Institusjoner driver rovdrift på helsepersonell

Dårlig bemanning i helsevesenet er ikke et nytt fenomen. Et raskt googlesøk beviser det. Det drives rovdrift på helsepersonell i hele landet. Det er uholdbart.
Alle i helsevesenet opplever det, være seg hjelpepleiere, leger og sykepleiere. Vi møter trofast opp på jobb og blir møtt med alt for mange pasienter kontra personell. Det skjer kanskje ikke hver eneste dag, men alle vil oppleve, eller har opplevd det en eller annen gang. 

Det er en stor fortvilelse for alle parter som er involvert i en slik situasjon. Legene har for mye arbeid per person og lange dager som igjen kan føre til dårlig pasientbehandling. Sykepleiere rekker ikke over alle sykepleieprosedyrene og rapportskrivingen i løpet av sin arbeidsdag, og hjelpepleierne løper som noen strikkballer for å hjelpe pasientene i stell eller lignende. Jeg opplever og ser det nesten daglig.

Dårlig bemanning vil føre til feil, det vil føre til at pasientenes sikkerhet settes på prøve. Vi strekker oss langt i vårt arbeid, og det er når det stormer som verst at uhellene skjer. Pasienter som faller eller blir feilmedisinert. Stikkskader på grunn av stress. Et raskt søk i google viser at feilmedisinering og dårlig kvalitet på pleien er normalt. Det er ikke før det skjer graverende feil at problemene tas tak i.

Ledelsene rundt om på landets institusjoner sliter med å få bemannet opp alle vaktene. Mange er sykemeldte, det er vanskelig å få tak i noen som vil arbeide ekstravakter. Og alle vet at med bare én mindre person på vakt, blir vaktene tyngre for alle. Og det igjen fører til at flere blir slitne, og i verste fall sykemelder seg. En skikkelig ond sirkel som er ekstremt vanskelig å komme ut av.

Det er ikke rart det er så mange sykemeldinger i det norske helsevesenet. Og det er heller ikke så rart at de aller fleste er kvinner. Mest fordi 90% av de som arbeider i helsevesenet er kvinner. Og vi setter ofte ned foten litt i seneste laget. Vi sier ikke i fra før vi er utslitte, lederne våre ser det ikke før sykemeldingene ramler inn. Hvorfor ikke?  Fordi vi står i stresset helt til vi ikke takler det mer. Og da er det full stopp. Det er denne onde sirkelen, som nevnt ovenfor.
Men ansvaret for en bedre arbeidshverdag er et felles ansvar. Vi som arbeidstakere må gå i oss selv og bli flinkere å si i fra  om arbeidstilværelsen, gjerne daglig. Har dagen vært uholdbar, fortell ledelsen om det med en gang istedenfor å prate med kollegaer i korridorene.
Og ledelsen må bli flinkere til å ha en åpen dialog med sine ansatte, gjerne daglig.
De må bli bedre lyttere, mindre prating og mer handling.
Ledelsen må møte sine ansatte med en åpen holdning. Ikke glem at det er de under dere som går i stresset, som kjenner det på kroppen. Noen ledere er flinke til å være der tingene skjer sammen med sine ansatte, men det er også de som ikke er like gode på akkurat dette.

Jeg har selv opplevd å ha ansvar for ti pasienter. Medisinutlevering, sykepleieprosedyrer, stell og mobilisering er noe av mitt ansvar. Pårørende som har spørsmål de ønsker svar på og telefoner som ringer. Ofte føler jeg meg direkte dum, fordi jeg ikke har mulighet til å gi gode svar på spørsmålene. Og jeg føler meg utilstrekkelig ovenfor pasientene mine.
Det er ikke greit.

utbrent

Jeg vet det er vanskelig å få tak i flere hender i dagens helsevesen. Og det er flust av forslag til endringer, deriblant verneplikt innenfor helsesektoren. Det er et forslag, men ikke et veldig godt et spør du meg. Men det er en desperat handling fra personer som aldri har satt en fot innenfor helsevesenets mange institusjoner.
Hvis endringene i arbeidsmiljøloven blir vedtatt frykter jeg større rovdrift på helsepersonell. Lettere å arbeide overtid og igjen dårligere kvalitet på pleien som gis. Det kan ikke godtas.
For mitt vedkommende er det nok nå. Jeg orker ikke å bli nedringt om vakter, jeg orker ikke å slite meg ut i en jobb jeg skal ha i 35 (!) år til.

Men jeg har også forståelse for at kabalen om penger og bemanning ikke er enkel. Og ledelsene rundt om på de forskjellige institusjonene får en viss sum penger de skal drive for. Det inkluderer også lønningene våre. Problemet er ikke nødvendigvis hos min, eller din sjef. Nei, problemet sitter definitivt høyere opp i systemet enn som så.
Og her skulle jeg virkelig ønske at de som sitter på pengesekken kan komme seg ut på institusjonene, se med egne øyne hva som foregår.
Jeg vil at de skal se den vanvittige rovdriften som drives på helsepersonell.

