemmesituasjonen fungerer ikke optimalt.» Det er trist å se at det sykehusene formidler av informasjon og behov, ikke blir ivaretatt. Det får meg til å tenke at sykehusene ikke formidler behovene godt nok. Det må kartlegges skikkelig hva behovet er og formidle dette så konkret og tydelig at kommunene forstår situasjonen. Først da vet sykehusene at de har gjort det de kan for at pasienten skal bli ivaretatt.

Nå høres jeg sikkert krass ut, men kommunene har en stor jobb foran seg når det gjelder kompetanseheving. Mitt inntrykk er at pasienter blir sendt på sykehus så fort pasienten er en smule dårligere enn de var for et døgn siden. Og dette skjer ikke kun fra hjemmesykepleien, det skjer også fra institusjoner rundt om i landet.
I hjemmesykepleien er det ikke alltid like greit, pasienten bor hjemme, kanskje alene og sykepleierne som går dit vet ikke alltid diagnosen til pasienten og andre underliggende sykdommer. Dermed har de også lavere terskel for å ringe sykehuset.
Men noen institusjoner sender pasienter tilbake til sykehus i hytt og pine noen ganger. En sykepleier på en institusjon vet stortsett all bakgrunnsinformasjon om pasienten. Og dermed forventes det at de tar kloke og faglig gode vurderinger. Og det gjør de nok, men at en pasient skal sendes til sykehus fordi institusjonen ikke følger de instruksene de har fått fra sykehuset i forbindelse med oppholdet til pasienten, er ikke godt samhandlingsarbeid.

kompetanse

Det må definitivt en kompetanseheving til i kommunene, pasientene blir bare sykere og sykere. Jeg tror at sykepleiere med forskningskompetanse i kommunene er alfa og omega. Og med enda bedre samhandling mellom instansene kan sykehusene trygge kommunene på at de gjør det som er rett og da får muligens også sykehusene færre «svingdørpasienter».

Fastlegesykepleier- en ny måte å samhandle på?

Jeg kom over en artikkel i Tidsskriftet Sykepleien som handler om en ordning som nå prøves ut i  kommunen, fastlegesykepleier. Stillingen har blitt til på bakgrunn av at man ønsket bedre samhandling mellom de kommunale tjenestene og fastlegen.
Ordningen går ut på at 1-2 faste sykepleiere knyttes til hver fastlege som har listepasienter som har kommunale tjenester. Fastlegesykepleierne fungerer dermed som et bindeledd mellom fastlegen, de som arbeider i kommunehelsetjenesten. Og får med det et overordnet ansvar for samhandlingen mellom disse aktørene.


Bildet er hentet fra google.no

Nå ser man at det er absolutt nødvendig med fastlegesykepleier. Det ble avdekket flere feil i medisinlistene og flere brukere som har tatt medisiner de ikke lenger trenger å ta ble nå tatt tak i. Fastlegesykepleieren gikk regelmessig igjennom medisinlistene og fikk de oppdatert slik at brukeren ikke ble unødvendig medisinert.

Et veldig godt tiltak! Jeg har mange ganger forundret meg over hvor mye medisiner brukere av kommunale tjenester tar. Og opptil flere ganger har jeg opplevd at opptil 50 prosent av disse medisinene har blitt tatt vekk når de har blitt innlagt i sykehus. Det er mye å gjøre i hjemmesykepleien og det er nok ikke alltid så lett og være sykepleieren som må ta telefonen til fastlegen og «renske» opp i medisinlistene. Det er tidkrevende og blir dermed ikke gjort.

Foreløpig er dette bare et prøveprosjekt én plass i landet, men jeg håper virkelig  at det bevilges mer penger til slike stillinger. Vi må sette helseomsorg i et bedre system enn det vi har nå, det er det ingen tvil om.