Skikket eller ikke til arbeid i helsevesenet?

Den siste uken har det vært stor diskusjon og flere artikler som har blitt skrevet om vernepleierstudent Lene Antonsen som har blitt meldt til skikkethetsnemnda på bakgrunn av bilder hun selger, og fordi hun har figurert som toppløsmodell. Hva synes vi egentlig om det? 

Jeg har lest saken og en del kommentarer, og jeg forstår i grunn både de som er enig i at dette er riktig å gjøre og de som synes det er feil. Jeg skjønner også den fornærmede i saken som føler seg trakassert. Men skikkethetsvurdering er ikke noe som utføres i det øyeblikket det oppdages noe kritikkverdig, det er løpende skikkethetsvurderinger på slike studier. Samtidig tenker jeg at det må være lov å levere en tvilsmelding på en student og når tvilsmelding er levert vil saken komme opp i skikkethetsnemnda.

Jeg tenker faktisk at det er sunt at det stilles tvil til studenter som selger toppløsbilder, men det er ikke dermed sagt at studenten ikke er skikket til arbeid i helsevesenet. Det er to forskjellige ting.
I forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning står det at «hvis det er begrunnet tvil om studenten er skikket eller ikke, skal det foretas en særskilt skikkethetsvurdering.»

Og da mener jeg at hvis skolens institusjonsansvarlig for skikkethetsvurderinger mener at her er det begrunnet tvil, ja da har hun gjort det som er rett og rimelig, faktisk.
Også må jeg bare poengtere at det å bli meldt til skikkethetsnemnda ikke er ensbetydene med å bli kastet ut fra skolen eller studiet. Her synes jeg mediene tar voldsomt hardt i. Jeg har selv sittet som representant i en skikkethetsnemnd og denne nemnda vurderer studenten etter en del kriterier, det er litt forskjellige kriterier alt etter om du studerer til å bli lærer eller helsepersonell. Men hovedkriteriene går på at studenten er truende, viser manglende vilje eller evne til omsorg, empati, forståelse, misbruk av rusmidler og lignende.
Hvis dere vil lese mer om det kan dere klikke på lenken i teksten ovenfor.

Nå kjenner ikke jeg hverken til saken eller til fornærmede, men jeg tror nok at den vurderingen i skikkethetsnemnda vil gå i favør fornærmede på bakgrunn av den informasjonen jeg har gjennom media og det forskriften sier. Men tiden vil vise. Selv er jeg veldig usikker på hva jeg mener personlig om saken. Men ut i fra de kriteriene som er satt ser jeg ikke noe kritikkverdig og det er forskjell på jobb og privatliv.

Når det er sagt vil jeg gjerne si at det krever en del mot å melde studenter til skikkethetsnemnda. Det er ikke noen enkel prosess og man ser dessverre ofte at studenter som absolutt burde bli meldt til skikkethetsnemnda sklir igjennom studiene sine. Til tross for at det har blitt sådd tvil rundt deres praksis og yrkesutøvelse. Og det er meget synd. Min påstand er at det skjer fordi det innebærer en del ekstraarbeid og de fleste av oss er lite flinke til å takle konflikter. Det er tøft og være melder også!
Vi har alle et ansvar for å melde i fra om kritikkverdige forhold, om du er medstudent, kollega, faglærer eller institusjonsansvarlig. Men det gjøres alt for sjeldent.
At en slik sak blir «opphauset» i media tror jeg bidrar til at færre våger å melde fra i fremtiden.

Flere må melde i fra om slike tilfeller, vi skal arbeide pasientsikkert i mange år fremover. En jobb i helsevesenet er faktisk ikke for alle.

Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning

 

Holder du deg faglig oppdatert?

På studiet nå om dagen bruker vi en del tid på prosedyrer og fagutvikling. I praksis har vi blitt «pushet» på å slå opp og sette spørsmålstegn ved mangelfulle prosedyrer. Vi diskuterer det opp mot fag og finner forskning og annen litteratur rundt emnet. 
Jeg ser viktigheten av å holde meg faglig oppdatert, gjør du?

