Når alternativ medisin er foretrukket fremfor skolemedisin. Hvordan skal helsevesenet forholde seg til dette?

Visse typer alternativ medisin har fått innpass i det tradisjonelle helsevesenet. Akupunktur er et godt eksempel på dette. Akupunktur som smertelindring under fødsel er utbredt, hvorvidt det har effekt kan ikke jeg uttale meg om, men mange mener at det gjør nettopp det. Og det er flott! De lærde strides faktisk om akupunktur faktisk virker eller om det kun er placebo. Men hva med andre typer alternativ medisin som folk prøver ut? Og hvilken rolle burde vi som helsepersonell i et tradisjonelt helsevesen innta når pasienter spør om slike alternativer? 

Som sykepleier i et akuttmottak møter jeg mange forskjellige mennesketyper. Jeg treffer også på de som ikke har tro på tradisjonell medisin eller «skolemedisin» som noen velger å kalle det. Men de har blitt sendt til akuttmottaket av sin fastlege eller pårørende. Selv mener pasienten at en time hos homøopaten vil hjelpe på pasientens plager.
Noen ganger gjør slike uttalelser meg trist. Ikke fordi at det er noe galt i å prøve noe alternativt. Men fordi de nekter å ta i mot tradisjonell behandling, som er forsket på og utprøvd gjennom haugevis av år. Pasienter med kraftig lungebetennelse som nekter å ta i mot antibiotikabehandling eller pasienter som nekter å ta i mot blodfortynnende mot en lungeemboli, har jeg overvært. Tilsynelatende alvorlige tilstander som vi som skal hjelpe vedkommende, tar ytterst seriøst.
Men når pasienten kun er opphengt i hvor mange som døde under utprøvingen av antibiotikatyper opp igjennom årene eller som tenker at sølvvann er bedre, da blir det vanskelig.

placebodefektenJeg trodde vi, det norske folk var mer opplyste enn som så. Og det gjør meg trist. Selv er jeg stor tilhenger av Gunnar Tjomlid sin blogg og boken placebodefekten har blitt lest fra perm til perm. Jeg forstår jo at det er et behov for folkeopplysning enda, når Tjomlid tilsynelatende kan leve av å forelese om viktigheten av skolemedisin og hvorfor man ikke skal «la seg lure.»

Jeg blir litt forundret og lurer på hva folk egentlig vet om f.eks. homøopati og healing? Vet folk at homøopati handler om å innta kuler med en så ultra liten bestanddel legemiddel at det kan kalles vann? Vet folk at forskning viser at homøopatiske legemidler ikke har noen effekt dog heller ingen virkningsmekanismer? 

Hva med healing? Mener folk virkelig at det at noen tenker på deg, eventuelt holder en hånd på deg skal kurere deg for smerte eller lignende?

Jeg blir lei meg når en pasient som er alvorlig syk nekter å ta i mot behandling og i samme åndedrag sier at de drar hjem på eget ansvar og ringer homøopaten sin, for det hjelper hvert fall. Har tiltroen til helsevesenet sunket så dramatisk? 

Jeg prøver å fortelle disse pasientene at den behandlingen vi kan tilby, har dokumentert effekt og vil hjelpe pasienten til å komme seg på beina igjen. Men samtidig kan jeg ikke tvinge pasienten til å ta den behandlingen vi tilbyr. Selv om vi vil fraråde de fra og ikke ta i mot behandling er det jo til syvende og sist pasienten selv som bestemmer.
Men da lurer jeg jo på hvorfor pasienten oppsøkte skolemedisinen i utgangspunktet?

homøopati

Personlig synes jeg slike situasjoner er vanskelige og pasientene oppfatter oss som belærende og lite samarbeidsvillige. Men saken er jo den at hvis alternativ medisin er det pasienten er ute etter er personen på feil sted. Og da fremstår denne pasientgrupper for meg som helsepersonell, som lite opplyste. Det er en skremmende utvikling. 

Tvangsmedisinering- til pasientens beste?

Jeg ønsker aller først å påpeke at når jeg nå snakker om tvangsmedisinering, så er det tvangsmedisinering i somatisk sykehusavdeling jeg ønsker å diskutere.
Det er heldigvis sjeldent det er snakk om tvangsmedisinering i en vanlig somatisk sykehusavdeling, men det skjer av og til. Og det er vanskelig, vanskelig å bli helt sikker på at det er nødvendig for pasientens beste. 

