Helsehjelp på helsa løs

Jeg leste innlegget «Helseskadelig helsehjelp» på maddam.no etter nattevakt i dag. Jeg har også skrevet om temaet før og føler det er på tide å snakke om det igjen. Det er fortsatt mange som kan kjenne seg igjen i problemstillingen.

Man arbeider med mennesker, arbeidsdagen er uforutsigbar. Ting skjer, også i vaktskiftene som av og til gjør at man MÅ gå overtid. Når man da får beskjed gang på gang at man ikke får betalt for overtid, men må ta avspasering man ikke får mulighet til å benytte seg av føler man seg lurt.

Just before deadline - time, stress or rush concept.

Helsevesenet er presset fra før, dårlig bemannet på de fleste skift og stort arbeidspress på hver enkelt. At sykepleiere møter veggen etter et halvt år i arbeid, overrasker ikke meg. Jeg står i dette hver dag, ser problemene. Men problemstillingen burde overraske politikerne!
Sykepleiere som har angst for å komme på jobb, som gråter på skyllerommet fordi man ikke klarer å få endene til å møtes. Det enorme tidspresset man står ovenfor er umenneskelig og problemene tårner seg naturlig nok opp etter dag ut og dag inn med det samme presset. At sykefraværet er høyt i helsesektoren er ikke rart.

Helsepersonell som blir sykemeldt på grunn av utbrenthet er ikke en myte, det er dessverre en forferdelig sannhet.

Men jeg undres litt over dette med avspasering istedenfor lønn.
På en tidligere arbeidsplass jeg hadde var det slik at man ikke fikk godkjent overtid med mindre dette var planlagt med arbeidsgiver, god tid i forveien.
Er det noen som ser hvor rart det er?
Det går virkelig ikke an å planlegge når pasientene skal få en forverring. At tempoet var høyt, sykefraværet likeså gjorde ikke saken noe bedre. Hver eneste dag gikk jeg på akkord med meg selv. Jeg måtte være ferdig til klokken 15. Sånn var det bare. For overtidsbetalt fikk jeg uansett ikke. Og hvis jeg mot formodning skulle få det godkjent fikk jeg det som avspasering. Avspaseringstimer som bare samlet seg opp i banken. Ingen mulighet for å ta timene når jeg selv ønsket. Jeg ble påtvunget ufrivillig avspasering før jeg sluttet. Ingen mulighet for å påvirke hvilke dager, ergo ble ikke dagene brukt til noe fornuftig.

Her kommer feministen i meg frem. For i hvilket annet mannsdominert yrke er dette en realitet? Jeg klarer ikke se for meg en eneste mann som hadde funnet seg i å bli herset med slik. Hadde en arbeidsgiver sagt til sin mannlige ansatte at han ikke fikk lønn for overtid tror jeg det hadde blitt månelyst.
Jeg vet om bedrifter som har en policy der ansatte kan velge om de ønsker å ta ut overtid som lønn eller avspasering. Da er saken en annen, mener jeg. Det er valgfrihet. I helsevesenet har ikke alle denne valgfriheten. Hvorfor ikke? Er det fordi vi er kvinner som ikke sier ifra? Er vi for lette å herse med?

Når det er sagt så vil jeg poengtere hvor viktig og flott det er at man i år ser en økning blant antall søkere til helsefaglige utdanninger. Vi har stor bruk for dere! Men jeg vil også råde de av dere som har søkt om å være frempå, bry deg om arbeidstilværelsen din! Bry deg om lønn! Vis at dere ikke finner dere i hva som helst! Da tror jeg at vi kan få til et godt arbeidsliv med gode lønns- og arbeidsvilkår der økt bemanning, høyere lønn og kun faste stillinger blir et faktum.

 

 

Lavstatus å være sykepleier?

Jeg har mange ganger fundert over hvorfor det er slik at sykepleieryrket ofte ses på som et lavstatusyrke.  Lave lønninger og avisoppslag om hvor mye vi løper på jobb, er nok med å bidra til dette.

