Vårferie står for tur!

Først og fremst vil jeg si tusen takk for all respons jeg har fått på innlegget «En nattevakt på sengekanten.» Det er overveldende og ekstremt gøy! Det er tydelig at leserne mine liker den måten jeg formidler slike følelser og stunder på.

Så, for de som arbeider som sykepleier vet vel nok at man skal avvikle vårferie! Og nå er det min tur. Jeg reiser bort på mandag og blir borte et par ukers tid, men jeg har flere innlegg liggende på lur som vil bli lagt ut med en gang jeg kommer hjem fra ferie.


Vi ses etter jeg har hatt beina i sanden her
maldivene

God helg!

Lavstatus å være sykepleier?

Jeg har mange ganger fundert over hvorfor det er slik at sykepleieryrket ofte ses på som et lavstatusyrke.  Lave lønninger og avisoppslag om hvor mye vi løper på jobb, er nok med å bidra til dette.

Men tenk litt på dette: Det er mitt fjes du møter først når du blir innlagt i sykehus, det er jeg som gir deg nødvendig medikasjon, det er jeg som ser at du ikke har det så bra en dag og tar det videre til legen. Det er jeg som strekker meg så langt, for å få deg på beina igjen.

Høres det ut som et lavstatusyrke? 

Jeg gledet meg til å bli sykepleier, for å kunne hjelpe andre, gjøre vurderinger i samarbeid med lege og til å være et medmenneske i jobben.
Jeg ble sjokkert og lei meg da jeg fant ut at sykepleie i dag betegnes som et lavstatusyrke. Ingenting har gjort meg mer opprørt enn det.
Jeg møter pasienter og pårørende i sårbare situasjoner, jeg trøster, jeg blir kjeftet på, jeg sørger for at du har rene klær og gir deg mat og drikke når du spør. Jeg tørker oppkast, slim og avføring etter deg uten spørsmål. Alt dette gjør jeg for at du skal bli frisk! Også blir jeg møtt med et slikt nedrig utsagn.
Grunnen til at det har blitt slik tror jeg, er fordi mange tar oss for gitt, og slik har det blitt.

Jeg spør igjen: I hvilken verden er det lavstatus å hjelpe andre? I hvilken verden mener du at jeg gjør en «drittjobb?»

Norsk Sykepleierforbund har det som sitt innsatsområde for denne perioden at […]sykepleieprofesjonen skal styrkes. […] 
Det er ingen lett jobb når det er gjengs over linja at yrket er lavstatus i utgangspunktet. Men jeg håper de får det til.
Hver dag føler jeg at jeg kjemper mot denne lavstatusen, ikke i form av dårlig betalt eller kjipe arbeidstider, men i form av alt vi «finner oss i». Underbemanning, tidstyver og innsparinger henger over oss hele tiden.

Det er helt tydelig at helsenorge ikke har råd til oss. Og det må prioriteres fremover nå, vi trenger trossalt flere sykepleiere og helsefagarbeidere i fremtiden.

Og nei, jeg mener ikke selv at det er lavstatus å være sykepleier. Men det kan oppfattes slik av utenforstående, og det tror jeg ikke at jeg er alene om å ha opplevd.

 

2014, begynnelsen på fortsettelsen

Håper julefeiringen har vært fantastisk. Selv har jeg kost meg masse til tross for arbeid i jula. Hyggelig læll. 

Men 2014 er på hell, og 2015 banker på døren. Da er det tid for en oppsummering av året!

Det har vært et utrolig spennende blogg-år for min del. Jeg opprettet bloggen på bloggplattformen blogg.no i februar og det tok ikke lang tid før bloggen fattet interesse hos leserne. Jeg startet bloggen fordi jeg ikke hadde funnet en blogg som omhandlet sykepleieryrket, og som ga helsepersonell en stemme utad. Jeg er kjent for å si det som det er, og slik skulle bloggen min også bli. Ingenting skulle legges i mellom.
Etter bare noen måneder bestemte jeg meg for å opprette mitt eget domene. www,sykepleierblogg.com ble et faktum. Faktisk har jeg et .net domene også knyttet opp til denne bloggen. Så skriver du inn www.sykepleierblogg.net havner du også her.

domene

Først vil jeg bare si at jeg har stått på for å komme dit jeg er i dag. Det ligger mye arbeid bak hvert eneste innlegg som har blitt skrevet, og jeg ser at det har gitt uttelling. Jeg har skaffet meg god publisitet. Og det på under ett år.

