Pasientsikkerhet- uønskede hendelser

Vi i helsevesenet må bli flinkere til å snakke åpent om uønskede hendelser. For de forekommer. Hvorfor? Fordi vi er mennesker. Mennesker som er slitne etter lange vakter. Mennesker som er ukonsentrerte på grunn av stress eller av private årsaker. Uønskede hendelser skjer i helsevesenet og de gir noen ganger fatale konsekvenser. Det skal ikke skje, men det er akkurat det det gjør. Og det er vanskelig å snakke om for mange. 

James Reason sier det så bra i sin bok «Human Error». Boken omhandler menneskelige feil og hele boken starter med en fortelling om da han hadde kattemat i teen sin. Hvorfor? Fordi han holdt på å lage te, så kom katten og «maste» om mat, han tok ut kattematen og hadde den oppi tekannen istedenfor.
Det er samme saken som når man ser på noe på tv, tar med fjernkontrollen på kjøkkenet fordi man skal ha noe å spise. Også legger man fjernkontrollen i kjøleskapet.

James Reason mener at slike hendelser skjer fordi hjernen går på «autopilot» som vi kan kalle det. Det er et gjøremål som er så innarbeidet i vårt dagligliv så hjernen forventer at det skal skje, på et vis. Også skal kroppen handle raskere enn hjernen klarer å prosesere informasjonen og dermed oppstår slike hendelser. James Reason peker på stress som en utløsende faktor. Og her kommer vi inn på arbeid i helsetjenesten.

Vi arbeider under stress og press. Det stilles krav til at vi er effektive og handler raskt. Det stilles strengere og strengere krav til kortere behandlingstid. Noen arbeider med akutt- og kritisk syke pasienter som krever rask behandling for å overleve.
Denne typen arbeid krever gode prosedyrer og retningslinjer. Og det har vi. Men er vi gode nok til å bruke dem? Eller støtter vi oss til kollegaen som har arbeidet i 30 år og som «helt sikkert har gjort det hundrevis av ganger»? Er vi observante på endringer i legemiddelhåndtering?
Bruker vi de hjelpemidlene som er til stede for å hindre uønskede hendelser?
Det enkle svaret er; nei.
For da hadde ikke uønskede hendelser forekommet.
«Swiss cheese model» til James Reason illustrerer dette. Kort fortalt går den ut på at hvis man har flere sikkerhetssystemer, retningslinjer, prosedyrer, dobbelkontroll av medikamenter og lignende og vi faktisk bruker dem så vil man forhindre uønskede hendelser. Hvis ikke vil alle «hullene» i osten stå i en rett linje og en uønsket hendelse vil forekomme. Se bilde nedenfor.

Hentet fra wikipedia

 

 

 

 

 

 

 

Jeg slår et slag for prosedyrer og retningslinjer og at disse oppdateres jevnlig. Vi må være flinke til å benytte oss av de hjelpemidlene vi har i hverdagen. Og er det noen som kommer og spør om noe de ikke kan, henvis til prosedyren og spill hverandre gode! Og ikke minst- er uhellet ute så må avvik skrives!

Pasientsikkerhet er i vinden for tiden. Pasientsikkerhetsprogrammet i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten har vart i noen år og de har fått til veldig mye bra. Helsetjenesten utvikler seg til det bedre, hver eneste dag.

Det har vært noen store, opprivende uønskede hendelser i media siste året. Og jeg har lest kommentarfeltene til nyhetsartiklene. De er opprivende. Å snakke så nedlatende om helsepersonell og om hvor udugelige vi er hvis vi ikke klarer å utføre jobben vår, har jeg aldri sett i noen andre sammenhenger. For vi skal være ufeilbarlige, vi er jo englene som skal kurere både det ene og det andre. Og ellers var det liten forståelse for turnusordninger, lange skift, presset arbeidssituasjon og stress i kommentarfeltene. Det er trist og jeg blir oppriktig lei meg. Fordi det gir et enda større prestasjonspress til oss i helsevesenet. På en måte kan det være bra, fordi det kan føre til selvutvikling. Men for mange tror jeg det fører til økt prestasjonsangst og økt redsel for å gjøre feil.