Men tenk litt på dette: Det er mitt fjes du møter først når du blir innlagt i sykehus, det er jeg som gir deg nødvendig medikasjon, det er jeg som ser at du ikke har det så bra en dag og tar det videre til legen. Det er jeg som strekker meg så langt, for å få deg på beina igjen.

Høres det ut som et lavstatusyrke? 

Jeg gledet meg til å bli sykepleier, for å kunne hjelpe andre, gjøre vurderinger i samarbeid med lege og til å være et medmenneske i jobben.
Jeg ble sjokkert og lei meg da jeg fant ut at sykepleie i dag betegnes som et lavstatusyrke. Ingenting har gjort meg mer opprørt enn det.
Jeg møter pasienter og pårørende i sårbare situasjoner, jeg trøster, jeg blir kjeftet på, jeg sørger for at du har rene klær og gir deg mat og drikke når du spør. Jeg tørker oppkast, slim og avføring etter deg uten spørsmål. Alt dette gjør jeg for at du skal bli frisk! Også blir jeg møtt med et slikt nedrig utsagn.
Grunnen til at det har blitt slik tror jeg, er fordi mange tar oss for gitt, og slik har det blitt.

Jeg spør igjen: I hvilken verden er det lavstatus å hjelpe andre? I hvilken verden mener du at jeg gjør en «drittjobb?»

Norsk Sykepleierforbund har det som sitt innsatsområde for denne perioden at […]sykepleieprofesjonen skal styrkes. […] 
Det er ingen lett jobb når det er gjengs over linja at yrket er lavstatus i utgangspunktet. Men jeg håper de får det til.
Hver dag føler jeg at jeg kjemper mot denne lavstatusen, ikke i form av dårlig betalt eller kjipe arbeidstider, men i form av alt vi «finner oss i». Underbemanning, tidstyver og innsparinger henger over oss hele tiden.

Det er helt tydelig at helsenorge ikke har råd til oss. Og det må prioriteres fremover nå, vi trenger trossalt flere sykepleiere og helsefagarbeidere i fremtiden.

Og nei, jeg mener ikke selv at det er lavstatus å være sykepleier. Men det kan oppfattes slik av utenforstående, og det tror jeg ikke at jeg er alene om å ha opplevd.

 

Hviletid mellom vakter, en viktig faktor for pasientsikkerheten

De fleste som arbeider turnus har kjent på søvnproblemene som oppstår når man kommer hjem fra kveldsvakt og skal på dagvakt. Det er slitsomme dager. Man kommer hjem og prøver å «ekspress-sove,» man presser hodet ned i puta, ser på klokka og ber til høyere makter om at man sovner innen en halvtime. Sjeldent fører det noe godt med seg. 

Arbeidsmiljøloven sier: […] Det kan ikke avtales kortere arbeidsfri periode enn 8 timer i løpet av 24 timer. […]
Greit nok det, men jeg føler sjeldent at jeg faktisk har arbeidsfri i denne perioden mellom kveld- og dagvakt.

Vi har en hektisk arbeidshverdag, med mange inntrykk som trenger bearbeidelse.
Kveldsvaktene, etter min erfaring er ofte de tyngste. Mange spørsmål fra pårørende og man har som oftest ansvar for flere pasienter per sykepleier, enn på dagvakt. Man føler ikke at man får fulgt opp alle pasientene sine godt nok. Alle pasientene har de samme behovene som på en dagvakt, men man har mindre tid per hode.

Det er nok en individuell vurdering. Alt fra hvilken arbeidsplass man arbeider ved, til den enkeltes kapasitet. Men på kveldsvaktene har pasientene ofte behov for samtaler, råd og veiledning, noen mer enn andre. Uforutsette ting oppstår, man hjelper, fikser og trøster før man går videre til neste.
Når jeg da drar hjem fra kveldsvakt har jeg ofte mange tanker, tanker som jeg må bearbeide, jeg må få «stresset» ut av kroppen før jeg sovner. Så «ekspress-soving» fungerer relativt dårlig.
Man kommer seg stort sett alltid i seng med en gang man kommer hjem, men det er en sjeldenhet at man sovner innen én time. Jeg kan bare snakke for meg selv, men på det verste sovner jeg ikke før langt på natt. Og da vet jeg at jeg skal opp igjen om kun få timer og fungere som en profesjonell sykepleier, med alt det innebærer.
Da er det sjeldent det blir en god, dyp, kvalitetsøvn.