Noen pasienter, gjerne eldre som blir innlagt i sykehus med infeksjon blir tiltagende forvirret og uklare. Noen ganger er det infeksjonsbetinget, andre ganger har pasienten en underliggende demenssykdom.
Det er heller ikke alltid at forvirringen er så stor. Noen pasienter er lettere å realitetsorientere enn andre. For andre blir forvirringen eller syns- og hørselsforstyrrelsene så kraftige at en realitetsorientering ikke fungerer.

Jeg har sett det mange ganger, og det er nok flere sykepleiere med meg. Men når er etisk riktig å benytte tvangsmedisinering? Selv synes jeg det er et veldig vanskelig spørsmål, uten noen gode svar egentlig.
Men en infeksjonsforvirret pasient som ikke lar seg realitetsorientere har det ikke godt med seg selv. Ei heller en pasient med en demensdiagnose og en infeksjon på toppen. Bare tenk hvor redde de er, jeg har selv opplevd pasienter som har trodd at jeg som sykepleier ville de vondt. At jeg ikke ville hjelpe de, eller gi behandling.

Jeg har blitt slått, sparket og spyttet på. Men de tilfellene endte ikke med tvangsmedisinering. Pasienten fikk være i fred og roet seg.

For er det hjemmel for tvangsmedisinering når pasienten ikke utagerer når de er alene? 

Selv tenker jeg at tvangsmedisinering er siste utvei. Alle andre tiltak skal være utprøvd før man går så drastisk til verks. Det tror jeg vi alle er enige om og det  er til og med lovfestet.
Men det er også viktig å tenke på hvem det er vi gjør dette for? Er det for oss selv? For å få en bedre arbeidshverdag?  Eller er det faktisk for pasientens beste? Det burde alltid være for pasientens beste. 

Men å vurdere pasientens beste er ikke så lett. Det er en individuell vurdering. Det som er det beste for én pasient er sikkert ikke det beste for den neste pasienten. Jeg tror det er viktig å huske på akkurat det.
Man reagerer ulikt på tvangsmedisinering, for noen kan det bidra til å gjøre vondt verre, for andre hjelper det faktisk. Hvert enkelt tilfelle må vurderes uavhengi av hverandre. Hadde man klart å roet ned pasienten ved tillitsskapende atferd først hvis man hadde prøvd lenge nok? Er pasienten samtykkekompetent? Er det nødvendig helsehjelp vi gir? 
Det er alle spørsmål man burde ha besvart før man setter i gang ytterligere tiltak.

Så kan man noen gang bli hundre prosent sikker på at den hjelpen vi gir er riktig? Var det til pasientens beste? 
Jeg kan bare si at det er et vanskelig, etisk dilemma. 

Rett til selvbestemmelse over egen død?

For et par uker siden gikk «Brennpunkt»-dokumentaren om Siv som var alvorlig lungesyk og hadde bestemt seg for når hun skulle dø.  
Dette kommer vi til å ser mer av fremover. Debatten om eutanasi har våknet til live igjen. Den debatten må vi ta.

Jeg har alltid engasjert meg i debatten angående eutanasi. Det er et viktig samtaleemne, og for helsepersonell er det et tema det snakkes om relativt ofte. Til tross for min korte yrkeskarriere så langt, så har jeg sett mye lidelser og vært vitne til mange forskjellige dødsfall.
For alle er forskjellige.
Jeg har også vært vitne til leger som ikke tar standpunkt om det er riktig å kontinuere behandling eller ei. De aller fleste leger er dyktige her, mens andre har ting å lære.
Har kroppen bestemt seg for at nok er nok, hjelper det lite hva vi gjør. Kroppen «stenges av» uansett.

Det er heller ikke riktig å behandle folk inn i døden, mener jeg. De dør ikke av behandlingen, men den har heller ikke noe for seg.

De aller, aller fleste dør fredelig. Vi tilrettelegger godt for at dette skal bli så bra som mulig. Smertelindring og sedering er viktige og gode tiltak.
Men før man kommer så langt i prosessen er det ofte store lidelser og smerter forbundet med den underliggende sykdommen. Dette ser man også i brennpunkt-dokumentaren.
Ved alvorlig sykdom som uansett ikke har et godt utfall tenker jeg at pasienten må få bestemme om nok er nok.