Vi har alle hørt det har blitt sagt; «det er bare sånn det er.» eller «nei, her er det slik vi gjør det.» når man har satt spørsmålstegn ved hvordan pasientnære prosedyrer blir gjort. Og hvor ofte har man egentlig slått opp i prosedyrene som foreligger for hvert enkelt arbeidssted? Jeg har selv utført en prosedyre slik andre har sagt at den er, mest fordi jeg «ikke har hatt tid» til å slå opp prosedyren. Man skal være rask og ingen sinke i en travel hverdag. Men større og mer omfattende prosedyrer som jeg har utført sjeldent slår jeg alltid opp. Og har jeg først slått opp en prosedyre, følger jeg den slavisk.

Nå som jeg er blitt oppmerksom på dette med prosedyrer, legger jeg fort merke til om andre er flinke til å bruke de prosedyrene som er tilgjengelige. Og jeg ser at det er forskjeller på om man er nyutdannet eller ikke, spesialsykepleier eller ikke. Jeg har lagt merke til at nyutdannete sykepleiere, spesialsykepleiere og nyansatte er de ivrigste på riktig utførelse av prosedyrer. Men hva med resten?

Hvorfor er ikke alle like ivrige på riktig utførelse av prosedyrer?

Alle helseforetak og institusjoner har et eget prosedyreverktøy, en side man kan slå opp lokale prosedyrer. Helsebiblioteket har også en oversikt over fagprosedyrer som er godkjent lokalt og som ivaretar minstekrav for utvikling av fagprosedyrer. I tillegg til dette har man PPS som nå har byttet navn til VAR Healthcare og ikke minst Sykepleierhåndboka (SHB) som også finnes som app. Dette er alle gode steder å finne prosedyrer på, men ikke glem at det kan være lokale forskjeller, så alltid sjekk med arbeidsstedet ditt!
Men, tilbake til poenget, når prosedyrene er så lett tilgjengelig hvorfor brukes de ikke oftere? Kan vi virkelig gjemme oss bak at vi ikke har tid? 

Men jeg spør meg; er det for vanskelig å finne frem til riktig prosedyre? Eller er de lite tilgjengelig? Selv har jeg opplevd å bli sittende å lete i både ti og femten minutter før jeg finner den prosedyren jeg var ute etter. Er det derfor man ikke benytter seg av fagprosedyrer?

Jeg tror at vi som helsepersonell ønsker å bruke disse verktøyene for å heve kvaliteten på tjenestene våre. Men samfunnet krever at vi skal behandle pasientene våre fortere og vi skal behandle flere pasienter på kortere tid. Og dette går på bekostning av pasientsikkerheten.

Vi må tenke på pasientsikkerheten først og fremst!

Det er for pasienten prosedyrene er utviklet. Det er for å hindre sykehusinfeksjoner, uønskede hendelser og dødsfall at prosedyrene er laget!

Pasientsikkert vil si at man skal bruke de lokale prosedyrene og følge de. Prosedyrene revideres relativt ofte også, så det nytter ikke at du har lest prosedyren en gang for to år siden. Den skal sjekkes igjen og igjen. Staten pålegger oss faktisk å følge prosedyrer. Pasientsikkerhetsprogrammet I trygge hender, er et eksempel på det.

Avslutningsvis vil jeg si en ting. Staten pålegger oss å faktisk følge prosedyrene våre, samtidig pålegger de oss å behandle flere og fortere. Jeg har ikke så mye å si til det annet enn at, jeg velger å følge prosedyrene og sørge for at jeg og min arbeidsplass arbeider pasientsikkert.

Også er det lov å håpe at det blir lettere tilgjengelig i de teknologiske verktøyene vi bruker i hverdagen.

Korridorpasient eller pasient på feil avdeling? Hva er mest pasientsikkert?

I det siste har det vært en del saker i media om korridorpasienter og pasienter som har havnet på feil avdeling i forhold til sykdom og i verste fall dødd, på grunn av mangelfull oppfølging av riktig, kompetent personell. Dette er det ultimate skrekk-scenarioet. Det skal bare ikke skje. Pasientsikkerheten er truet. 