Og er det god pasientsikkerhet? Kan jeg ikke forestille meg.
Men vi finner oss i det. For slik er det bare.
Jeg vil gjerne dra frem Vi, kinesere som er det mest leste innspillet på sykepleien.no. For det er så tatt på kornet. Det handler ikke bare om julebord eller skifting før arbeidstiden vår, det stikker dypere enn som så. Og den lovlige hviletiden mellom vakter er også en av de tingene som bare er sånn. Slik har det vært i årevis og det er ingen tegn som tyder på at det vil bli en endring til det bedre på det området med det første.

Endringene i AML som nå ligger på bordet sier ingen ting om hviletiden. Men de sier veldig mye om arbeidstiden.
Lengre arbeidsdager og mer overtid bidrar ikke til bedre hvileperioder heller. Ved å arbeide lengre vakter, vil man også sitte igjen med flere inntrykk som må bearbeides og vanskeligere å stresse ned etter endt arbeidsdag. Man blir fortere sliten og ukonsentrert og dessverre er det da avvikene oppstår.

Dette er også en grunn til at vi i morgen 28. Januar må stå opp for Arbeidsmiljøloven, verne om den slik den er. Vi arbeider i Norge, et av verdens beste helsevesen.
Derfor kan vi ikke tillate at det skal drives enda større rovdrift på helsepersonell enn det allerede gjør.
Vi kan ikke tillate at pasientene våre skal få ukonsentrerte og slitne sykepleiere i arbeid.
For det er pasientene det vil gå utover til syvende og sist.

En ekstremt uheldig ringvirkning som unngås.

politisk streik

Finn et arrangement nær deg her og støtt opp om arbeidsmiljøloven vår!

 

 

Follow my blog with Bloglovin

Arbeidstid på helsa løs- arbeidsmiljøloven trues

Vi er godt inne i 2015 og det som møter oss er en politisk streik mot forslaget om endringer i arbeidsmiljøloven. Det er ingen tvil om at arbeidsmiljøloven er truet, men hva innebærer endringene? Hvilke konsekvenser vil det få for oss sykepleiere? 

politisk streikBIldet er lånt fra LO sine sider

Jeg er ikke så sikker på at alle er klar over endringene som er foreslått i arbeidsmiljøloven, og hva endringene innebærer. Jeg vil forsøke å forklare disse for dere. Jeg vil også poengtere at endringene vil påvirke alle yrkesgrupper, men jeg vil kun ta for meg min egen yrkesgruppe her.

Arbeidsdagene kan bli lengre
Dere har sikkert sett listene som henges opp på vaktrommene når ny turnus er ferdig laget.  En liste man må skrive under på for at ledelsen skal få lov til og gjennomsnittsberegne arbeidstiden din.  Gjennomsnittsberegning innebærer at man i perioder kan arbeide mer enn normal arbeidsuke, mot at man i andre perioder arbeider mindre. I gjennomsnitt skal ikke arbeidstiden overstige lovens grenser. Med dagens arbeidsmiljølov innebærer det 9 timer i løpet av 24 timer og 48 timer i løpet av 7 dager. Det er dette vi skriver under på, på listene. Jeg anbefaler at dere leser på  Arbeidstilsynets sider for utfyllende informasjon.

Med de nye endringene vil regjeringen øke gjennomsnittsberegningen av arbeidstid til 10 timer istedenfor 9 timer. Og ved lokal avtale med tillitsvalgt øke timeantallet fra 10 til 12,5 timer. Dette vil innebære et økt press på tillitsvalgte til godkjenning av arbeidsdager og det vil kanskje medføre lengre arbeidsdager for vår del.