Jeg lærte under utdanning at autonomi-prinsippet står sterkt, og det gjør det i all pasientbehandling. Men hva med retten til selvbestemmelse over egen død?
Noen døende er ikke i stand til å si ifra om at de ikke ønsker mer behandling, helsepersonell stoler på at pårørendes vurdering er riktig. I noen tilfeller ønsker ikke pårørende og avslutte behandling, og behandling fortsetter til «the bitter end.»
I andre tilfeller er pasienten våken og klar helt til siste slutt, og det er i disse tilfellene at behandling avsluttes til riktig tid. Pasienten har selv gjort seg opp en mening, og vi gir informasjon av konsekvensen av valget. Det er i disse tilfellene at pasienten opprettholder sin selvbestemmelsesrett.

Eutanasi er et meget vanskelig tema. Men debatten er viktig. Tidsskriftet sykepleien skriver at helsepersonell er mer kritiske til eutanasi enn folk flest. Dette er nok fordi det blir et stort press på legene ved aktiv dødshjelp. Fordi skillet mellom liv og død er så flytende. Og jeg tror mange vil vegre seg, fordi man ikke ønsker å ta livet av noen som kanskje kunne ha mange flere gode dager, uker og måneder.

Men burde man ikke ha rett til å bestemme selv når man uansett vet at det livet man har levd snart er over? 

Menneskelig svikt- er roboter løsningen?

I nyere tid har det vært stor diskusjon rundt implementering av roboter i helsevesenet. Vi lever i en ny tid, så det er en legitim diskusjon. Men er det løsningen på bemanningsproblemene og hever det kvaliteten i arbeidet? 

robot

Det snakkes om at roboter skal erstatte helsepersonell i stellsituasjoner og at roboter skal ta over i operasjonssalen, det er gode intensjoner bak disse forslagene som kan bidra til et mer effektivt helsevesen. Men er det så enkelt?
Det er ingeniører som utvikler disse robotene og jeg tviler ikke på at intensjonen er god. Men jeg får en følelse av at det er mer ingeniørenes våte drøm, og det mellommenneskelige aspektet er fraværende.

Roboter kan være hendige i noen tilfeller. Jeg ser for meg at litt hjelp til tunge forflytninger hadde spart mange rygger, men det må fungere som et supplement. Ikke en erstatning. 

Når jeg hører at roboter skal overta arbeid til helsepersonell, føler jeg det litt som et hån. Det gir et inntrykk av at en robot kan gjøre den jobben vi gjør, mange ganger bedre enn oss.
Selv har jeg opplevd en ingeniør fortelle meg at maskinene de utviklet til bruk i helsevesenet, at det var maskinene som gjorde jobben, ikke oss helsepersonell. Fins ikke noe annet som provoserer mer for en sykepleier.

Det er flott å ha tanker for fremtiden og jeg støtter utviklingen av et moderne helsevesen, men det må ikke utvikles med tanke på erstatning av menneskelig kontakt. Men som en hjelp i hverdagen.
Jeg så et nyhetsinnslag i forrige uke der noen forskere utviklet en operasjonsrobot som skulle overta jobben på operasjonsstuen. Ingen tvil om at det er en hjelp under store operasjoner som tar flere timer. Men realiteten er en annen.
Jeg vil tippe at disse robotene vil brukes til mindre rutineinngrep, og ikke der de kanskje faktisk trengs. Nemlig hos en utslitt kirurg som opererer på åttende timen.

Også lurer jeg på: vil det kunne redusere menneskelig svikt? Eller vil det kunne bidra til større komplikasjoner? Komplikasjoner som oppstår under en operasjon, vil roboten selv kunne fikse opp i det? Større uforutsette blødninger for eksempel?

robotnurse

Det snakkes om at i livet på sykehjem vil roboter ta over stellsituasjoner slik at helsepersonell kan bruke tiden på det de faktisk skal. Men stell er en del av vår jobb.
Kan man regne med at roboter kan ta høyde for alle observasjonene vi gjør i stell? Trykksår, underernæring, vitale tegn, smerter, obstipasjon, retensjon… listen er lang. Det tror jeg ikke.
Dermed var det plutselig ikke så enkelt allikevel å implementere roboter i vårt arbeid.