Stress er en viktig faktor. Noe jeg synes det fokuseres lite på i helsevesenet. Vi må takle stress, vi må bli kjent med vårt eget stress og mestre det. God gammeldags stressmestring må til. For man blir god på å takle stressede situasjoner hvis man kjenner seg selv godt. Har man kjent hvordan kroppen reagerer i simulerte omgivelser, vil man takle reelle hendelser desto bedre.
Stressmestring i simulering er like viktig som å simulere pasientsituasjoner og teamarbeid. Det gjør det lettere å stå med rak rygg i reelle situasjoner.

Det er menneskelig å feile – det kan bare få så fatale konsekvenser i vårt yrke! Derfor er det så viktig at hver enkelt av oss tar et tak i oss selv for å gjøre noe med det. Hjelp hverandre og bruk verktøyene og hjelpemidlene vi har for å unngå dette. 
Også må vi begynne å prate om det!

Vi må kreve rammeplan til spesialiseringen i akuttsykepleie!

Det er vel ikke alle som er som meg og tenker over dette. Men de aller fleste studiene vi har tilbud om, har en fastsatt rammeplan for studiet. Men det har ikke videreutdanningen i akuttsykepleie. Og det innebærer at videreutdanningen kan arte seg veldig forskjellig, alt etter hvor du studerer den.  Og kan man da forvente at akuttsykepleiere du møter i arbeidslivet, kan det samme som deg? 

Da jeg studerte til å bli sykepleier var jeg engasjert i studentpolitikken på skolen jeg gikk på. Jeg ble skikkelig bitt av basillen kan man si, og jeg var både kulltillitsvalgt, representant i diverse styrer, råd og utvalg på skolen, engasjert i studentorganisasjonen lokalt og nasjonalt, og NSF student lokalt og nasjonalt. Jeg fartet rundt på en del møter ved siden av studiene og lærte en og annen ting om rammeplaner, økonomisk styring, akkreditering, lover og forskrifter.
Og er det noe som alltid kom opp som et spørsmål, så var det; hva sier rammeplanen om hva studenten skal lære?

Derfor ble jeg litt overrasket over at det ikke eksisterte noen rammeplan for studiet da jeg startet på akuttsykepleie.

På sykepleierstudiet var det ofte et tema at det finnes 28 ulike sykepleierutdanninger, men det er en felles rammeplan og innenfor den rammeplanen kan skolen gjøre individuelle tilpasninger. Rammeplanen fungerte som den skulle, men den ble oppfattet som alt for vid fordi det kom frem at det å studere sykepleie i Kristiansand var en ganske annen utdanning en for de som studerte sykepleie i Tromsø.

Tilbake til videreutdanning. Jeg fant en rammeplan på regjeringens side. Regjeringens definisjon av funksjonen til rammeplan sier og jeg siterer:
«Rammeplaner angir målområder og bestemmer innhold i videreutdanningene og er et nasjonalt styringsmiddel. Hovedintensjonene med rammeplaner er å sikre et ensartet faglig nivå, fremme mulighetene for fleksible utdanningsløsninger og gjøre de enkelte videreutdanningene innen hvert fagområde likeverdige i hele landet.»

Dette er tatt fra rammeplan for videreutdanning i anestesisykepleie men jeg sjekket de andre også og det står det samme i alle rammeplanene for de forskjellige videreutdanningene. Jeg reagerer derfor på at en utdanning som akuttsykepleie ikke er inkludert i dette. Noen vil si at utdanningen er ny. Nei, det er den ikke lenger! I Østfold har utdanningen eksistert i over ti år. Testperioden er over nå.