Raskt forsto jeg at interessen for bloggen var stor og tilbakemeldinger på mail, på bloggen og på facebook forteller det samme. Overveldende stor faktisk. I skrivende stund har jeg 162 følgere på Facebook. Så noe må det jo være. Så hva har skjedd egentlig? Jeg skal gi dere et lite tilbakeblikk. 

Tidlig i forløpet fikk jeg kontakt med en medblogger. Gro-Jeanette har fungert som en bloggvenn, og som en som kan gi meg gjennomtenkte tilbakemeldinger på godt og vondt. Hun er en dyktig blogger og har sett helsevesenet fra den andre siden, som pasient.

Jeg har fått være med på å teste ut en helt ny løsning som heter SHB-Sykepleiehåndboken som gis ut av Gyldendal Akademiske etter hvert. Foreløpig er den kun betatesting. Men den har jeg fått være med å forme og  bidratt med innspill. Og det har vært meget gøy. Men ferdig er den nok ikke helt enda. Det blir noe å glede seg til for alle og en hver.

shb

Jeg har blitt invitert på førpremieren til filmen «Flink pike» produsert av Solveig Melkeraaen i Oslo, jeg hadde ikke mulighet til å komme, men allikevel artig og bli invitert. Har du ikke sett den? Se den. Den har nå kommet ut på dvd vet jeg.

Flink pike - plakat

Noen har kanskje fått med seg at jeg har startet «Refleksjonsforum for helsepersonell», dette startet jeg opp i høst da jeg innså at det trengtes en plattform, et forum, der man kan reflektere over arbeidssituasjoner som oppstår i vårt yrke. Mange har ikke tilbud om refleksjonsgrupper på sin arbeidsplass og tanken var at dette forumet kunne, ikke fullt erstatte det tilbudet, men hvertfall fungere som et supplement. Foreløpig er det ikke så stor aktivitet, men jeg ønsker meg det til jul og nyttår nå. Det må brukes, da vi alt for sjeldent får muligheten til å reflektere på vår arbeidsplass.

Ut på senhøsten fikk jeg endelig en mail jeg hadde lengtet etter. Jeg fikk mail fra redaksjonen i bladet Sykepleien.
De ytret et ønske om å publisere et av mine innlegg. Jeg ble i ekstase. Endelig skulle mange mange sykepleiere få muligheten til å lese mine meninger. Allikevel, litt skummelt var det jo. Meningene mine var ikke lenger kun for venner og familie, men plutselig kunne alle mene noe om mine meninger. Men som sagt, jeg sa til meg selv tidlig at jeg ikke ville legge noe i mellom på denne bloggen. Og sånn ble det. Med min tillatelse fikk redaksjonen i Sykepleien publisere innlegget «Finnes det vanskelige pårørende?»
Responsen var ikke enorm, men den var der. Jeg var fornøyd. Jeg hadde endelig oppnådd en av mine mål med denne bloggen. Og det var gøy. Veldig koselig med alle tilbakemeldingene jeg fikk fra både fjern og nær.

sykepleien bladet

Også skjer det igjen… Jeg ble kontaktet av bladet Sykepleien i starten av Desember. Enda en gang ønsket de å publisere en av mine tidligere skrevne innlegg. Endelig, nå har de lagt merke til meg tenkte jeg. Det var en fryd. Jeg fortet meg å sende tilbakemelding om at det var greit, på visse premisser. Jeg fikk positive tilbakemeldinger fra redaksjonen, og en uke etter var innlegget «Unge sykepleiere, sykt flinke piker» på trykk i sykepleien på nett.
Og her lot ikke responsen vente på seg. Det flommet nesten over. Nesten litt overveldende husker jeg. Jeg har jo bare skrevet innlegget mest for min egen del og litt for de jeg har rundt meg som føler på de samme tingene. Så når kommentarene begynte å hagle i kommentarfeltet på facebook ble jeg fornøyd. Stortsett utelukkende positivt også. Jeg gav meg selv et klapp på skuldra og tenkte at jeg skulle leve lenge på den, for det ble nok en stund til neste gang.

Men bare noen dager senere fikk jeg en telefon. Fra NRK Vestfold. Jeg satt og så på tv, ante fred og ingen fare. Jeg skulle på nattevakt, så jeg hadde en rolig kveld.  Samtalen foregikk cirka sånn her:
«Hei, det er … fra NRK Vestfold, er det du som er Ann Iren og som er sykepleier?»

«Ehh, ja?»

«Vi har lest innlegget ditt unge sykepleiere, sykt flinke piker og lurte på om du ville snakke om det her hos oss? Er det mulig å få til, i morgen?»