Jeg ser også for meg en robot som skal ha en samtale med pårørende til en pasient. Det går jo ikke. Seriøst.
Det går sikkert an å lage en robot som kan gi faktaopplysninger rundt sykdom, prognose og behandling. Det har kanskje til og med ingeniørene tenkt på.  Men det vil by på problemer.
En del av helsepersonells utdanning er mellommenneskelige relasjoner og kommunikasjon. En stor del faktisk.
Vi må være der for å skape tillit og trygghet i yrkesutøvelsen. Se for deg situasjonen der en robot kommer inn til en dement eldre person for å foreta et stell. Jeg hadde blitt livredd. Og det er jeg nok ikke alene om. 

Empati, forståelse trygghet, tillit og kunnskap går hånd i hånd i vårt yrke. La det være som det er også må vi heller jobbe for økt rekruttering i helsevesenet.
Et menneske uten menneskelig kontakt, vil ikke ha god livskvalitet. Kvaliteten i pleien vil bli dårligere, og på lang sikt tror jeg det vil komme fler avvik, ikke færre.

Med mennesker involvert vil det alltid komme avvik. Derfor arbeides det med rutiner og risikovurderinger i dagens helsevesen. Vi må heller være åpne for at alle vil gjøre feilvurderinger en eller annen gang. Og at vi må ta lærdom av disse og lage bedre rutiner og systemer.

Så kort fortalt. Roboter trenger ikke være en dårlig ting, men ingeniørene må stagge entusiasmen sin litt og ta med helsepersonell på laget.

Måtte man velge mellom mellommenneskelige relasjoner fra en sykepleier, eller et følelsesløst forhold og faktabaserte opplysninger fra en robot vet jeg hva jeg ville valgt…. 

Se NSF sin video Robonurse som handler om det samme.

Rett til helsehjelp- skal følelsene overstyre?

Det er lovfestet at alle som er i behov av helsehjelp, har rett til nødvendig helsehjelp dersom pasientens livskvalitet eller livslengde blir betydelig nedsatt av å ikke gi den nødvendige helsehjelpen. (jfr pasient- og brukerrettighetsloven.) 

genferkors

Dette er noe vi forholder oss til hver eneste dag i vårt arbeide som helsepersonell. For meg er det blitt mitt mantra.

Da jeg avtjente verneplikt ble jeg oppmerksom på dette første gang. Vi hadde undervisning om helserett i krigsrammede områder og hvordan vi som helsepersonell skulle håndtere situasjoner som oppsto. For eksempel, hvis man var stasjonert i Afghanistan og det var en soldat fra Taliban som var skadeskutt. Ville du behandlet han? Noen vil kanskje si nei, andre er usikre. Men jeg tror ikke det er en eneste en som ville sagt ja. Men den talibansoldaten har lik rett på helsehjelp som alle andre, selv om han er fiende.
«Vi må ikke glemme at er man utstasjonert under genferkorset så er man nøytral. Alle skal ha hjelp, uansett.» sa foreleser til oss.
Det har jeg aldri glemt.

Så ble jeg sykepleier og etter jeg startet i arbeid har jeg ved flere tilfeller opplevd at en av mine pasienter ikke har hatt rent rulleblad. En er kanskje tidligere dømt for drap, en annen er kanskje dømt for voldtekt. Det er utrolig hva man får vite av å lese journalnotater. I noen tilfeller er det nyttig informasjon å ha med seg da det kan ha mye å si for pasientens leve- eller væremåte.
Det har aldri streifet mine tanker at jeg ikke skulle gi disse pasientene lik helsehjelp som mine andre pasienter. Og naiv som jeg er trodde jeg at alle tenkte sånn.
Så jeg trenger vel ikke å si at jeg ble lettere sjokkert når jeg en gang fikk høre at noen ikke ønsket å gi pasienter med rulleblad lik hjelp som alle andre. Innerst inne tror jeg at dette egentlig var noe som skjedde ubevisst, at de med rulleblad ikke fikk like god service som de andre. Men er det strengt tatt noe vi har myndighet og rett til å bestemme?
Lærer man ikke at som sykepleier må man sette sine egne behov og ønsker til side? Det er jo ikke for meg selv at jeg er på jobb, tenker jeg. For meg er det uprofesjonelt at ikke alle behandles likt. Det er ikke vi som bestemmer hva en pasient skal ha og ikke. Det er lovfestet. Det er lovbrudd å ikke gi alle lik helsehjelp. Som helsepersonell har vi mye makt, men den skal ikke misbrukes slik jeg føler at den blir i denne situasjonen. helsehjelp lov