Jeg stiller meg undrende til at dette ikke får større fokus og kommer frem i lyset. For at jeg som fremtidig akuttsykepleier skal kunne vite at andre akuttsykepleiere, som har tatt sin utdanning andre steder i landet, også har de samme kunnskapene som meg, så kreves det en rammeplan.
Noen vil vel kanskje si at læringsgrunnlaget og kompetansemålene er de samme som for anestesi og intensiv, og derfor kan vi «bare bruke deres rammeplan,» men nei det blir faktisk feil!

Akuttmedisin og sykepleie er i vinden om dagen. Leger har endelig fått sin egne spesialisering i akuttmedisin, og alle jubler. Det blir sagt; «endelig», «det var jammen meg på tide» og «pasienten skal møte personell med den beste kompetansen først.»

Det samme blir ikke sagt om akuttsykepleie. «Hva skal man med det?» har jeg fått høre opp til flere ganger. Akuttsykepleie er ikke anerkjent som et eget fag og det provoserer meg kraftig. Og mangel på rammeplan forsterker bare det inntrykket.
Rammeplanen skal være fundamentet for enhver god utdanning. Skal faget akuttsykepleie bli anerkjent i Norge som det blir i utlandet, må det være et felles fundament for alle akuttsykepleierutdanningene i Norge. Og det må det gjøres noe med nå. Vi er på overtid.

Det er nok noen som ikke er enige med meg, noen mener kanskje at rammeplan er begrensende for utdanningsinstitusjonen. Jeg er ikke enig i det. Rammeplan er en kvalitetssikring og nettopp det burde både nåværende studenter, fremtidige studenter og arbeidsgivere kreve.
Arbeidgiver gir stipend til sine arbeidstakere for at de skal komme tilbake, kunnskapsrike og mer arbeidslystne.
Det brukes store summer på de som tar denne utdanningen og da må vi også kunne sikre oss en kvalitetsikring gjennom rammeplan. 

Skikket eller ikke til arbeid i helsevesenet?

Den siste uken har det vært stor diskusjon og flere artikler som har blitt skrevet om vernepleierstudent Lene Antonsen som har blitt meldt til skikkethetsnemnda på bakgrunn av bilder hun selger, og fordi hun har figurert som toppløsmodell. Hva synes vi egentlig om det? 

Jeg har lest saken og en del kommentarer, og jeg forstår i grunn både de som er enig i at dette er riktig å gjøre og de som synes det er feil. Jeg skjønner også den fornærmede i saken som føler seg trakassert. Men skikkethetsvurdering er ikke noe som utføres i det øyeblikket det oppdages noe kritikkverdig, det er løpende skikkethetsvurderinger på slike studier. Samtidig tenker jeg at det må være lov å levere en tvilsmelding på en student og når tvilsmelding er levert vil saken komme opp i skikkethetsnemnda.

Jeg tenker faktisk at det er sunt at det stilles tvil til studenter som selger toppløsbilder, men det er ikke dermed sagt at studenten ikke er skikket til arbeid i helsevesenet. Det er to forskjellige ting.
I forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning står det at «hvis det er begrunnet tvil om studenten er skikket eller ikke, skal det foretas en særskilt skikkethetsvurdering.»

Og da mener jeg at hvis skolens institusjonsansvarlig for skikkethetsvurderinger mener at her er det begrunnet tvil, ja da har hun gjort det som er rett og rimelig, faktisk.
Også må jeg bare poengtere at det å bli meldt til skikkethetsnemnda ikke er ensbetydene med å bli kastet ut fra skolen eller studiet. Her synes jeg mediene tar voldsomt hardt i. Jeg har selv sittet som representant i en skikkethetsnemnd og denne nemnda vurderer studenten etter en del kriterier, det er litt forskjellige kriterier alt etter om du studerer til å bli lærer eller helsepersonell. Men hovedkriteriene går på at studenten er truende, viser manglende vilje eller evne til omsorg, empati, forståelse, misbruk av rusmidler og lignende.
Hvis dere vil lese mer om det kan dere klikke på lenken i teksten ovenfor.