Kanskje de får opp øynene.. kanskje.

For rovdrift er det, definitivt.

Første gangen på radio!

På mandag ble mitt innlegg «Unge sykepleiere, sykt flinke piker» publisert i bladet sykepleien.no, der høstet innlegget enorm respons, med nesten 1000 delinger og et lesertall på bloggen som skøyt i været. Mange engasjerte seg i diskusjonen og det er tydelig at det er et tema som er meget aktuelt blandt helsepersonell, og befolkningen for øvrig.
på radioen
I dag var jeg gjest på NRK Vestfold sin sending kl 16.30, sendingen kan du høre her.  Spol til 16:39, der har du meg. Forøvrig var jeg veldig nervøs, og det var nok ikke ideelt å ha nattevakt før en slik opptreden. (les akkurat stått opp.) Men uansett herregud så fett! Ekstatisk! Og en skikkelig selvtillitsboost. Jeg håper jeg fikk frem budskapet.
Også har jeg funnet ut at jeg ønsker å undersøke hva menn i helseyrker tenker om seg og presset rundt det og ikke være flink nok.

Når det er sagt må jeg bare få takke for den enorme responsen jeg har fått! Dette er en stor boost for meg til å fortsette med denne bloggen. Jeg digger at jeg kan engasjere dere der ute. Jeg kan ikke si annet enn tusen tusen takk og jeg bøyer meg i støvet for dere som leser mine innlegg og gir meg tilbakemeldinger.

Digger dere!

Hvordan mestrer du en stresset arbeidshverdag?

Vi opplever det alle sammen. Uansett hva man arbeider med. En stresset arbeidshverdag er ikke noe nytt, men noen opplever det nok verre enn andre. 

Sykepleiere kan nok alle relatere seg til det i større eller mindre grad. Vi arbeider med pasienter som krever og forlanger, som trenger behandling og hjelp fra helsevesenet.  Og det skal de få, de har krav på helsehjelp. Men.. vi som er sykepleiere må sette noen grenser for oss selv og pasienten. Ellers vil de suge arbeidsgleden ut av oss i noen tilfeller.

stress

Noen arbeidsdager er det bare mye å gjøre og man får aldri helt tak på ved arbeidsdagens slutt hva man faktisk har gjort, og om man har prioritert rett. Jeg har sittet for meg selv etter endt arbeidsdag og forsøkt å tenke over hva jeg faktisk har gjort noen ganger, og det er ikke alltid like lett å komme på i etterkant. Spørsmål som har jeg gjort det som var viktig? Overlot jeg noe jeg burde gjort selv til neste skift? Har jeg gjort nok? Det er alle spørsmål jeg spør meg selv når arbeidsdagen er over.
Alle burde stille seg noen slike spørsmål av og til, bare for å bli klar over hva man faktisk gjør i løpet av en arbeidsdag. Og noe av det som er viktigst er å være fornøyd med egen innsats. Alltid.
Kollegaer har som regel forståelse for at man ikke har rukket over alt, og glemmer ting. Det er lov.

Det er viktig med noen teknikker i hverdagen for å føle at man mestrer stresset. En teknikk jeg hørte forleden var at man skal fortelle seg selv tre positive ting om seg selv og sin egeninnsats den arbeidsdagen, når man har lagt seg. Klarer man det, vil man etterhvert legge vekk de negative tankene om alt man ikke fikk gjort, og sover forhåpentligvis bedre om natta.
En annen teknikk jeg bruker selv på jobb er å gå på vaktrommet eller en annen plass man kan få litt fred og puste godt ut og «tømme» hodet. Jeg kan bare snakke for meg selv, men det fører til at jeg tenker klarere, evner å prioritere bedre, jeg blir mer strukturert og fokusert.

Et annet stressmoment er pasienter som tapper deg for energi. Jeg har selv opplevd at pasienter har benyttet seg av hersketeknikker ovenfor meg, når jeg har det travelt. Ofte opplever jeg at pasienter forteller meg hva jeg skal gjøre og at de ikke kan vente til jeg kommer og svarer på «klokka.» Hva da? Vi må ikke føye oss etter de, gjør vi det har vi skapt unødvendig stress. Hvorfor? For da har de en forestilling av at det er ok å være slik.
Selv bruker jeg å si noe som at «jeg kommer alltid så fort jeg kan, nå har du min oppmerksomhet, hva kan jeg hjelpe deg med?» Pasienten synes ofte det er greit da.
Også sier jeg alltid i fra om at jeg skal ta spisepause. De aller fleste har stor forståelse for at du også må ha mat og en pause i arbeidet.

Jeg er overbevist om at noen slike teknikker kan bidra til at «flink pike»- syndromet blir mindre fremtredende. Men det er ikke gjort over natta. Det tar lang tid, og noe man må jobbe med.

