Å etterlate gamle på institusjoner, er det riktig av oss?

Før i tiden levde vi våre liv slik at uventede vendinger passet mer eller mindre inn i vår hverdag. At foreldrene våre ble syke og gamle hadde ikke så mye å si for vår livsstil. Det var noe i oss som sa at vi skal ta vare på de gamle, slik som i andre kulturer nå i dag. 
Etter å ha arbeidet en stund som sykepleier har jeg sett at vi er mye dårligere til å ta vare på våre gamle, nettopp fordi det gjør en så stor inngripen i vårt dagligliv. 

Derfor spør jeg: Har vi blitt for egoistiske?

eldre etterlates

En liten historie helt i starten.
En pårørende ringer og forteller at der er vanskelig å ha far hjemme, for mor orker ikke lenger. Pårørende lurer så på om, siden det er ferie, om ikke far kan være innlagt hos oss til ferien er over slik at de kan reise på ferie med hele familien, uten bekymringer? Det blir så vanskelig når far er hjemme, sier pårørende.

Jeg kommer tilbake til dette senere.

Før var det helt normalt at slekta tok vare på sine gamle, hjemme. Slik er det ikke lenger, og det er helt greit. Vi har mange flotte institusjoner rundt om i landet, med god kompetanse. Det er også mange flotte helsearbeidere i hjemmesykepleien. Disse bidrar til at pårørende kan fortsette sine liv, og heller være pårørende i ordets rette forstand. De kan komme på besøk og ha det hyggelig i den stunden, uten og måtte ha  masse ærender hjemme hos dem.
Men for noen skal institusjoner fungere som oppbevaringsplass når det ikke passer for pårørende å ha de hjemme. Og dette er jeg sterkt i mot. 

Jeg har hørt historier om pårørende som har satt sin gamle mor  eller far utenfor akuttmottaket og forlatt de der i håp om at de blir innlagt, og at de får en sykehjemsplass i kommunen ved utskrivelse.
Hva er det som får oss til å gjøre dette? Har vi blitt så selvsentrerte? Aldri i min villeste fantasi ville jeg forlatt en av mine foreldre på trappen til et sykehus!

Tilbake til historien i starten av innlegget.
Det har faktisk skjedd. Den samtalen skjedde meg.  Å fortelle pårørende at et sykehus ikke er en oppbevaringsplass og at pasienten blir skrevet ut når behandlingen er over, føltes unødvendig. Men det måtte til. Pårørende skjønte ikke hvorfor og ble sint, fordi jeg tydeligvis ikke brydde meg om pårørendes familie.
Noen ganger må man bare telle til ti og puste rolig. 
For jo jeg bryr meg, jeg bryr meg om pasientene mine. Det er for dem jeg er på jobb.
Pårørende la på røret etter at jeg hadde fortalt at pasienten ville nok bli utskrevet innen noen få dager.

Jeg undres over hva det er som gjør at vi ikke lenger klarer å bry oss om de gamle? Er vi for opptatte av oss selv?

Jeg tror det er på tide at vi tar et tak i oss selv og behandler de gamle slik vi ønsker å bli behandlet når det er vår tur. De gamle er ikke søppel som kan etterlates på dørstokken. De er mennesker, selvstendige individer som oss.
Kanskje har de noen handikap, dårlige til bens eller kanskje deres hukommelse ikke er som før. Bare husk at det kan skje oss alle, og ingen fortjener å bli behandlet slik som jeg har sett at noen blir.