Nå kjenner ikke jeg hverken til saken eller til fornærmede, men jeg tror nok at den vurderingen i skikkethetsnemnda vil gå i favør fornærmede på bakgrunn av den informasjonen jeg har gjennom media og det forskriften sier. Men tiden vil vise. Selv er jeg veldig usikker på hva jeg mener personlig om saken. Men ut i fra de kriteriene som er satt ser jeg ikke noe kritikkverdig og det er forskjell på jobb og privatliv.

Når det er sagt vil jeg gjerne si at det krever en del mot å melde studenter til skikkethetsnemnda. Det er ikke noen enkel prosess og man ser dessverre ofte at studenter som absolutt burde bli meldt til skikkethetsnemnda sklir igjennom studiene sine. Til tross for at det har blitt sådd tvil rundt deres praksis og yrkesutøvelse. Og det er meget synd. Min påstand er at det skjer fordi det innebærer en del ekstraarbeid og de fleste av oss er lite flinke til å takle konflikter. Det er tøft og være melder også!
Vi har alle et ansvar for å melde i fra om kritikkverdige forhold, om du er medstudent, kollega, faglærer eller institusjonsansvarlig. Men det gjøres alt for sjeldent.
At en slik sak blir «opphauset» i media tror jeg bidrar til at færre våger å melde fra i fremtiden.

Flere må melde i fra om slike tilfeller, vi skal arbeide pasientsikkert i mange år fremover. En jobb i helsevesenet er faktisk ikke for alle.

Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning

 

Holder du deg faglig oppdatert?

På studiet nå om dagen bruker vi en del tid på prosedyrer og fagutvikling. I praksis har vi blitt «pushet» på å slå opp og sette spørsmålstegn ved mangelfulle prosedyrer. Vi diskuterer det opp mot fag og finner forskning og annen litteratur rundt emnet. 
Jeg ser viktigheten av å holde meg faglig oppdatert, gjør du?

Vi har alle hørt det har blitt sagt; «det er bare sånn det er.» eller «nei, her er det slik vi gjør det.» når man har satt spørsmålstegn ved hvordan pasientnære prosedyrer blir gjort. Og hvor ofte har man egentlig slått opp i prosedyrene som foreligger for hvert enkelt arbeidssted? Jeg har selv utført en prosedyre slik andre har sagt at den er, mest fordi jeg «ikke har hatt tid» til å slå opp prosedyren. Man skal være rask og ingen sinke i en travel hverdag. Men større og mer omfattende prosedyrer som jeg har utført sjeldent slår jeg alltid opp. Og har jeg først slått opp en prosedyre, følger jeg den slavisk.

Nå som jeg er blitt oppmerksom på dette med prosedyrer, legger jeg fort merke til om andre er flinke til å bruke de prosedyrene som er tilgjengelige. Og jeg ser at det er forskjeller på om man er nyutdannet eller ikke, spesialsykepleier eller ikke. Jeg har lagt merke til at nyutdannete sykepleiere, spesialsykepleiere og nyansatte er de ivrigste på riktig utførelse av prosedyrer. Men hva med resten?

Hvorfor er ikke alle like ivrige på riktig utførelse av prosedyrer?

Alle helseforetak og institusjoner har et eget prosedyreverktøy, en side man kan slå opp lokale prosedyrer. Helsebiblioteket har også en oversikt over fagprosedyrer som er godkjent lokalt og som ivaretar minstekrav for utvikling av fagprosedyrer. I tillegg til dette har man PPS som nå har byttet navn til VAR Healthcare og ikke minst Sykepleierhåndboka (SHB) som også finnes som app. Dette er alle gode steder å finne prosedyrer på, men ikke glem at det kan være lokale forskjeller, så alltid sjekk med arbeidsstedet ditt!
Men, tilbake til poenget, når prosedyrene er så lett tilgjengelig hvorfor brukes de ikke oftere? Kan vi virkelig gjemme oss bak at vi ikke har tid? 