Også må vi bli flinkere til å fremsnakke hverandre! Gi ros og tilbakemeldinger, vi mennesker lever og ånder for det.


Ønsker du å støtte Sykepleiere mot brystkreft? Det er fortsatt mulig å donere penger til kreftforeningen. 

 

En filmatisering om oss flinke piker

Etter mitt innlegg «Unge sykepleier, sykt flinke piker» ble jeg kontaktet av en filmskaper. Damen som kontaktet meg ville opplyse meg om at det har blitt laget en film som heter «Flink pike.»

Flink pike - plakat

Denne filmen er «en feelgood-film om depresjon» som det står på filmweb sine sider. Det er en jordnær og ekte film som mange av oss sikkert klarer å kjenne oss igjen i.
Jeg anbefaler alle å se filmen. Den skal bli sendt på kino over hele landet, med premiere 10. Oktober.

Det er en film til ettertanke. Jeg har ikke sett den selv enda, men traileren sier sitt. Og jeg håper den kan bidra til at vi kan trives med den vi er i dag.

Her kommer du til traileren på filmweb.no sine sider.
Og du kan «like» filmen her på facebook. 

 

Unge sykepleiere, sykt flinke piker.

For en ukes tid siden leste jeg en anonym kvinnes kronikk i aftenposten om «flink pike» syndromet.  Og det er ikke første gang jeg har lest om fenomenet i avisene i det siste. Det uroer meg.

flinkpike

Det er en hel generasjon av flinke piker. Vi har skyhøye forventninger til oss selv, og det mangler ikke på ambisjoner.  Som kvinnen i kronikken skriver, tror også jeg at dette er noe som starter allerede på barneskolen. Man har forventninger til seg selv ovenfor sine venner, ovenfor foreldre og lærere. De hjemme forventer at man gjør sitt beste på skolen, og lærere forventer det samme. Av vennegjengen forventes det at man passer inn. Man skal helst ikke være annerledes, man skal for guds skyld ikke ha egne meninger og gjør du noe «feil» så kommer du til å få høre om det, lenge.

Når jeg startet på sykepleiestudiet var det også et forventningspress fra lærere og ikke minst meg selv. Jeg skulle få det til og gode karakterer skulle jeg få. Jeg gjorde det bra.

Det var ikke før jeg startet å arbeide som sykepleier at jeg kjente ordentlig på forventningspresset. Jeg følte et enormt press til å prestere, daglig. Jeg måtte være frampå, og det var ingen som skulle ha noe å utsette på mitt arbeid. Om jeg så måtte arbeide overtid. Og jeg ser rundt meg at det er flere enn meg som har det slik. Noen til og med verre. Min arbeidsgiver har ved flere tilfeller fundert på hvorfor vi aldri synes at vi er gode nok. Svaret er nok at det er alltids noe som kunne blitt gjort bedre, i følge oss. I en travel arbeidshverdag ser jeg at det er ikke mulig, hver eneste dag å få til absolutt alt jeg skulle gjort på jobb. Da hadde jeg arbeidet meg i hjel. Tenk heller over de tingene du har gjort, for jeg er ganske sikker på at det er mer enn godt nok. 

Jeg mener at det er utdanningsinstitusjonene som skaper dette forventningspresset i utgangspunktet. Under studietiden ble jeg opplært til at f.eks. sengen skal være pent oppredd, lakenet skal ikke ha noen skrukker- stramt og fint. Putene skal ligge slik, og dynen skal brettes slik. Jeg ble fortalt at sykepleier var et serviceyrke. Du skal alltid være blid og serviceinnstilt ovenfor din pasient. Høres ikke det veldig gammeldags ut?! Det gjorde meg opprørt. Sykepleie i dag handler om å ivareta pasientens behov, sørge for at behandling blir utført og tilrettelegge for at pasienten skal kunne ha det best mulig. Klart jeg er hyggelig og imøtekommende, men ikke for enhver pris.

Jeg tror det er her mange «ender opp som flink pike.» Pasienten har en forventning til at sykepleieren skal serve en, og sykepleier føler at hun må prestere for å blidgjøre pasienten. På min arbeidsplass er det veldig travelt. Hvis jeg skulle «dullet» med alle pasienten i løpet av en arbeidsdag, hadde jeg ikke blitt ferdig.

Det må prioriteres. Og flinke piker må fortelles at selv om den ene pasienten ikke fikk vasket seg på ryggen den dagen, så har hun gjort en god jobb.
Fokuset må flyttes fra arbeidet man ikke har gjort, til det arbeidet man har gjort.
Skjer ikke det, kommer alle disse flinke pikene til å bli utbrent og lei i rimelig ung alder. Det er trist. For de er alle veldig flinke. 


Selv anser jeg meg som en flink pike, men forhåpentligvis i ordets rette forstand. Jeg har lært av tidligere erfaringer. Veggen har jeg møtt før. Det anbefales ikke.