Både faglig og politisk har vi som mål at pasienter ikke skal ligge på korridor, men sykehusene måles ut i fra beleggsprosent. Så et fullt sykehus er positivt, det er størst produktivitet slik. Men korridorpasienter vil ingen avdelinger egentlig ha. Pasienter blir da noen ganger flyttet til andre avdelinger slik at de får et rom fremfor å beholde de på korridor på den egentlige avdelingen.
Selv har jeg gjort dette mange ganger og det er et system for at disse pasientene som flyttes rundt på andre avdelinger skal få riktig oppfølging. De blir lagt på andre avdelinger som «satellittpasienter.» Flyttes de til en annen avdeling på den måten, vil den eksisterende avdelingen fortsatt ha pasienten på sin liste, som igjen vil føre til at pasienten får riktig oppfølging.

Men som alle andre systemer så kan dette også svikte. Og det er beklagelig. Det er ikke lenge siden jeg leste om et slik avvik i lokalavisen. Det endte med døden. Dessverre.

Til hvilken pris skal pasienter flyttes rundt på andre avdelinger? Er det muligens bedre å ha en eller to korridorpasienter? 

En ting er oppfølging pasienten får av lege, men oppfølgingen av sykepleier er heller ikke god. Vi har forskjellig kunnskap på forskjellige avdelinger. En sykepleier på en gastroavdeling er ikke god på riktig behandling av thoraxdren og vise versa.

Jeg har selv blitt stående i situasjoner med pasienter som har en helt annen problemstilling enn det jeg til vanlig arbeider med. Man lærer jo, man oppsøker lærdom, ringer og spør, slår opp i kvalitetshåndboken, men det tar tid. Hadde pasienten blitt lagt på riktig avdeling i utgangspunktet så hadde man spart seg for tid og unødvendig stress for pasienten.

Nå i dag arbeider jeg i et akuttmottak. Nå sitter jeg i andre enden. Enden som bestemmer hvilken avdeling pasienten skal ligge på.
Min oppgave er å ringe og melde pasienten til avdelingen. Ofte får jeg beskjed av sykepleier i andre enden om at «det er fullt, vi har bare korridorplasser igjen.» «Eller, nei vi har ikke plass.» 
Det setter meg i en ubehagelig situasjon. Jeg som er der med pasienten i en alvorlig og kritisk fase ser at pasienten trenger plass på riktig avdeling, med riktig og kompetent oppfølging. Jeg snakker med lege i akuttmottaket, får beskjed om at pasienten  til den avdelingen, det må de bare fikse. Utfallet blir ofte sure miner, dessverre. Og jeg bruker unødig mye tid i telefonen, som jeg heller ville brukt hos pasienten.
Systemet er ikke optimalt.

Men hovedfokuset når man fordeler pasientene på de forskjellige avdelingen må være pasientsikkerhet. Pasienten skal føle seg trygg og ivaretatt uansett hvor de oppholder seg. Selv tenker jeg at det er bedre med en eller to på korridor fremfor at pasienten blir liggende på feil avdeling, uten riktig oppfølging.

Så har man jo pasienter som ikke vil legges inn på sykehus med mindre de får rom. Jeg har hørt flere si at «må jeg ligge på korridor så reiser jeg hjem.» Noen ganger tror jeg at pasienten selv har skyld i at de flyttes til andre avdelinger. Vi, meg inkludert, lar oss føye av slike «trusler.» Vi vil gjøre alle til lags, alle skal få gode erfaringer fra det norske helsevesen.
Jeg skjønner meget godt at å ligge på korridor ikke er optimalt, men hvis pasienten visste at det var på grunn av pasientsikkerhet. Og for at pasienten skal få den beste oppfølgingen så er dette nødvendig. Ville det hjulpet? Jeg tror ikke alle pasienter har tenkt i de baner.

Korridorpasienter har nok kommet for å bli, om ikke for alltid så hvert fall for lang tid fremover. Men pasienter på feil avdeling, skal og bør unngås. Riktig avdeling, riktig oppfølging. 


Så kan det jo selvfølgelig diskuteres hvor pasientsikkert det er med korridorpasienter også, men det får bli en annen gang.

Når alternativ medisin er foretrukket fremfor skolemedisin. Hvordan skal helsevesenet forholde seg til dette?