Men jeg spør meg; er det for vanskelig å finne frem til riktig prosedyre? Eller er de lite tilgjengelig? Selv har jeg opplevd å bli sittende å lete i både ti og femten minutter før jeg finner den prosedyren jeg var ute etter. Er det derfor man ikke benytter seg av fagprosedyrer?

Jeg tror at vi som helsepersonell ønsker å bruke disse verktøyene for å heve kvaliteten på tjenestene våre. Men samfunnet krever at vi skal behandle pasientene våre fortere og vi skal behandle flere pasienter på kortere tid. Og dette går på bekostning av pasientsikkerheten.

Vi må tenke på pasientsikkerheten først og fremst!

Det er for pasienten prosedyrene er utviklet. Det er for å hindre sykehusinfeksjoner, uønskede hendelser og dødsfall at prosedyrene er laget!

Pasientsikkert vil si at man skal bruke de lokale prosedyrene og følge de. Prosedyrene revideres relativt ofte også, så det nytter ikke at du har lest prosedyren en gang for to år siden. Den skal sjekkes igjen og igjen. Staten pålegger oss faktisk å følge prosedyrer. Pasientsikkerhetsprogrammet I trygge hender, er et eksempel på det.

Avslutningsvis vil jeg si en ting. Staten pålegger oss å faktisk følge prosedyrene våre, samtidig pålegger de oss å behandle flere og fortere. Jeg har ikke så mye å si til det annet enn at, jeg velger å følge prosedyrene og sørge for at jeg og min arbeidsplass arbeider pasientsikkert.

Også er det lov å håpe at det blir lettere tilgjengelig i de teknologiske verktøyene vi bruker i hverdagen.

Videreutdanning i Akuttsykepleie

Det er lenge siden sist jeg har skrevet noe her. Nå er jeg våknet fra dvalen, tilvendt min nye tilværelse som heltidsstudent. Jeg studerer nemlig akuttsykepleie!

Det er veldig få jeg snakker med som egentlig vet hva det vil si å utdanne seg til akuttsykepleier. Årsaken til det er vel fordi tittelen ikke er spesielt utbredt her i landet, men i utlandet har den rukket å bli dagligdags allerede.
Som akuttsykepleier skal man kunne ivareta den akutte og kritisk syke pasienten. Man skal ha kunnskap om de aller fleste sykdomstilstandene og kunne mye medisinsk teknisk utstyr. Jeg har gjennomført ett semester, og jeg har allerede lært utrolig mye. Og jeg må si, det er skummelt hvor lite man kan før man starter på en slik videreutdanning.

Mange har spurt meg hvorfor jeg vil utdanne meg til akuttsykepleier. Svaret mitt er stort sett fordi jeg ønsker å kunne gi faglig forsvarlig pleie og behandling, vite hva jeg behandler og hvorfor og bidra til en tryggere arbeidsplass. For jeg er overbevist om at akuttmottak med akuttsykepleiere har bedre faglig kompetanse og dermed økt pasientsikkerhet.

For det er jo litt rart at pasientens første stoppested innenfor sykehusets fire vegger ikke skal ha personell med høy faglig kompetanse. Pasientene våre er alvorlig syke og skal ha best mulig behandling fra første stund. Det krever kunnskap.

Men det ser ut som at akuttsykepleie har kommet for å bli. Akuttleger også. Det kommer til å bli en ny standard innenfor akuttmedisin, det er jeg helt sikker på. Og det er ikke et sekund for sent!
Jeg føler meg nesten som en slags pionér.

Korridorpasient eller pasient på feil avdeling? Hva er mest pasientsikkert?