Mer overtid
Arbeidsgiver kan i dag pålegge deg å arbeide inntil 10 timer overtid per uke og 25 timer per måned. Forslaget regjeringen nå kommer med er 12 timer per uke og 30 timer per måned.  Grensen for lokalt avtalt overtid økes fra 15 til 20 timer per uke og fra 40 til 50 timer per måned.
Dette er dog en forhandling som må tas lokalt, men hvis flertallet på arbeidsplassen ønsker forslaget vil dette også ramme de som ikke ønsker økt overtid

Forslaget innebærer at økt arbeidsbelastning én periode skal kompenseres med lavere arbeidsbelastning en annen periode. Men selv om det er flott, kommer man ikke unna at økt arbeidstid fortsatt er en sikkerhetsrisiko for deg som sykepleier, pasientene eller andre det måtte ramme. tidstyver

Mindre overtidsbetaling
Siden grensene for normalarbeidstid forskyves vil også grensene for overtidsbetaling endres. Penger spart for noen, penger tapt for andre.

Det å arbeide turnus, helgearbeid, nattevakter og lengden på vaktene spiller inn på helse og sikkerhet. Det spiller inn i vårt daglige arbeide med pasienter, og risikoen for feil blir større.  STAMI (Statens Arbeidsmiljøinstitutt) har utført en rekke studier som viser at arbeid over åtte timer øker risikoen for ulykker med femti prosent.
En arbeidstid over tolv timer vil fordoble faren for ulykker.
STAMI har samlet mye dokumentasjon som viser at turnusarbeid og nattarbeid har negativ innvirkning på søvnen vår som igjen kan føre til psykiske plager, eller negative effekter med tanke på hjerte- og karsykdommer, kreft og fertilitet. Jeg anbefaler dere å lese noe av dokumentasjonen. 

Sykepleiere er allerede med dagens arbeidsbelastning livredde for å gjøre feil, og noen er utslitte etter åtte timers arbeidsdag. Det er en stor arbeidsbelastning i dette yrket. Å være «bautaen» til våre pasienter er en belastende, men viktig oppgave. Ved å godta at arbeidstidsbestemmelsene økes godtar vi også at arbeidsgiver har større makt i forhold til arbeidstiden vår.
Vi må kunne fortsette å være «bauta» og fremdeles ha et rikt og sosialt privatliv. Økt arbeidstid er ikke løsningen, la arbeidsmiljøloven være som den er!

Den 28. Januar blir det politisk streik mot endringene i Arbeidsmiljøloven. Møt opp og vis din støtte du også.
Du kan klikke her for å finne et arrangement nær deg. 

Korridorpasienter til besvær

Jeg leste artikkelen «Sykepleiere må si nei.» i Tidsskriftet Sykepleien i dag. Der snakkes det om at sykepleiere må nekte å ta i mot korridorpasienter. «Hvis sykepleierne setter ned foten, ville vi ikke hatt korridorpasienter,» mener sykepleierstudenten som har skrevet artikkelen.

si neiSi nei

Begrunnelsen «taushetsplikten brytes ved å ha korridorpasienter» synes jeg er tynn. Taushetsplikten brytes hver eneste dag på flersengsstuer rundt omkring i det langstrakte landet vårt.  At det er brudd på brannforskriften kan jeg være enig i. Gangene blir trange med korridorpasienter, vanskelig og komme seg frem.
Jeg betviler sterkt at sykehusets administrasjon mener oppriktig at med korridorpasienter kan sykehusets kapasitet økes, uten at grunnbemanningen øker.
Korridorpasienter er uansett ikke en ønskelig situasjon, nettopp på grunn av brannforskrifter ol.  Foretaket står i litt av en knipe hvis det faktisk skjer noe, og det går galt. Men mulig jeg er naiv, foretakene skal jo spare inn penger over alt.