Visse typer alternativ medisin har fått innpass i det tradisjonelle helsevesenet. Akupunktur er et godt eksempel på dette. Akupunktur som smertelindring under fødsel er utbredt, hvorvidt det har effekt kan ikke jeg uttale meg om, men mange mener at det gjør nettopp det. Og det er flott! De lærde strides faktisk om akupunktur faktisk virker eller om det kun er placebo. Men hva med andre typer alternativ medisin som folk prøver ut? Og hvilken rolle burde vi som helsepersonell i et tradisjonelt helsevesen innta når pasienter spør om slike alternativer? 

Som sykepleier i et akuttmottak møter jeg mange forskjellige mennesketyper. Jeg treffer også på de som ikke har tro på tradisjonell medisin eller «skolemedisin» som noen velger å kalle det. Men de har blitt sendt til akuttmottaket av sin fastlege eller pårørende. Selv mener pasienten at en time hos homøopaten vil hjelpe på pasientens plager.
Noen ganger gjør slike uttalelser meg trist. Ikke fordi at det er noe galt i å prøve noe alternativt. Men fordi de nekter å ta i mot tradisjonell behandling, som er forsket på og utprøvd gjennom haugevis av år. Pasienter med kraftig lungebetennelse som nekter å ta i mot antibiotikabehandling eller pasienter som nekter å ta i mot blodfortynnende mot en lungeemboli, har jeg overvært. Tilsynelatende alvorlige tilstander som vi som skal hjelpe vedkommende, tar ytterst seriøst.
Men når pasienten kun er opphengt i hvor mange som døde under utprøvingen av antibiotikatyper opp igjennom årene eller som tenker at sølvvann er bedre, da blir det vanskelig.

placebodefektenJeg trodde vi, det norske folk var mer opplyste enn som så. Og det gjør meg trist. Selv er jeg stor tilhenger av Gunnar Tjomlid sin blogg og boken placebodefekten har blitt lest fra perm til perm. Jeg forstår jo at det er et behov for folkeopplysning enda, når Tjomlid tilsynelatende kan leve av å forelese om viktigheten av skolemedisin og hvorfor man ikke skal «la seg lure.»

Jeg blir litt forundret og lurer på hva folk egentlig vet om f.eks. homøopati og healing? Vet folk at homøopati handler om å innta kuler med en så ultra liten bestanddel legemiddel at det kan kalles vann? Vet folk at forskning viser at homøopatiske legemidler ikke har noen effekt dog heller ingen virkningsmekanismer? 

Hva med healing? Mener folk virkelig at det at noen tenker på deg, eventuelt holder en hånd på deg skal kurere deg for smerte eller lignende?

Jeg blir lei meg når en pasient som er alvorlig syk nekter å ta i mot behandling og i samme åndedrag sier at de drar hjem på eget ansvar og ringer homøopaten sin, for det hjelper hvert fall. Har tiltroen til helsevesenet sunket så dramatisk? 

Jeg prøver å fortelle disse pasientene at den behandlingen vi kan tilby, har dokumentert effekt og vil hjelpe pasienten til å komme seg på beina igjen. Men samtidig kan jeg ikke tvinge pasienten til å ta den behandlingen vi tilbyr. Selv om vi vil fraråde de fra og ikke ta i mot behandling er det jo til syvende og sist pasienten selv som bestemmer.
Men da lurer jeg jo på hvorfor pasienten oppsøkte skolemedisinen i utgangspunktet?

homøopati

Personlig synes jeg slike situasjoner er vanskelige og pasientene oppfatter oss som belærende og lite samarbeidsvillige. Men saken er jo den at hvis alternativ medisin er det pasienten er ute etter er personen på feil sted. Og da fremstår denne pasientgrupper for meg som helsepersonell, som lite opplyste. Det er en skremmende utvikling. 

Helsehjelp på helsa løs

Jeg leste innlegget «Helseskadelig helsehjelp» på maddam.no etter nattevakt i dag. Jeg har også skrevet om temaet før og føler det er på tide å snakke om det igjen. Det er fortsatt mange som kan kjenne seg igjen i problemstillingen.