I det siste har det vært en del saker i media om korridorpasienter og pasienter som har havnet på feil avdeling i forhold til sykdom og i verste fall dødd, på grunn av mangelfull oppfølging av riktig, kompetent personell. Dette er det ultimate skrekk-scenarioet. Det skal bare ikke skje. Pasientsikkerheten er truet. 

Både faglig og politisk har vi som mål at pasienter ikke skal ligge på korridor, men sykehusene måles ut i fra beleggsprosent. Så et fullt sykehus er positivt, det er størst produktivitet slik. Men korridorpasienter vil ingen avdelinger egentlig ha. Pasienter blir da noen ganger flyttet til andre avdelinger slik at de får et rom fremfor å beholde de på korridor på den egentlige avdelingen.
Selv har jeg gjort dette mange ganger og det er et system for at disse pasientene som flyttes rundt på andre avdelinger skal få riktig oppfølging. De blir lagt på andre avdelinger som «satellittpasienter.» Flyttes de til en annen avdeling på den måten, vil den eksisterende avdelingen fortsatt ha pasienten på sin liste, som igjen vil føre til at pasienten får riktig oppfølging.

Men som alle andre systemer så kan dette også svikte. Og det er beklagelig. Det er ikke lenge siden jeg leste om et slik avvik i lokalavisen. Det endte med døden. Dessverre.

Til hvilken pris skal pasienter flyttes rundt på andre avdelinger? Er det muligens bedre å ha en eller to korridorpasienter? 

En ting er oppfølging pasienten får av lege, men oppfølgingen av sykepleier er heller ikke god. Vi har forskjellig kunnskap på forskjellige avdelinger. En sykepleier på en gastroavdeling er ikke god på riktig behandling av thoraxdren og vise versa.

Jeg har selv blitt stående i situasjoner med pasienter som har en helt annen problemstilling enn det jeg til vanlig arbeider med. Man lærer jo, man oppsøker lærdom, ringer og spør, slår opp i kvalitetshåndboken, men det tar tid. Hadde pasienten blitt lagt på riktig avdeling i utgangspunktet så hadde man spart seg for tid og unødvendig stress for pasienten.

Nå i dag arbeider jeg i et akuttmottak. Nå sitter jeg i andre enden. Enden som bestemmer hvilken avdeling pasienten skal ligge på.
Min oppgave er å ringe og melde pasienten til avdelingen. Ofte får jeg beskjed av sykepleier i andre enden om at «det er fullt, vi har bare korridorplasser igjen.» «Eller, nei vi har ikke plass.» 
Det setter meg i en ubehagelig situasjon. Jeg som er der med pasienten i en alvorlig og kritisk fase ser at pasienten trenger plass på riktig avdeling, med riktig og kompetent oppfølging. Jeg snakker med lege i akuttmottaket, får beskjed om at pasienten  til den avdelingen, det må de bare fikse. Utfallet blir ofte sure miner, dessverre. Og jeg bruker unødig mye tid i telefonen, som jeg heller ville brukt hos pasienten.
Systemet er ikke optimalt.

Men hovedfokuset når man fordeler pasientene på de forskjellige avdelingen må være pasientsikkerhet. Pasienten skal føle seg trygg og ivaretatt uansett hvor de oppholder seg. Selv tenker jeg at det er bedre med en eller to på korridor fremfor at pasienten blir liggende på feil avdeling, uten riktig oppfølging.

Så har man jo pasienter som ikke vil legges inn på sykehus med mindre de får rom. Jeg har hørt flere si at «må jeg ligge på korridor så reiser jeg hjem.» Noen ganger tror jeg at pasienten selv har skyld i at de flyttes til andre avdelinger. Vi, meg inkludert, lar oss føye av slike «trusler.» Vi vil gjøre alle til lags, alle skal få gode erfaringer fra det norske helsevesen.
Jeg skjønner meget godt at å ligge på korridor ikke er optimalt, men hvis pasienten visste at det var på grunn av pasientsikkerhet. Og for at pasienten skal få den beste oppfølgingen så er dette nødvendig. Ville det hjulpet? Jeg tror ikke alle pasienter har tenkt i de baner.

