Når alternativ medisin er foretrukket fremfor skolemedisin. Hvordan skal helsevesenet forholde seg til dette?

Visse typer alternativ medisin har fått innpass i det tradisjonelle helsevesenet. Akupunktur er et godt eksempel på dette. Akupunktur som smertelindring under fødsel er utbredt, hvorvidt det har effekt kan ikke jeg uttale meg om, men mange mener at det gjør nettopp det. Og det er flott! De lærde strides faktisk om akupunktur faktisk virker eller om det kun er placebo. Men hva med andre typer alternativ medisin som folk prøver ut? Og hvilken rolle burde vi som helsepersonell i et tradisjonelt helsevesen innta når pasienter spør om slike alternativer? 

Som sykepleier i et akuttmottak møter jeg mange forskjellige mennesketyper. Jeg treffer også på de som ikke har tro på tradisjonell medisin eller «skolemedisin» som noen velger å kalle det. Men de har blitt sendt til akuttmottaket av sin fastlege eller pårørende. Selv mener pasienten at en time hos homøopaten vil hjelpe på pasientens plager.
Noen ganger gjør slike uttalelser meg trist. Ikke fordi at det er noe galt i å prøve noe alternativt. Men fordi de nekter å ta i mot tradisjonell behandling, som er forsket på og utprøvd gjennom haugevis av år. Pasienter med kraftig lungebetennelse som nekter å ta i mot antibiotikabehandling eller pasienter som nekter å ta i mot blodfortynnende mot en lungeemboli, har jeg overvært. Tilsynelatende alvorlige tilstander som vi som skal hjelpe vedkommende, tar ytterst seriøst.
Men når pasienten kun er opphengt i hvor mange som døde under utprøvingen av antibiotikatyper opp igjennom årene eller som tenker at sølvvann er bedre, da blir det vanskelig.

placebodefektenJeg trodde vi, det norske folk var mer opplyste enn som så. Og det gjør meg trist. Selv er jeg stor tilhenger av Gunnar Tjomlid sin blogg og boken placebodefekten har blitt lest fra perm til perm. Jeg forstår jo at det er et behov for folkeopplysning enda, når Tjomlid tilsynelatende kan leve av å forelese om viktigheten av skolemedisin og hvorfor man ikke skal «la seg lure.»

Jeg blir litt forundret og lurer på hva folk egentlig vet om f.eks. homøopati og healing? Vet folk at homøopati handler om å innta kuler med en så ultra liten bestanddel legemiddel at det kan kalles vann? Vet folk at forskning viser at homøopatiske legemidler ikke har noen effekt dog heller ingen virkningsmekanismer? 

Hva med healing? Mener folk virkelig at det at noen tenker på deg, eventuelt holder en hånd på deg skal kurere deg for smerte eller lignende?

Jeg blir lei meg når en pasient som er alvorlig syk nekter å ta i mot behandling og i samme åndedrag sier at de drar hjem på eget ansvar og ringer homøopaten sin, for det hjelper hvert fall. Har tiltroen til helsevesenet sunket så dramatisk? 

Jeg prøver å fortelle disse pasientene at den behandlingen vi kan tilby, har dokumentert effekt og vil hjelpe pasienten til å komme seg på beina igjen. Men samtidig kan jeg ikke tvinge pasienten til å ta den behandlingen vi tilbyr. Selv om vi vil fraråde de fra og ikke ta i mot behandling er det jo til syvende og sist pasienten selv som bestemmer.
Men da lurer jeg jo på hvorfor pasienten oppsøkte skolemedisinen i utgangspunktet?

homøopati

Personlig synes jeg slike situasjoner er vanskelige og pasientene oppfatter oss som belærende og lite samarbeidsvillige. Men saken er jo den at hvis alternativ medisin er det pasienten er ute etter er personen på feil sted. Og da fremstår denne pasientgrupper for meg som helsepersonell, som lite opplyste. Det er en skremmende utvikling. 