Man arbeider med mennesker, arbeidsdagen er uforutsigbar. Ting skjer, også i vaktskiftene som av og til gjør at man MÅ gå overtid. Når man da får beskjed gang på gang at man ikke får betalt for overtid, men må ta avspasering man ikke får mulighet til å benytte seg av føler man seg lurt.

Just before deadline - time, stress or rush concept.

Helsevesenet er presset fra før, dårlig bemannet på de fleste skift og stort arbeidspress på hver enkelt. At sykepleiere møter veggen etter et halvt år i arbeid, overrasker ikke meg. Jeg står i dette hver dag, ser problemene. Men problemstillingen burde overraske politikerne!
Sykepleiere som har angst for å komme på jobb, som gråter på skyllerommet fordi man ikke klarer å få endene til å møtes. Det enorme tidspresset man står ovenfor er umenneskelig og problemene tårner seg naturlig nok opp etter dag ut og dag inn med det samme presset. At sykefraværet er høyt i helsesektoren er ikke rart.

Helsepersonell som blir sykemeldt på grunn av utbrenthet er ikke en myte, det er dessverre en forferdelig sannhet.

Men jeg undres litt over dette med avspasering istedenfor lønn.
På en tidligere arbeidsplass jeg hadde var det slik at man ikke fikk godkjent overtid med mindre dette var planlagt med arbeidsgiver, god tid i forveien.
Er det noen som ser hvor rart det er?
Det går virkelig ikke an å planlegge når pasientene skal få en forverring. At tempoet var høyt, sykefraværet likeså gjorde ikke saken noe bedre. Hver eneste dag gikk jeg på akkord med meg selv. Jeg måtte være ferdig til klokken 15. Sånn var det bare. For overtidsbetalt fikk jeg uansett ikke. Og hvis jeg mot formodning skulle få det godkjent fikk jeg det som avspasering. Avspaseringstimer som bare samlet seg opp i banken. Ingen mulighet for å ta timene når jeg selv ønsket. Jeg ble påtvunget ufrivillig avspasering før jeg sluttet. Ingen mulighet for å påvirke hvilke dager, ergo ble ikke dagene brukt til noe fornuftig.

Her kommer feministen i meg frem. For i hvilket annet mannsdominert yrke er dette en realitet? Jeg klarer ikke se for meg en eneste mann som hadde funnet seg i å bli herset med slik. Hadde en arbeidsgiver sagt til sin mannlige ansatte at han ikke fikk lønn for overtid tror jeg det hadde blitt månelyst.
Jeg vet om bedrifter som har en policy der ansatte kan velge om de ønsker å ta ut overtid som lønn eller avspasering. Da er saken en annen, mener jeg. Det er valgfrihet. I helsevesenet har ikke alle denne valgfriheten. Hvorfor ikke? Er det fordi vi er kvinner som ikke sier ifra? Er vi for lette å herse med?

Når det er sagt så vil jeg poengtere hvor viktig og flott det er at man i år ser en økning blant antall søkere til helsefaglige utdanninger. Vi har stor bruk for dere! Men jeg vil også råde de av dere som har søkt om å være frempå, bry deg om arbeidstilværelsen din! Bry deg om lønn! Vis at dere ikke finner dere i hva som helst! Da tror jeg at vi kan få til et godt arbeidsliv med gode lønns- og arbeidsvilkår der økt bemanning, høyere lønn og kun faste stillinger blir et faktum.

 

 

Vi er alle sykepleiere, respekter hverandre!

Vi arbeider alle i helsevesenet, fra sykehjem og hjemmesykepleie til ambulanse, akuttmottak, intensiv og sengepost. Vi har alle samme utgangspunkt, lik utdannelse. Sykepleier. Men vi arbeider på forskjellige steder. Men når en sykepleier som ikke arbeider på samme arbeidsplass som meg selv tviler på mine kunnskaper, ser jeg rødt.

Alt etter hvor du arbeider, så har du et sett med retningslinjer du skal følge. Hva retningslinjene på din arbeidsplass sier om hvordan du skal utøve din jobb, er nok annerledes enn de retningslinjene jeg må forholde meg til. Og slik skal det være. Det har med at vi tilbyr forskjellige helsetjenester.