Korridorpasienter har nok kommet for å bli, om ikke for alltid så hvert fall for lang tid fremover. Men pasienter på feil avdeling, skal og bør unngås. Riktig avdeling, riktig oppfølging. 


Så kan det jo selvfølgelig diskuteres hvor pasientsikkert det er med korridorpasienter også, men det får bli en annen gang.

Forever Living, C9 og organsvikt. Aloe vera går på helsa løs.

Jeg har tidligere skrevet om kosttilskudd og den økte bruken i dagens samfunn. Nå er det på tide å snakke om Forever Living og salget av diettpakker (C9, F1 og F2) som har eksplodert i løpet av de siste årene.

Jeg kjenner opptil flere som selger for Forever Living og jeg ser ikke noe galt i det. Dette er ikke et angrep på noen.
Jeg ønsker bare å rette søkelyset mot disse diettpakkene som forteller deg at du skal gå ned i vekt og få en sunn og god livsstil ved å drikke aloe vera i mengder.
Jeg er helt enig i at planten aloe vera er bra til utvortes bruk, slik den har blitt brukt i mange år, som krem, salve eller lepomade. Disse produktene har også Forever Living for salg, men jeg må ærlig innrømme at aloe vera i juice-versjon har jeg ingen tro på.

Jeg kom over en video på facebook i går fra svenske Expressen der de hadde tatt med seg skjult kamera på en forelesning fra en Forever Living-samling. Her vises det hvordan foreleseren forklarer til publikum hvordan man skal sno seg unna spørsmålene om C9-dietten er sunn. For spørsmålet dukker jo opp hos de fleste. Han forteller også at denne dietten er ikke sunn, men skal man selge må man smøre på. Jeg ble sjokkert! Se selv hele videoen her. 

Forever Living er et pyramideselskap som har eksistert hvertfall siden 80-tallet. De lever av salg, og mange biter på. FL har lagt merke til, de også, at helse, trening og diett er det nye. Alle vil ha en mirakelkur. Slik oppsto C9. Jeg har kikket litt på innholdet i disse diettpakkene, og de inneholder kun aloe vera-juice, noen piller, pulver og målebånd. Jeg har også googlet C9 og får opp utrolig mange treff der folk har prøvd ut denne dietten.

Til felles for de aller fleste er at de har gått ned i vekt, men etter kort tid gått opp igjen. 
Ikke så utrolig. Alle går ned i vekt av å drikke aloe vera i lange baner og spise piller til frokost, lunsj og middag! 

Noen av de innrømmer også at det ikke har hatt noen effekt annet enn at det har ført til hodepine, nedstemthet, humørsvingninger og svimmelhet. Som sykepleier, høres dette ut som symptomer på feilernæring og dehydrering.

En lege i videoen fraråder folk fra å bruke dette da kroppen faktisk tar skade av det. I verste fall, leversvikt. Da må vi ta til fornuft og tenke oss om en ekstra gang.
Det er synd å si, men noen mirakelkur finnes nok ikke.

Vanlig mat, grønnsaker, fisk, brød, kjøtt, nøtter, melk og frukt er det viktigste vi kan få i oss. Skal du ned i vekt, i moderate mengder. Det var det som gjaldt for hundre år siden, det er faktisk det som gjelder enda for en sunn og god livsstil. Og enda bedre kroppen elsker det!

grønnsaker

Spis dette

forever

Ikke dette

Så please, se videoen, bruk aloe vera til utvortes bruk og drikk vanlig juice og spis vanlig mat. Pulver og piller nytter ikke. 

Pyramideselskapet Forever Living fortjener en smekk de også, men de slipper unna. Dessverre. Sånn er det når man er verdens største pyramideselskap. De slipper unna med løgn og bedrag.