Høsten er rundt hjørnet, og det betyr nye studenter! I år er jeg også en av dem.

Det er nok mange som sitter med sommerfugler i magen i disse dager. Juli er godt i gang og det er kun noen få uker igjen til høstens studenter skal tusle inn dørene på landets institusjoner for første gang. Noen skal ta bachelor, andre skal ta master eller videreutdannning. I år er jeg også en av disse! Jeg skal nemlig studere akuttsykepleie!

Det siste året har jeg arbeidet ved et akuttmottak, og funnet meg godt til rette der med tiden. Så godt til rette at jeg ønsket å starte på en videreutdanning i akuttsykepleie. Å utdanne seg i dette faget tror jeg er lurt for alle som arbeider i akuttmottak. Man får stor breddekunnskap om diverse lidelser og tilstander og blir, etter min mening, en mer kompetent sykepleier for et akuttmottak.

Jeg har snakket med diverse mennesker som synes denne utdanningsretningen er noe overflødig. Jeg har hørt uttalelser som at «en erfaren sykepleier kan like mye som en akuttsykepleier.» Jeg er til dels enig. Ja, en sykepleier som har arbeidet i 15 år i faget har kanskje mer erfaring, men det er stort sett ikke disse sykepleierne som tar en slik utdanning heller. Man kan forsåvidt si det samme om en intensivsykepleier også, men på intensiv arbeider det som regel kun intensivsykepleiere, så da har man ingen å sammenligne kunnskap med. I den grad det går an.
De som vil bli akuttsykepleiere i dag er ofte unge sykepleiere i akuttmottak. Og det er en god utvikling. Unge sykepleiere som etterspør mer kunnskap å henge erfaringene sine på er positivt. Og betryggende for pasienter og kolleger.

En akuttsykepleier skal mestre alt av medisinsk- teknisk utstyr. En akuttsykepleier skal kunne noe om alt, man skal kunne noe om hjertesykdommer, lungesykdommer, nyresykdommer, gastrosykdommer, ortopedi, infeksjoner etc. Pensumet er med andre ord stort!

«Akuttsykepleieren skal kunne yte helsehjelp til akutt og/eller kritisk syke pasienter i alle aldre.» «Faglig forsvarlig akuttsykepleie innebærer å handle raskt og riktig på basis av faglig vurdering av en pasients situasjon.»

Sitat tatt fra Høgskolen i Østfolds studieplan

Når jeg kikker på studieplanen blir jeg bare mer og mer overbevist om at dette er riktig. Landets akuttmottak trenger flere akuttsykepleiere. Pasientene burde møte faglig sterke sykepleiere slik at riktig behandling gis fra første stund. Selv om det er legen som bestemmer behandling, spiller sykepleierne en stor rolle i starten av behandlingskjeden. 

Jeg er også heldig og får utdanningsstilling til dette studiet. Lønn ved siden av studiet, mot at jeg arbeider noen helger og om sommeren. En mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Og en god sjef som ser viktigheten av akuttsykepleiere i mottak.
Jeg gleder meg! 

 

Er det noen andre som skal starte på denne utdanningen til høsten? Selv skal jeg gå i Fredrikstad. Hvor skal du eventuelt gå? Send meg en melding da vel!

Helsehjelp på helsa løs

Jeg leste innlegget «Helseskadelig helsehjelp» på maddam.no etter nattevakt i dag. Jeg har også skrevet om temaet før og føler det er på tide å snakke om det igjen. Det er fortsatt mange som kan kjenne seg igjen i problemstillingen.

Man arbeider med mennesker, arbeidsdagen er uforutsigbar. Ting skjer, også i vaktskiftene som av og til gjør at man MÅ gå overtid. Når man da får beskjed gang på gang at man ikke får betalt for overtid, men må ta avspasering man ikke får mulighet til å benytte seg av føler man seg lurt.

Just before deadline - time, stress or rush concept.