Når noen som ikke arbeider på samme sted som meg betviler at jeg utøver min jobb riktig, da blir jeg forbanna. Jeg har fra tid til annen opplevd slike sykepleiere på sykehuset jeg arbeider på. Jeg blir møtt med en «ovenfra og ned» – holdning som ikke ligner noe. Og det er ikke legene eller andre yrkesgrupper som utmerker seg, nei, det er sykepleiere som er verst.

Jeg kan få følelsen av å bli sett ned på, jeg ser i øynene på noen at de synes jeg er ung og at den jobben jeg gjør krever en eldre sykepleier. Jeg har blitt snakket til som om jeg er en dritt. Det gjør meg sint. Jeg ble ikke sykepleier for å måtte slåss for min måte å utøve yrket på, ovenfor andre sykepleiere! Jeg ble sykepleier for å hjelpe syke mennesker videre i livet.

Men selv om vi alle har som mål å hjelpe syke mennesker videre i livet, så stoler vi ikke på hverandre. Vi stoler ikke på at alle har den samme kunnskapen! Det er en dårlig egenskap. Det er lov å stille nysgjerrige spørsmål om hvorfor man ikke gjør det slik istedenfor slik, men vi må slutte å henge hverandre ut.

Jeg har blitt uthengt. Uthengt av sykepleiere som arbeider med noe annet enn meg selv. Uthengt fordi jeg ikke gjør jobben slik som de gjør sin. Og jo, jeg gjør min jobb like godt som din! Men allikevel er det ikke godt nok for noen.

De gangene noen har vært slik mot meg har jeg dratt hjem fra jobb, forbanna og lei meg. Det kan ødelegge hele dagen min. Noen ganger har jeg lyst til å grine og slutte som sykepleier fordi vi ikke klarer å akseptere og respektere hverandres arbeid! Er det slik vi ønsker å ha det?

Bidrar dette til godt arbeidsmiljø og kultur? Bidrar en slik kultur til at flere vil bli sykepleiere i fremtiden?

Det gode teamarbeidet

Det er vel ingen hemmelighet at jeg er forkjemper for et godt teamarbeid i helsesektoren. Jeg har sett i uttallige situasjoner hvor ekstremt viktig det er og hvor utrolig mye bedre hjelp pasientene våre får når alle jobber sammen.

Det har vært et fokus på at sykepleiere og leger må bli flinkere til å arbeide sammen i helsevesenet, i media den siste tiden.
Vi trener masse på godt teamarbeid med kolleger med samme bakgrunn. Men det må mer trening til på tvers av utdanning. Det nytter ikke at leger trener på teamarbeid seg imellom og sykepleiere for seg når det i svært få tilfeller kun er sykepleiere eller kun leger i en akuttsituasjon rundt en pasient.

Med tverrfaglige teamøvelser vil legene få en bedre forståelse av sykepleiernes ansvarsområder og kunnskap og sykepleierne vil få en bedre forståelse av en leges ansvar. Og det vil også sette fokus på viktigheten av riktig og konkret kommunikasjon mellom profesjonene. For det er vel en kjensgjerning at sykepleiere og leger ikke alltid har like kommunikasjonsferdigheter.

I Tidsskriftet sykepleier i dag står det om at sykepleierstudenter og legestudenter trener på å arbeide i team. Kjempeflott! Og ikke et sekund for tidlig.

Vi kan ikke godta at dårlig teamarbeid og kommunikasjon skal gå på bekostning av pasientens behandling. Og det er veldig bra at dette gjøres allerede på skolebenken. Når de endelig skal ut i arbeidslivet så skal ikke alle arbeide i ett akuttmottak, eller ved en annen akuttavdeling og da hjelper det å ha disse verktøyene fra tidligere.

samarbeid

Også vil jeg bare si at det synes ekstremt godt både når teamarbeid ikke eksisterer og når teamarbeid fungerer ekstremt godt. Når det fungerer så er det veldig gøy å arbeide med hverandre, og man blir stolt av teamets innsats i etterkant.

Vi har ingenting å tape på å bli flinkere til å samhandle med hverandre.  Bedre samhandling fører til økt selvtillit og et bedre arbeidsmiljø, det er jeg overbevist om!