I slike situasjoner tror jeg at det er viktig at man har såpass med selvinnsikt at man kan si til sine kollegaer at dette er en pasient man ikke kan ha.  Det er ikke nederlag og ikke klare å være nøytral, det er menneskelig. Men man må slutte å være så standhaftig.
Vi har alle en fortid, uansett hva den innebærer skal pasienten våre behandles med respekt.  Og ikke minst, de skal møtes med riktig og god kunnskap fra oss som sykepleiere.


Men som sagt i innledningen. Man har rett på nødvendig helsehjelp dersom livskvaliteten eller livslengde blir betydelig forverret av å ikke motta helsehjelp. Nødvendig helsehjelp innebærer kun det som må til for at pasienten skal bli bedre, altså behandling. Så ekstra service som vi ofte gir, er ikke en del av dette. Bare noe å tenke på.


Refleksjonsgrupper er en viktig arena der slike situasjoner og spørsmål kan tas opp til diskusjon. Det er noe alle arbeidsplasser burde ha, og har de det der du arbeider, bruk den! Alt for få bruker refleksjonsgruppene slik de burde brukes. Og fins det ikke der du arbeider, prøv å opprett en.

Helt til slutt. Det finurlige er at dette blir ofte tatt opp som et problem i de somatiske eller kirurgiske sykehusavdelingene, ikke psykiatrien. Hvorfor ikke? Kanskje noen kan svare meg på det. 

Å etterlate gamle på institusjoner, er det riktig av oss?

Før i tiden levde vi våre liv slik at uventede vendinger passet mer eller mindre inn i vår hverdag. At foreldrene våre ble syke og gamle hadde ikke så mye å si for vår livsstil. Det var noe i oss som sa at vi skal ta vare på de gamle, slik som i andre kulturer nå i dag. 
Etter å ha arbeidet en stund som sykepleier har jeg sett at vi er mye dårligere til å ta vare på våre gamle, nettopp fordi det gjør en så stor inngripen i vårt dagligliv. 

Derfor spør jeg: Har vi blitt for egoistiske?

eldre etterlates

En liten historie helt i starten.
En pårørende ringer og forteller at der er vanskelig å ha far hjemme, for mor orker ikke lenger. Pårørende lurer så på om, siden det er ferie, om ikke far kan være innlagt hos oss til ferien er over slik at de kan reise på ferie med hele familien, uten bekymringer? Det blir så vanskelig når far er hjemme, sier pårørende.

Jeg kommer tilbake til dette senere.

Før var det helt normalt at slekta tok vare på sine gamle, hjemme. Slik er det ikke lenger, og det er helt greit. Vi har mange flotte institusjoner rundt om i landet, med god kompetanse. Det er også mange flotte helsearbeidere i hjemmesykepleien. Disse bidrar til at pårørende kan fortsette sine liv, og heller være pårørende i ordets rette forstand. De kan komme på besøk og ha det hyggelig i den stunden, uten og måtte ha  masse ærender hjemme hos dem.
Men for noen skal institusjoner fungere som oppbevaringsplass når det ikke passer for pårørende å ha de hjemme. Og dette er jeg sterkt i mot. 

Jeg har hørt historier om pårørende som har satt sin gamle mor  eller far utenfor akuttmottaket og forlatt de der i håp om at de blir innlagt, og at de får en sykehjemsplass i kommunen ved utskrivelse.
Hva er det som får oss til å gjøre dette? Har vi blitt så selvsentrerte? Aldri i min villeste fantasi ville jeg forlatt en av mine foreldre på trappen til et sykehus!

Tilbake til historien i starten av innlegget.
Det har faktisk skjedd. Den samtalen skjedde meg.  Å fortelle pårørende at et sykehus ikke er en oppbevaringsplass og at pasienten blir skrevet ut når behandlingen er over, føltes unødvendig. Men det måtte til. Pårørende skjønte ikke hvorfor og ble sint, fordi jeg tydeligvis ikke brydde meg om pårørendes familie.
Noen ganger må man bare telle til ti og puste rolig. 
For jo jeg bryr meg, jeg bryr meg om pasientene mine. Det er for dem jeg er på jobb.
Pårørende la på røret etter at jeg hadde fortalt at pasienten ville nok bli utskrevet innen noen få dager.