Jeg skulle gjerne nektet å ta i mot korridorpasienter, og jeg gjør det til en viss grad.  Det er alltid pasienter som kan ligge på andre avdelinger og som ikke har stort behov for akkurat vår kompetanse. Disse pasientene kan ligge andre steder innenfor sykehuset som har bedre kapasitet.
Også har min arbeidsplass og sikkert andre avdelinger også restriksjoner på hva slags pasienter som kan ligge på korridoren. For eksempel: oppegående, selvstelt, trenger ikke oksygen eller andre hjelpemidler.
Gjør man det slik innebærer det ofte at det er de mest oppegående som blir korridorpasienter, og kanskje de til og med skal reise dagen etterpå. Men selvfølgelig, vi er pliktige til å ta i mot pasienter uansett.
For å rette opp i antallet korridorpasienter gjøres det ofte omrokkeringer på sykehuset, der de friskeste flytter til pasienthotell og da står man igjen med de tyngste pasientene på avdelingen. Og samme grunnbemanning. Rettferdig? Neppe. 

Jeg har faktisk ikke tenkt tanken å skrive avvik på korridorpasienter, men det er kanskje nødvendig. Det skal jeg ta med meg videre.

Apropo taushetsplikten så brytes den ikke bare med korridorpasienter, ofte som nevnt over, er korridorpasientene oppegående, og man kan dermed benytte et samtalerom under legevisitt.
Det jeg kanskje er mest opptatt av er at korridorpasientene mister muligheten til å si i fra hvis det skulle være noe,  de er lettere å «glemme» selv om vi ikke liker å innrømme at vi «glemmer» pasienter.

Det er mange ganger jeg synes pasientene er urettferdig fordelt. Min avdeling har kanskje blitt fylt opp av pasienter av alle slag, med alle mulige sykdommer. Til og med sykdommer som ikke hører hjemme på min avdeling(!). Og her må lederne ta noen tak. Det er slike situasjoner som ofte gir korridorpasienter i utgangspunktet. Jeg har sagt i fra mange ganger, og jeg vet at flere av mine kollegaer gjør det samme. Men vi kan ikke streike fordi vi har korridorpasienter. Dette er foretakets og adminstrasjonens ansvar å gjøre noe med. 

korridorpasienterTrangt om plassen…  

Jeg har aldri tenkt at det trengte en begrunnelse før jeg leste om det i artikkelen. Foretakstillitsvalgt i Helse Stavanger sier at det er forskjell på overbelegg og korridorpasienter. Og jeg er enig med henne, her er det nok store mørketall. Jeg velger å tro at det er fordi man ikke er klar over at det er en forskjell på disse berepene.

Jeg kan jo gjøre det klart: Overbelegg, for mange pasienter inne på pasientrom. 
Korridorpasienter, faktiske pasienter som har sengen sin på korridoren. 
Jeg tror, som henne, at alle pasienter meldes som overbelegg, også glemmer man å si hvor mange som er korridorpasienter. Får man en mer riktig melding her, vil det kanskje gå opp et lys for foretakene når de omsider får riktige tall.

Jeg gleder meg til den dagen jeg kommer på jobb uten en eneste korridorpasient. Men jeg tror det blir voldsomt lenge til.
I dag legges det inn alt for mange pasienter i sykehusene, flere kunne blitt innlagt på kommunens ø-hjelp senger. Det er mer enn en gang jeg har opplevd at jeg ikke forstår hvorfor pasienten er innlagt. Det må bedre samhandling til mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Kompetansen i kommunene må opp og flere leger må ut i arbeid på sykehjemmene. Samtidig har vi et ansvar for god nok bemanning der man arbeider og å få ned liggedøgnene.

Da  er mye gjort, men det er nok ikke løst i løpet av de neste fem årene allikevel. 

 

Bidrar turnusarbeid til dårlig helse?

Det skal det nemlig forskes på nå. Nå i høst startes det opp et forskningsprosjekt som 600 turnusarbeidene sykepleiere har takket ja til og være med i. 

tid helse

Ca 60 prosent av dagens sykepleiere arbeider turnus, hensikten med forskningsprosjektet er å kartlegge om man får dårlig helse av turnusarbeid.
Selv er jeg overlykkelig over at det nå skal forskes på, og jeg gleder meg til å lese resultatet.

Det trengs sykepleiere, mange i fremtiden og da er det viktig at arbeidsordningen fremmer god helse.
Men, hva hvis resultatet viser at det er skadelig eller bidrar til dårlig helse? Min første tanke er at noe må gjøres med turnusordningen. Men er det egentlig så lett?