«Jeg skal på nattevakt, men hvis det kan foregå etter halv fire så?»

«Jada, passer det halv fem, i morgen?»

Jeg kunne jo ikke si nei. Hvordan si nei til og være på radioen? Så det gikk som det burde gå. Jeg dro på nattevakt, gruet meg masse og var på radioen en halvtime etter jeg hadde stått opp fra nattevakt.
Det var gøy og lærerikt. Vil du høre opptaket? Linken finner du i innlegget «Første gangen på radio!»
Det var et kick og en stor selvtillitsboost! Jeg er gjerne på radioen en gang til jeg! Mange ganger til faktisk! Og tilbakemeldingene lot ikke vente på seg.

på radioen
Jeg må bare få sagt, at det er så utrolig gøy å få alle de tilbakemeldingene jeg har fått den siste tiden. Nå har til og med ledelsen på min arbeidsplass lest det siste innlegget og det var bare ros å få igjen. Jeg blir så utrolig glad og innmari stolt!

Man skulle tro at det ikke kunne bli stort bedre enn det allerede var, sånn på tampen av året. Men litt bedre ble det faktisk. Jeg ble nemlig nominert av mine fantastiske lesere til Vixen Blog Awards 2014. Men jeg rakk ikke til topps i år. Men artig var det uansett. Noe spennende må jo skje de neste årene også.

Det som skulle bli en kort oppsummering ble brått en fortelling om mitt bloggår. Det er mye å se tilbake på for min del, og jeg ser frem til å ta fatt på 2015. Jeg er overbevist om at det blir et godt år, på mange måter.

Helt til slutt ønsker jeg å takke alle mine lesere for et fantastisk år, det er deres fortjeneste at jeg får all denne publisiteten. Uten lesere, blir man ingen stor blogger. Ta med dere det. Takk til samarbeidspartnere for hjelp og støtte og en stor takk til Tidsskriftet sykepleien.no som har publisert to av mine innlegg, som igjen har ført til massiv publisitet på min blogg. Tusen takk til dere alle som gjør dette mulig. Håper på flere muligheter i 2015!

godt nyttår

Ha et fantastisk godt nytt år! Takk for det gamle.

Gledelig jul! Det er tid for å spre glede

Lille julaften er på hell, og om bare noen timer er det julaften. For meg har jula alltid handlet om familien og vennene jeg har rundt meg. Men de siste årene har julen handlet om mer enn det. Nå handler den også om pasientene og om sykepleierrollen. 

god-jul

Jeg skal arbeide julaften i år og det skal bli en fantastisk arbeidsdag. Jeg gleder meg til og spre glede rundt til pasientene mine. Noen skal sikkert på permisjon for å feire jul hjemme hos sine, andre kommer seg ikke ut og har pårørende som kommer til seg, i finstasen og med presanger. De aller fleste har et stort ønske om og komme hjem til jul, men det er dessverre ikke alle som klarer det. Da er jeg der, til å spre litt glede og skape en god jul til tross for et dårlig utgangspunkt. Det er den viktigste jobben jeg gjør i morgen.

For noen er det kanskje deres siste jul, og for mange er det sårt. Det skjønner jeg godt. Men hvis jeg kan bidra til å gjøre den siste jula så god som mulig, så har jeg hvertfall oppnådd noe viktig for noen.

I morgen skal jeg dra på jobb med et smil om munnen og skape en fin ramme rundt dagen. Mine egne tradisjoner for jula må vike, de er ikke viktige. Men denne dagen kan være den viktigste av alle, for noen, eller én av mine pasienter. 

God Jul til alle mine lesere!

Og en fin arbeidsdag til alle som arbeider i disse dager. Spre glede rundt dere.


Hvert år må mange små og store kreftpasienter tilbringe julen på sykehus. Ønsker du å bidra til at flere kan komme hjem? Gi en julegave til kreftforeningen, og en stjerne blir hengt opp på et sykehus som en hilsen. Jeg har gitt mitt bidrag! 

Ensomheten-julens forbannelse

Desember er godt i gang allerede og det er tid for adventskos og julepynting i de fleste hjem. 
Noen gruer seg til denne tiden. Tiden man skal bruke med familie og gode venner. Noen gruer seg fordi de mangler nettopp dette. 

