Aktiv dødshjelp- et etisk dilemma

Et tema som har vært debattert mye i de siste dagene er aktiv dødshjelp. Selv vet jeg ikke helt om jeg er for eller i mot aktiv dødshjelp. En ting jeg vet helt sikkert er at jeg har ikke «lov» til å si at jeg er for.

 
Bilde hentet fra google.no

Aktiv dødshjelp er et  vanskelig tema for oss som arbeider i helsevesenet. Det er store etiske dilemmaer man sloss med daglig. Noen døende pasienter har et sterkt ønske om å få dø fort, og skjønner ikke hvorfor man må vente på at kreften eller sykdommen tar de. Det skjønner jeg godt.
Man har allerede fått dommen og vet med hundre prosent sikkerhet at man skal dø innen kort tid, også er det loven som stopper en fra å få slippe lidelsen.  Det høres bakvendt ut.
Allikevel gjør vi i helsevesenet det vi kan for at pasienten skal få en fin siste tid, og det vurderes opp og ned i mente om man skal fortsette behandling eller ikke. Noen ganger føler jeg at pasienter ikke blir hørt i forbindelse med hvordan prosessen skal foregå, men ofte er det pasienten i samarbeid med helsepersonellet som blir enige om videre utfall. MItt eget inntrykk er at til tross for at den siste delen av livet kan være tøff og vanskelig, så er det ingen (basert på egne erfaringer) som har store lidelser i dødsprosessen. Og det fordi man i Norge har spesialisert seg på lindrende behandling, som skal sørge for en skånsom og fin prosess, både for den det gjelder og pårørende. Men grensene mellom aktiv dødshjelp, lindrende behandling og passiv dødshjelp er flytende, og det er mange gråsoner. Så hvis man skulle gjort det «enkelt» hadde vel kanskje aktiv dødshjelp vært lovlig. For slik som det er i dag, er det mye som står på spill i vurderingene som tas, og noen leger unnlater muligens å starte lindrende behandling fordi de er redde for om vurderingen de har tatt er feil.

Jeg får vondt i meg når jeg ser unge mennesker, slik som Magnus Todal som bruker den siste tiden på sykehus, sterkt pleietrengende i en alder av 28 år. Han har helt tydelig innfunnet seg med at det er slutt snart og ønsker å dø. Da er det vanskelig å være helsepersonell og fortelle han, at det kan vi ikke gjøre for deg. Noen ganger tror jeg at vi behandler mer og oftere enn vi strengt tatt trenger. Fordi at det er det som forventes av oss på et sykehus, vanvligvis. Vi som jobber i sykehusene rundt omkring tror jeg må bli flinkere til å stille seg spørsmålene: «Er behandling det som skal til?» «Hva får pasienten ut av dette?» «Kan det forbedre leveutsiktene, betraktelig?»
Vi, sykepleierne, stiller oss selv de spørsmålene alt for sjeldent. Og vi våger alt for sjeldent å ta de diskusjonene, både med pasienter og kollegaer.

Aktiv dødshjelp er etisk veldig vanskelig, for det er så mange involverte å tenke på. Leger jeg har diskutert dette med ønsker ikke aktiv dødshjelp fordi at de er redde for at det blir en enda større byrde på deres skuldre. Det er jo helt klart en lege som må sette den dødelige injeksjonen eller hva det måtte være. Jeg skjønner de, jeg hadde heller ikke ønsket det i min arbeidsbeskrivelse. Men det er jo for pasientene vi er der, ikke for oss selv. Vi skal tenke på pasientens beste.

Så foreløpig.. får vi gjøre det beste ut av situasjonen, og lytte mer til pasientene våre. Ta de med på råd. Selvbestemmelsesretten står høyt, ikke umyndiggjør pasientene fordi at de er døende. Men den faglige vurderingen må også være med.

Magnus Todal gikk bort på kvelden Onsdag 19.Mars. Han satte lys på en ekstremt viktig diskusjon, som må tas. 

Har du noen tanker om temaet som du gjerne vil dele? Kommenter gjerne under

Redigert 20.03.14