Helsevesenet er presset fra før, dårlig bemannet på de fleste skift og stort arbeidspress på hver enkelt. At sykepleiere møter veggen etter et halvt år i arbeid, overrasker ikke meg. Jeg står i dette hver dag, ser problemene. Men problemstillingen burde overraske politikerne!
Sykepleiere som har angst for å komme på jobb, som gråter på skyllerommet fordi man ikke klarer å få endene til å møtes. Det enorme tidspresset man står ovenfor er umenneskelig og problemene tårner seg naturlig nok opp etter dag ut og dag inn med det samme presset. At sykefraværet er høyt i helsesektoren er ikke rart.

Helsepersonell som blir sykemeldt på grunn av utbrenthet er ikke en myte, det er dessverre en forferdelig sannhet.

Men jeg undres litt over dette med avspasering istedenfor lønn.
På en tidligere arbeidsplass jeg hadde var det slik at man ikke fikk godkjent overtid med mindre dette var planlagt med arbeidsgiver, god tid i forveien.
Er det noen som ser hvor rart det er?
Det går virkelig ikke an å planlegge når pasientene skal få en forverring. At tempoet var høyt, sykefraværet likeså gjorde ikke saken noe bedre. Hver eneste dag gikk jeg på akkord med meg selv. Jeg måtte være ferdig til klokken 15. Sånn var det bare. For overtidsbetalt fikk jeg uansett ikke. Og hvis jeg mot formodning skulle få det godkjent fikk jeg det som avspasering. Avspaseringstimer som bare samlet seg opp i banken. Ingen mulighet for å ta timene når jeg selv ønsket. Jeg ble påtvunget ufrivillig avspasering før jeg sluttet. Ingen mulighet for å påvirke hvilke dager, ergo ble ikke dagene brukt til noe fornuftig.

Her kommer feministen i meg frem. For i hvilket annet mannsdominert yrke er dette en realitet? Jeg klarer ikke se for meg en eneste mann som hadde funnet seg i å bli herset med slik. Hadde en arbeidsgiver sagt til sin mannlige ansatte at han ikke fikk lønn for overtid tror jeg det hadde blitt månelyst.
Jeg vet om bedrifter som har en policy der ansatte kan velge om de ønsker å ta ut overtid som lønn eller avspasering. Da er saken en annen, mener jeg. Det er valgfrihet. I helsevesenet har ikke alle denne valgfriheten. Hvorfor ikke? Er det fordi vi er kvinner som ikke sier ifra? Er vi for lette å herse med?

Når det er sagt så vil jeg poengtere hvor viktig og flott det er at man i år ser en økning blant antall søkere til helsefaglige utdanninger. Vi har stor bruk for dere! Men jeg vil også råde de av dere som har søkt om å være frempå, bry deg om arbeidstilværelsen din! Bry deg om lønn! Vis at dere ikke finner dere i hva som helst! Da tror jeg at vi kan få til et godt arbeidsliv med gode lønns- og arbeidsvilkår der økt bemanning, høyere lønn og kun faste stillinger blir et faktum.

 

 

Vi er alle sykepleiere, respekter hverandre!

Vi arbeider alle i helsevesenet, fra sykehjem og hjemmesykepleie til ambulanse, akuttmottak, intensiv og sengepost. Vi har alle samme utgangspunkt, lik utdannelse. Sykepleier. Men vi arbeider på forskjellige steder. Men når en sykepleier som ikke arbeider på samme arbeidsplass som meg selv tviler på mine kunnskaper, ser jeg rødt.

Alt etter hvor du arbeider, så har du et sett med retningslinjer du skal følge. Hva retningslinjene på din arbeidsplass sier om hvordan du skal utøve din jobb, er nok annerledes enn de retningslinjene jeg må forholde meg til. Og slik skal det være. Det har med at vi tilbyr forskjellige helsetjenester.