Jeg undres over hva det er som gjør at vi ikke lenger klarer å bry oss om de gamle? Er vi for opptatte av oss selv?

Jeg tror det er på tide at vi tar et tak i oss selv og behandler de gamle slik vi ønsker å bli behandlet når det er vår tur. De gamle er ikke søppel som kan etterlates på dørstokken. De er mennesker, selvstendige individer som oss.
Kanskje har de noen handikap, dårlige til bens eller kanskje deres hukommelse ikke er som før. Bare husk at det kan skje oss alle, og ingen fortjener å bli behandlet slik som jeg har sett at noen blir.

Finnes det vanskelige pårørende?

Jeg leste artikkelen En vanskelig pårørende? i Tidsskriftet Sykepleien for en ukes tid siden. En interessant artikkel sett fra pårørendes standpunkt. Når jeg leser artikkelen prøver jeg å tenke over om jeg ville oppfattet henne som vanskelig. Jeg kommer frem til at nei, det ville jeg ikke.
Hun oppfattes av meg som nysgjerrig og spørrende. Det er hennes sønn det er snakk om, selvfølgelig har hun spørsmål.

Hospital violence

På vaktrommet snakkes det ofte om vanskelige pårørende. Men jeg har aldri opplevd at en spørrende og nysgjerrig pårørende har blitt oppfattet som vanskelig.
Det er vi som behandler pasienten som skal ha svar på spørsmålene til disse pårørende, selvfølgelig vil de spørre. Men det virker som at (utifra artikkelen) vi bare skal gjøre de sykepleiefaglige oppgavene også er det liksom nok. Det virker for meg som at det har gått flere hus forbi at en veldig viktig oppgave vi har er å informere pårørende og være deres ventil når de har det tungt.

Jeg og sikkert flere med meg har opplevd virkelige vanskelige pårørende. De er fortvilte. Fortvilte over situasjonen og at de som pårørende står helt hjelpesløse på sidelinjen, uten noen form for kontroll. Jeg har blant annet blitt kjeftet på og blitt kalt inkompetent.  Da må det være lov og ventilere seg på vaktrommet.

Jeg er utdannet sykepleier. Det er min jobb. Det er ikke min identitet. Det må også disse vanskelige pårørende huske på. Jeg prøver så godt jeg kan og ikke ta med meg jobben hjem. Av og til skjer det. Og alle burde vite at det ikke er noe hyggelig.

Det er ikke alltid like lett å få luftet disse tankene om vanskelige pårørende i en travel arbeidshverdag, og min oppfatning er at det er derfor de blir kalt vanskelige. I en hektisk arbeidshverdag har vi ikke alltid tid til å svare på utallige spørsmål fra pårørende. Hvis alle pårørende til mine pasienter skulle gjort det i løpet av en dag, hadde jeg ikke hatt tid til annet. Derfor tror jeg at pårørende oppfatter oss som lite villige til å svare på spørsmål.
Vi må sette grenser for oss selv i vårt arbeid, men det er måten det gjøres på som er viktig.

Vær ærlig med pårørende og forklar at du ikke har tid til å svare på alle spørsmålene, men at du kan besvare de på et senere tidspunkt. Eller avtal en tid der du ser at du har mulighet til og sette deg ned med pårørende for en lengre prat. Det vil de sette pris på, og kanskje vil de heller ikke oppfattes som vanskelige lenger.

For oss som arbeider med pårørende, er det ekstremt viktig med refleksjon når man havner i vanskelige situasjoner. Uansett hva det måtte være. Men jeg vet veldig godt at det er mange arbeidsplasser som ikke har tilbud om refleksjonsgrupper. Det burde være på plass på alle arbeidsplasser. Hvis ikke skal det være høy takhøyde på vaktrommet. Og da uten at noen skal dømme en for sine utsagn.
VI må bli flinkere til å stresse ned, stole på kunnskapen vi har og de gode formidlingsevnene våre. Men noen ganger er en pårørende vanskelig og da må det være lov å søke hjelp av medkollega.