Selv har jeg mange rundt meg, men jeg ser andre som gruer seg til høytiden. Gruer seg til å være alene fordi de ikke har noen å feire sammen med. Ensomheten er det mange rundt omkring i dette landet som kjenner ekstra på i disse tider.

ensom jul

Man trenger ikke være gammel for og være ensom. Men jeg tror at det er en overvekt av ensomme eldre. Mange eldre har ikke familie i nærheten og kanskje har de vennene de en gang hadde, gått bort. Familiene til de eldre har kanskje sin egen familie og skal feire sammen med disse. Og i den forbindelse tror jeg at det er flere eldre som ikke ønsker å trenge seg på. Være en belastning.

Jeg føler meg ganske sikker på at det er ikke kun der jeg arbeider at det er økt pågang rundt juletider. Hvis man kan definere «typer eldre» vil jeg si at det er to typer. Det fins de som er hjemme, feirer jul enten alene eller sammen med sine, og blir innlagt på institusjon i etterkant fordi de er utslitte. Da har de gitt alt for å kose seg, også orker de ikke mer.
Også har man de som blir innlagt ved institusjon fordi de blir syke av og engste seg. De blir syke av å grue seg til og være alene. Jeg har sett at disse er veldig selskapssyke og ønsker å ha noen og prate med. Når jeg spør om de får besøk av noen, er svaret som oftest «Jeg har ingen.» eller «de er så opptatte med sitt, de trenger ikke komme til meg.»

Ingen ønsker og være en byrde. Men det er da virkelig ingen som er en byrde i disse tilfellene? Ingen skal noen gang behøve og være alene, men hvertfall ikke i julen.

Jeg husker tilbake til for to år siden, og damen som satt inn i annonse i avisa. Med et ønske om noen å feire sammen med. Det rørte en hel nasjon. Og det ble straks satt i gang tiltak for at ingen skulle feire jul alene. Men det skal ikke være nødvendig og måtte få det midt i fleisen i en av landets største aviser.

Vi må ikke glemme medmenneskeligheten i oss. Noen gang. Det skal ikke være nødvendig med en påminnelse, det burde gå av seg selv. Men det gjør det dessverre ikke. Det er faktisk nødvendig med en annonse i avisa, fordi vi er så opptatte av vår egen feiring. Opptatte av at feiringen skal bli så perfekt som mulig. Et flott juletre, med flott og moderne pynt, lys og nisser skal frem. Kaker skal bakes og huset skal vaskes og vaskes.
Men det er på høy tid at vi ser oss litt rundt og oppfatter signalene som ensomme mennesker ofte sender ut til de omkring seg. Kan man glede en ensom sjel med en minnerik julefeiring, så er det det som betyr noe. Ikke pynten, treet, kakene, nissene eller lysene.
Ingen skal behøve og være alene i julen.

god-jul

Og med det ønsker jeg en fortsatt god adventstid!

Første gangen på radio!

På mandag ble mitt innlegg «Unge sykepleiere, sykt flinke piker» publisert i bladet sykepleien.no, der høstet innlegget enorm respons, med nesten 1000 delinger og et lesertall på bloggen som skøyt i været. Mange engasjerte seg i diskusjonen og det er tydelig at det er et tema som er meget aktuelt blandt helsepersonell, og befolkningen for øvrig.
på radioen
I dag var jeg gjest på NRK Vestfold sin sending kl 16.30, sendingen kan du høre her.  Spol til 16:39, der har du meg. Forøvrig var jeg veldig nervøs, og det var nok ikke ideelt å ha nattevakt før en slik opptreden. (les akkurat stått opp.) Men uansett herregud så fett! Ekstatisk! Og en skikkelig selvtillitsboost. Jeg håper jeg fikk frem budskapet.
Også har jeg funnet ut at jeg ønsker å undersøke hva menn i helseyrker tenker om seg og presset rundt det og ikke være flink nok.

Når det er sagt må jeg bare få takke for den enorme responsen jeg har fått! Dette er en stor boost for meg til å fortsette med denne bloggen. Jeg digger at jeg kan engasjere dere der ute. Jeg kan ikke si annet enn tusen tusen takk og jeg bøyer meg i støvet for dere som leser mine innlegg og gir meg tilbakemeldinger.

Digger dere!

Tid for julegaver- netthandel

Lei av masete kjøpesenter i desember? Hvorfor ikke handle julegavene på nett? Og hos startshop.no får du penger igjen for hver handel.

Christmas on-line shopping

Det er gratis og være medlem og du får bonus for hver gang du handler hos kjente nettbutikker. Bare husk å logg inn hos startshop før du handler i nettbutikkene!

Vil du være med? Følg linken! https://startshop.no/v/r/20076