Når noen som ikke arbeider på samme sted som meg betviler at jeg utøver min jobb riktig, da blir jeg forbanna. Jeg har fra tid til annen opplevd slike sykepleiere på sykehuset jeg arbeider på. Jeg blir møtt med en «ovenfra og ned» – holdning som ikke ligner noe. Og det er ikke legene eller andre yrkesgrupper som utmerker seg, nei, det er sykepleiere som er verst.

Jeg kan få følelsen av å bli sett ned på, jeg ser i øynene på noen at de synes jeg er ung og at den jobben jeg gjør krever en eldre sykepleier. Jeg har blitt snakket til som om jeg er en dritt. Det gjør meg sint. Jeg ble ikke sykepleier for å måtte slåss for min måte å utøve yrket på, ovenfor andre sykepleiere! Jeg ble sykepleier for å hjelpe syke mennesker videre i livet.

Men selv om vi alle har som mål å hjelpe syke mennesker videre i livet, så stoler vi ikke på hverandre. Vi stoler ikke på at alle har den samme kunnskapen! Det er en dårlig egenskap. Det er lov å stille nysgjerrige spørsmål om hvorfor man ikke gjør det slik istedenfor slik, men vi må slutte å henge hverandre ut.

Jeg har blitt uthengt. Uthengt av sykepleiere som arbeider med noe annet enn meg selv. Uthengt fordi jeg ikke gjør jobben slik som de gjør sin. Og jo, jeg gjør min jobb like godt som din! Men allikevel er det ikke godt nok for noen.

De gangene noen har vært slik mot meg har jeg dratt hjem fra jobb, forbanna og lei meg. Det kan ødelegge hele dagen min. Noen ganger har jeg lyst til å grine og slutte som sykepleier fordi vi ikke klarer å akseptere og respektere hverandres arbeid! Er det slik vi ønsker å ha det?

Bidrar dette til godt arbeidsmiljø og kultur? Bidrar en slik kultur til at flere vil bli sykepleiere i fremtiden?

Nå starter morroa!

Jeg har vært så heldig å være én av 35 bidragsytere til tidsskriftet Sykepleiens nye bloggplattform! Dette kommer til å bli gøy, det er jeg overbevist om. Jeg skal ikke slutte å skrive her, men siden det fremover skal blogges to steder så vil jeg nok velge med omhu hva som publiseres hvor. Hjertesakene mine vil dere nok høre om på begge steder.

Håper dere vil følge med meg videre der også! Jeg er hvertfall veldig spent på hvordan dette blir.

Sjekk ut www.sykepleien.no/blogg

-Sykepleier Ann

Equal Pay Day 2015 – går NSF i syte-fella?

I morgen 21. Oktober arrangeres Equal Pay Day 2015 av Unio. Det viser seg nemlig at de som står i kvinnedominerte yrker arbeider gratis fra 21. oktober og ut året, hvis man sammenligner med andre yrker som har like lang utdanning. 
De har til og med fått med tegnehanne på laget, hun har tegnet en liten stripe om saken. Saken kan dere lese her.

Jeg har registrert at arrangementet skal skje og jeg har lest litt om det, men jeg har litt problemer med at NSF ikke forklarer hvorfor det er slik.  For alt er slik for en grunn. Men når de ikke velger å forklare ordentlig hvorfor, så gir NSF et inntrykk til omverdenen at sykepleiere syter.
Og det siste jeg ønsker å være med på er å syte meg til høyere lønn.
Jeg har ingen problemer med å tjene mindre enn en ingeniør, jeg har valgt dette selv og jeg trives med arbeidet.

