Å forme fremtidens sykepleiere – et felles ansvar

Det er behov for strengere opptakskrav til sykepleierutdanningen. Og i den forbindelse har det vært mye snakk om karakterkravet i matte som ønskes. Ikke alle ser behovet for et karakterkrav i dette faget. Selv er jeg litt usikker på hva jeg mener om saken. Jeg forstår hensikten, men kun et karakterkrav i matte vil ikke gi noen endring, tror jeg.

Vi har alle et felles ansvar for at fremtidens sykepleiere skal bli gode. Og jeg er redd vi begynner i feil ende når vi starter med å sette opptakskrav til studiet. Det argumenteres med at lærerutdanningen har karakterkrav i matte, ja de har det, men de har også en gjennomgående bedre kvalitetsikring av studiet generelt. De som ikke er egnet til å bli lærer, blir faktisk veiledet ut av studiet i mye større grad enn ved sykepleierutdanningen. Veilederne i praksis er også i mye større grad erfarne lærere. Ikke som i helsevesenet, nyutdannede sykepleiere som akkurat har startet i jobb.

Som sykepleier er det viktig å kunne matte,  ikke å være god. Så et krav i matte trengs neppe. De som ikke fikser legemiddelregning på tre forsøk, må veiledes ut av studiet. De må ikke oppfordres til å forsøke ved en annen høyskole. Disse studentene er faktisk ikke skikket til å bli sykepleiere.

Angående krav til mattekunnskaper.
Det finnes gode rutiner innenfor legemiddelhåndtering og de fleste medisiner er enkelt dosert på grunn av dette. I løpet av mine to år som sykepleier har jeg måttet bruke mine regnekunnskaper omtrentlig tre ganger.
Verre er det med språket vårt og de i helsevesenet som ikke har norsk som morsmål. Vi må kunne være sikre på at alle rundt oss forstår beskjedene våre og at misforståelser unngås. I dag skjer misforståelser stort sett daglig. Det kan være skummelt.

Er alle egnet til jobben da?
En sykepleier som i utgangspunktet ikke var skikket for utdanningen, men som allikevel slapp i gjennom kan  gjøre vel så store feil og overtramp. Og det kun på grunn av manglende interesse.
Så hvor skal kvalitetsikringen av studiet starte? Vi må vurdere skikketheten til studentene! I 2013 var det kun en eneste student som ble vurdert til ikke skikket. Jeg har vanskelig for å tro at dette stemmer, og det er ikke minst bekymringsverdig.

 

learning by doing

Et felles ansvar altså å utdanne gode sykepleiere. Hva mener jeg med det? Learning by doing er det noe som heter. Det er praksisperiodene og veilederne jeg tenker på.
Studentene må ha gode veiledere som utfordrer studentene og studentene bør få veiledere som ønsker å veilede!
Det er et enormt ansvar å veilede en sykepleierstudent. Jeg har selv gjort det. Og det er på denne arenaen man danner gode sykepleiere. De skal lære rutiner, hvordan prioritere og hvordan legemiddelhåndtering fungerer i praksis. Og de skal møte en vennlig veileder som synes det gir en ekstra piff i arbeidshverdagen å ha student.

Så fremt studentene blir utfordret i praksisperiodene vil man fort se hvem som er egnet for yrket og ikke. Og skolene må være flinkere til å ta tak når veileder ringer til skolen for å fortelle at studenten ikke er skikket for yrket. Det skal tas på alvor! Skolen må også gjøre det de sier at de gjør, nemlig en løpende skikkethetsvurdering gjennom hele studieløpet. Da har man gode forutsetninger for å luke ut de som ikke er skikket.
Når de rammene er på plass og vi starter med å  gi oss selv de beste sykepleierne, er jeg sikker på at karakterkrav er overflødig.

En liten oppsummering helt til slutt.
Kvalitetssikring av studiet, med gjennomgående god oppfølging av studentene, samt økt fokus på skikkethet vil også gi økt kvalitet på våre fremtidige sykepleiere.