Man er avhengi av helsepersonell 24/7 på enhver institusjon. Så å kutte ut turnusarbeid, er uaktuelt.
Jeg er redd dette forskningsprosjektet og resultatene bare blir et papir som blir lagt i en skuff, og forbedringene uteblir.

Jeg skal ikke ta sorgene på forskudd, men det er noe å tenke over.

forskning turnusarbeid

 

Ingen ønsker vel og arbeide seg til dårlig helse?


Forskningsprosjektet kan du lese mer om her på sykepleien.no

 

Finnes det vanskelige pårørende?

Jeg leste artikkelen En vanskelig pårørende? i Tidsskriftet Sykepleien for en ukes tid siden. En interessant artikkel sett fra pårørendes standpunkt. Når jeg leser artikkelen prøver jeg å tenke over om jeg ville oppfattet henne som vanskelig. Jeg kommer frem til at nei, det ville jeg ikke.
Hun oppfattes av meg som nysgjerrig og spørrende. Det er hennes sønn det er snakk om, selvfølgelig har hun spørsmål.

Hospital violence

På vaktrommet snakkes det ofte om vanskelige pårørende. Men jeg har aldri opplevd at en spørrende og nysgjerrig pårørende har blitt oppfattet som vanskelig.
Det er vi som behandler pasienten som skal ha svar på spørsmålene til disse pårørende, selvfølgelig vil de spørre. Men det virker som at (utifra artikkelen) vi bare skal gjøre de sykepleiefaglige oppgavene også er det liksom nok. Det virker for meg som at det har gått flere hus forbi at en veldig viktig oppgave vi har er å informere pårørende og være deres ventil når de har det tungt.

Jeg og sikkert flere med meg har opplevd virkelige vanskelige pårørende. De er fortvilte. Fortvilte over situasjonen og at de som pårørende står helt hjelpesløse på sidelinjen, uten noen form for kontroll. Jeg har blant annet blitt kjeftet på og blitt kalt inkompetent.  Da må det være lov og ventilere seg på vaktrommet.

Jeg er utdannet sykepleier. Det er min jobb. Det er ikke min identitet. Det må også disse vanskelige pårørende huske på. Jeg prøver så godt jeg kan og ikke ta med meg jobben hjem. Av og til skjer det. Og alle burde vite at det ikke er noe hyggelig.

Det er ikke alltid like lett å få luftet disse tankene om vanskelige pårørende i en travel arbeidshverdag, og min oppfatning er at det er derfor de blir kalt vanskelige. I en hektisk arbeidshverdag har vi ikke alltid tid til å svare på utallige spørsmål fra pårørende. Hvis alle pårørende til mine pasienter skulle gjort det i løpet av en dag, hadde jeg ikke hatt tid til annet. Derfor tror jeg at pårørende oppfatter oss som lite villige til å svare på spørsmål.
Vi må sette grenser for oss selv i vårt arbeid, men det er måten det gjøres på som er viktig.

Vær ærlig med pårørende og forklar at du ikke har tid til å svare på alle spørsmålene, men at du kan besvare de på et senere tidspunkt. Eller avtal en tid der du ser at du har mulighet til og sette deg ned med pårørende for en lengre prat. Det vil de sette pris på, og kanskje vil de heller ikke oppfattes som vanskelige lenger.

For oss som arbeider med pårørende, er det ekstremt viktig med refleksjon når man havner i vanskelige situasjoner. Uansett hva det måtte være. Men jeg vet veldig godt at det er mange arbeidsplasser som ikke har tilbud om refleksjonsgrupper. Det burde være på plass på alle arbeidsplasser. Hvis ikke skal det være høy takhøyde på vaktrommet. Og da uten at noen skal dømme en for sine utsagn.
VI må bli flinkere til å stresse ned, stole på kunnskapen vi har og de gode formidlingsevnene våre. Men noen ganger er en pårørende vanskelig og da må det være lov å søke hjelp av medkollega.