Jeg vet det er landsmøte i NSF om en måneds tid og i den forbindelse håper jeg inderlig at NSF kan ta dette med seg videre inn i neste periode. For hva er det som er viktig for oss sykepleiere? Mann som kvinne? Jo! 
Vi skal verdsettes for det arbeidet vi gjør, der vi gjør det! NSF må bli en tydeligere organisasjon som prater mindre om historie, (Florence Nightingale og de andre pionerene kan med fordel legges litt på hylla.) og mer om de virkelige oppgavene en sykepleier kommer over. Sykdomslære, anatomi, legemiddelhåndtering etc.

equal pay day 2015

De som forvalter økonomien i dette landet kan med fordel bevege seg ut av bobla si og åpne øynene, mange ganger er mitt inntrykk at det sykepleiere gjør blir ikke lagt merke til.
NSF kunne med fordel hatt en bedre forbundsleder, som ønsker å profilere yrket på en annen måte. De varme hendene og «kallet» er borte for lengst for de fleste av oss. 
Kompetansen vi innehar må komme frem i lyset for at regjering skal forstå at høyere lønninger trengs!

Med kompetanse og kunnskap, og kun dette på bordet vil pipa få en annen låt!
At en sykepleier har høy kompetanse om anatomi og fysiologi, sykdomslære, sosiale og åndelige behov, kunnskap om krise- og livsmestring og legemiddelhåndtering er det ikke en levende sjel som snakker om. 
Og nettopp det må det snakkes om! Mye! Sykepleie er ikke et nytt yrke lenger så historien må vi kunne legge litt bak oss.
Når historie legges til grunn for høyere lønn høres det ut som syting og det virker kunnskapsløst fra NSF sin side.

NSF, organisasjonen med over 100.000 sykepleiere i ryggen må virkelig fronte saker for alle disse medlemmene, hvis ikke tror jeg flere medlemmer vil falle fra underveis.

Selv er jeg lei av å bli fremstilt som ei «syte-kjærring» og jeg ser at gode lønnsforhandlinger uteblir når historie og varme hender legges til grunn. 

Det gode teamarbeidet

Det er vel ingen hemmelighet at jeg er forkjemper for et godt teamarbeid i helsesektoren. Jeg har sett i uttallige situasjoner hvor ekstremt viktig det er og hvor utrolig mye bedre hjelp pasientene våre får når alle jobber sammen.

Det har vært et fokus på at sykepleiere og leger må bli flinkere til å arbeide sammen i helsevesenet, i media den siste tiden.
Vi trener masse på godt teamarbeid med kolleger med samme bakgrunn. Men det må mer trening til på tvers av utdanning. Det nytter ikke at leger trener på teamarbeid seg imellom og sykepleiere for seg når det i svært få tilfeller kun er sykepleiere eller kun leger i en akuttsituasjon rundt en pasient.

Med tverrfaglige teamøvelser vil legene få en bedre forståelse av sykepleiernes ansvarsområder og kunnskap og sykepleierne vil få en bedre forståelse av en leges ansvar. Og det vil også sette fokus på viktigheten av riktig og konkret kommunikasjon mellom profesjonene. For det er vel en kjensgjerning at sykepleiere og leger ikke alltid har like kommunikasjonsferdigheter.

I Tidsskriftet sykepleier i dag står det om at sykepleierstudenter og legestudenter trener på å arbeide i team. Kjempeflott! Og ikke et sekund for tidlig.

Vi kan ikke godta at dårlig teamarbeid og kommunikasjon skal gå på bekostning av pasientens behandling. Og det er veldig bra at dette gjøres allerede på skolebenken. Når de endelig skal ut i arbeidslivet så skal ikke alle arbeide i ett akuttmottak, eller ved en annen akuttavdeling og da hjelper det å ha disse verktøyene fra tidligere.

samarbeid

Også vil jeg bare si at det synes ekstremt godt både når teamarbeid ikke eksisterer og når teamarbeid fungerer ekstremt godt. Når det fungerer så er det veldig gøy å arbeide med hverandre, og man blir stolt av teamets innsats i etterkant.

Vi har ingenting å tape på å bli flinkere til å samhandle med hverandre.  Bedre samhandling fører til økt selvtillit og et bedre arbeidsmiljø, det er jeg overbevist om!